Redigerer Norges geografi (avsnitt)

===Nærmere beskrivelse av landskapet===
{{se også|Landskapstyper i Norge}}
[[Fil:Distant massif of Hatten over Vestfjorden, Nordland, Norway, 2015 September.jpg|miniatyr|Sterkt oppskåret kystlandskap ved [[Tysfjord]], nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.]]
[[Fil:Nordkap-Norwegen.JPG|miniatyr|Finnmarks fjellgrunn ender i stup ved [[Nordkapp]], her sett fra [[Knivskjellodden]].]]
Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, mens landskapet i for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20.</ref>


====Landformene====
Utbredte landformer i Norge med vanlig forekomst:{{Sfn|Dokken|1999|s=40}}<ref name="delta">{{ Kilde bok | forfatter = Karlsen, Ole G. | utgivelsesår = 1981 | tittel = Delta | isbn = 8251814782 | utgivelsessted = Oslo| forlag = TANO | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092106119 | side = }}</ref>
*[[Vidde]]: 
** Finnmark øst for [[Kvænangen]]
** Hardangervidda
** høydedragene mellom de store dalførene (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen) 
** [[Forollhogna]], [[Rørosvidda]], grensetraktene [[Engerdal]]-[[Lierne]]
*Avrundete fjell: 
** Indre strøk av Troms og Nordland
** Oppdal-Dovrefjell-Rondane
** ytre Nordfjord.
** [[Stølsheimen]], [[Filefjell]]-[[Skarvheimen]]
* Alpine/glasiale fjell:
** Ytre strøk i Nord-Norge fra [[Øksfjord]] til [[Rana]], inkludert [[Lyngen]], [[Senja]], Vesterålen, Lofoten. 
** Indre områder i [[Bardu]], Målselv og Narvik.
** Strekningen [[Trollheimen]]-[[Eikesdalen]]-[[Romsdalsalpene]]-[[Sunnmørsalpene]]-Nordfjord-[[Jostedalsbreen]]
** Jotunheimen.
* [[Hei]]: Høydedrag i øvre Telemark, [[Setesdalsheiene]]-[[Ryfylkeheiene]]
* Ås: Lavlandet på Østlandet sør for Mjøsa, lavlandet i Telemark, ytre fjordstrøk Boknafjorden-Sogenfjorden, Trondheimsfjorden, [[Fosen]]-Namsos-Namdalen
*Sand-/leirsletter av betydning finnes omkring Glomma, Vorma og Randselva.
*Morenebakketerreng av betydning finnes på [[Jæren]] og på [[Hedmarken]]
*Strandflatekyst: Stavanger til og med Andøya.

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun {{formatnum:8000}}&nbsp;km² er oppdyrket og 37&nbsp;% er skogkledd.<ref name="SSB2017a"/><ref name="SSB2017c" /> Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41&nbsp;% og Trøndelag med 27&nbsp;%. Av Norges areal er 7&nbsp;% øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge.<ref name="SSB2017a"/><ref>{{Kilde avis|tittel=Arealbruk og arealressurser|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealstat|besøksdato=2018-11-14|etternavn=|fornavn=|dato=2018-07-02|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref><ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 23.</ref> Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20.</ref> Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer. Isbreene og isen i havet utenfor har formet landskapet og etterlatt løsmasser. Fjellene i Norge danner [[Den skandinaviske fjellkjede|den skandinaviske fjellkjeden]] som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige.<ref>{{Kilde www|url=https://geo365.no/nordryggen/gammel-fjellkjede-nytt-navn/|tittel=Gammel fjellkjede – nytt navn – Geo365|besøksdato=2020-10-17|forfattere=|dato=|fornavn=Halfdan|etternavn=Carstens|språk=nb-NO|forlag=|sitat=Fjellkjeden skal endelig få sitt eget navn. For til tross for at vi er et fjelland, og at kulturen bærer sterkt preg av det, har den lange rekken med fjell og fjellområder fra Agder og Rogaland i sør til Finnmark i nord alltid vært navnløs. Alle kjenner til Hardangervidda, Jotunheimen, Rondane, Trollheimen, Saltfjellet, Lofoten og Lyngen, men dette er enkeltområder.}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Den skandinaviske fjellkjede|url=http://snl.no/Den_skandinaviske_fjellkjede|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-01-31|besøksdato=2020-10-17|språk=nb|fornavn=Svein|etternavn=Askheim}}</ref> Fjellkjeden under ett kalles også ''Scandes''.<ref>Dalen, L., & Hofgaard, A. (2005). Differential regional treeline dynamics in the Scandes Mountains. ''Arctic, Antarctic, and Alpine Research'', 37(3), 284-296. https://doi.org/10.1657/1523-0430(2005)037[0284:DRTDIT]2.0.CO;2</ref> Den skandinaviske fjellkjeden er stort sett sammenhengende nord-sør. Største høyde i nord for Trondheimsfjorden er [[Oksskolten]] på over {{formatnum:1900}} meter ([[Kebnekaise]] i Sverige er på {{formatnum:2100}} meter).<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1961 | tittel = A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016090848273 | side = }}</ref>

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til {{formatnum:1000}}–{{formatnum:1200}} meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).<ref name="Norge" /><ref name="ReferenceD">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 106.</ref>

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som [[Jotunheimen]] og vide platåer som [[Hardangervidda]] og [[Dovrefjell]]. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på [[Romerike]], [[Ringerike]] og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte [[U-dal]]er. Den nederste delen av dalene på Vestlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider; flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden og skilt fra denne ved et [[eid]] av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel [[Nordfjordeid]], eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. På Sørlandet har dalene ofte strekninger med flatt dalbunn. I Nord-Norge er det flere store daler med flat og til dels svært fruktbar dalbunn, for eksempel [[Saltdal]] eller [[Målselvdalen]]. På Østlandet og i Trøndelag er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; på Østlandet ligger mange av de store gårdene på den solvendte dalsiden. [[Liste over fjorder i Norge|Fjordene]] er undersjøiske fortsettelser av dalene.<ref name="Norge" /><ref name="Axelsen">{{ Kilde bok | forfatter = Axelsen, Bjørn | utgivelsesår = 1976 | tittel = Dal og fjell | isbn = 8203065023 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062805065 | side = }}</ref>

I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med [[Finnmarksvidda]] helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av [[strandflaten]], og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som [[Smøla]] og [[Andøya]].<ref name="Norge" /> Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.<ref name="ReferenceB">[[Norges geografi#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 14.</ref>  

====Daler====
Daler er et karakteristisk trekk ved landskapet i Norge. [[U-dal]]er er vanlig med bratte sider og flat dalbunn. I lengderetningen har dalene ofte trauformede fordypninger skilt av terskler eller innsnevringer; fordypningen kan være dekker av sand og jord eller danne innsjøer som [[Losna (innsjø)|Losna]].{{Sfn|Trømborg|1992|s=38}} De store dalene begynner for en stor del som slakke senkninger i fjellområder med rolige, avrundete former. For eksempel [[Saltdalen]] og [[Dunderlandsdalen]] begynner på [[Saltfjellet]]. Dalbredden varierer: Der dalen er small er dalsidene ofte bratte slik at dalen har en tydelig U-profil. Der isbreen har gravd en dyp U-dal kan ofte rester av gammel dalbunn sees som dalhyller. Sidedaler munner ofte ut i hoveddalen som [[hengende dal]]er og elver fra sidedaler har ofte gravd ut en dyp kløft (tilpasningsgjel) i overgang til hoveddalen. I lengderetningen har mange daler tydelige trinn eller avsatser dannet av bergterskler der elven går i stryk, foss eller dypt gjel. Ovenfor slike trinn dannes ofte langstrakte innsjøer, for eksempel [[Losna (innsjø)|Losna]] i Gudbrandsdalen ovenfor [[Tretten]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Trømborg, Dagfinn | utgivelsesår = 2006 | tittel = Geologi og landformer i Norge | isbn = 8252928595 | forlag = Landbruksforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070938005 | side = }}</ref>
[[Fil:Andoya2.jpg|miniatyr|Torvmyrer ved havnivå på [[strandflaten]], [[Andøya]].]]
Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med [[hengende dal]]er) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for [[Vannkraft i Norge|vannkraftproduksjonen]] på Vestlandet og i Nordland.<ref name="Norge" /> I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som [[Lyngsalpene]] og [[Okstindan]].<ref name="Norge" /> 
[[Fil:Gaulosen og Øysand.jpg|miniatyr|Kornåkrer omkring [[Gaula (Trøndelag)|Gaulas]] utløp i [[Trondheimsfjorden]].]]

====Kystlinjen====
Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er {{formatnum:2532}}&nbsp;km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på {{N|28953}}&nbsp;km (ifølge SSB).<ref>{{Kilde www|url=http://www.ssb.no/a/aarbok/kart/i.html|tittel=Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt|besøksdato=2018-11-14|verk=www.ssb.no}}</ref> Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer &ndash; i alt {{N|239057}} registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er {{formatnum:100915}}&nbsp;km lang.<ref>{{Kilde www|url=https://www.tu.no/artikler/kystlinjen-var-er-lengre-enn-vi-trodde/247556|tittel=Kystlinjen vår er lengre enn vi trodde|besøksdato=2022-05-13|dato=2011-11-25|etternavn=NTB|språk=no|verk=Tu.no|sitat=Tidligere hadde vi 74.528 registrerte øyer, mens vi etter den siste kartleggingen har hele 239.057, ifølge pressemeldingen.}}</ref> Av verdens stater har kun [[Canada]] lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate [[vidde]]r, samt brede [[dal]]er, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. [[Nord-Norge]] er også kjent som [[midnattssol]]ens land, da landet delvis ligger nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkelen]]. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Finnmarksvidda er et platå av moderat høyde (200–400 meter), men høyfjellspreget klima og vegetasjon. Helgeland er preget av omfattende skjærgård og lange daler i nord-sør-retning innenfor den oppskårne kysten. Nordland nord for Bodø har ikke de skjermende daler. Lofoten og kysten av Troms er sterkt oppskåret av fjorder og består av flere store øyer. I Troms og Finnmark ligger de høyeste fjellene nær kysten. Jordsmonnet er godt egnet til jordbruk, men klima gjør husdyrhold mest egnet.{{Sfn|Klunde|1968|s=86}}

Trøndelag har naturlig grense i høyfjellet mot Oppland og Hedmark (Innlandet fylke). Nordmøre hører med sine skoger og brede daler topografisk naturlig sammen med Trøndelag. Ytre strøk av Trøndelag er preget av [[strandflaten]] i varierende bredde. Rundt midre og indre del av Trondheimsfjorden er det brede, fruktbare daler som går over i store skoger og snaufjell. Den beste matjorden rundt Trondheimsfjorden finnes på de marine avsetningene i lavere strøk. {{Sfn|Klunde|1968|s=83}} I Trøndelag er det større områder med sammenhengende lavland enn på Vestlandet.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–23.</ref>

De sentrale fjellstrøkene over {{formatnum:1000}} m.o.h. i Sør-Norge strekker seg som et belte fra Setesdal-/[[Ryfylkeheiene]] i sør til de indre deler av [[Sunnmøre]] i nord, videre i en sørvestlig-nordøstlig retning. Disse fjellene danner vann- og værskille mellom Østlandet og Vestlandet. Fjellområdet består dels av sammenhengende lett kuperte vidder og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller. De høyeste toppene er i Jotunheimen, med Norges høyeste punkt på fastlandsnorge [[Galdhøpiggen]] med sine {{formatnum:2469}} meter over havet.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–21.</ref>

På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser. På Vestlandet står fjellene i større grad enn på Østlandet som spisse tinder, smale rygger eller bratte vegger. Dalene er særlig i øvre del betydelig brattere enn på Østlandet. Terrasser dannet av landheving og fruktbare elveavsetninger danner grunnlag for bosetting og jordbruk. Jæren er en 60&nbsp;km lang og 15&nbsp;km bred slette som er Vestlandets viktigste jordbruksområde og en av tetteste bosettingene.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–23.</ref>
[[Fil:Dovre snöhetta Istjörni IMG 8963.JPG|miniatyr|Blokkhav ved [[Snøhetta]]]]
Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Løsmassene består av leire, sand, grus og morenejord. I høyere strøk finnes ferske morener avsatt av eksisterende breer. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer og steinblokker eller vifter av grus og stein. Torvmyrer er særlig tykke på strandflaten og noen steder er myrene dannet ved gjengroing av grunne innsjøer. I store elvedaler dannes banker og delta av løsmasser. Høyfjellet er ofte dekket av «[[blokkhav]]» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging i berggrunnen på stedet. På Vestlandet finnes blokkhav ned til noen hundre meter over.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 23.</ref>
Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på [[Kinnarodden]] i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya [[Lindesnes kommune|Lindesnes]]. [[Norges geografiske midtpunkt]] ligger i [[Steinkjer]].