Redigerer Nimrodekspedisjonen (avsnitt)

== Ekspedisjonen ==
=== Reisen sørover ===
Etter at skipet var inspisert av [[Edvard VII av Storbritannia|Kong Edvard VIII]] og [[Alexandra av Storbritannia|Dronning Alexandra]], seilte «Nimrod» av gårde den [[11. august]] [[1907]].<ref name="Shackleton s20" /> Shackleton ble igjen på grunn av forretninger i forbindelse med ekspedisjonen, og han og andre medlemmer fulgte etter i raskere skip. Hele følget ble samlet i [[New Zealand]], klare for skipets avgang til Antarktis på første nyttårsdag 1908. For å spare verdifullt drivstoff hadde Shackleton ordnet med den newzealandske regjeringen at «Nimrod» skulle slepes ut til den [[antarktiske sirkel]], en avstand på om lag {{formatnum:1400}} nautiske mil ({{formatnum:2600}} km),<ref name="Riffenburgh s148" /> og at kostnadene med slepingen skulle deles mellom regjeringen og [[Union Company]].<ref name="Riffenburgh s144–145" /> Den 14. januar ble slepet avsluttet, og de hadde da de første isfjellene innenfor synsvidde.<ref name="Riffenburgh s144–145" /> «Nimrod» fortsatte sørover for egen maskin mot den flytende [[Is|pakkisen]], med kurs mot barrierefjorden der «Discovery» seks år tidligere hadde ligget mens Scott og Shackleton hadde utført eksperimentelle ballongflyvninger.<ref name="Fisher s32-33" />

Barrieren (senere kjent som [[Rossbarrieren]]) ble observert den 23. januar, men innløpet hadde forsvunnet. Kanten av barrieren hadde endret seg betydelig de siste årene, og den delen hvor innløpet var hadde brutt seg løs slik at det var blitt dannet en stor bukt. Shackleton ga denne navnet [[Hvalbukta]] på grunn av det store antallet [[hval]]er som ble sett der.<ref name="Riffenburgh s151–153" /> Shackleton var ikke forberedt på å risikere en overvintring på en barriereoverflate som kanskje kunne [[Iskalving|kalve]] ut i sjøen, så han satt kursen mot [[King Edward VII Land]]. Etter gjentatte forsøk på å nærme seg kysten av King Edward VII Land, og med raskt bevegende is som truet med å stenge skipet inne, var «Nimrod» tvunget til retrett. Shackletons eneste valg nå, annet enn å gi opp ekspedisjonens mål, var å bryte løftet han hadde gitt Scott. Den 25. januar ga han ordre til at skipet skulle sette kursen mot McMurdo-sundet.<ref name="Riffenburgh s151–153" />

=== Kapp Royds ===
==== Etablering av basen ====
[[Fil:The Historic Hut - Cape Royds.jpg|thumb|Hytten ved Kapp Royds. {{Byline|Mila Zinkova}}]]
Ved ankomst i McMurdo-sundet den [[29. januar]] 1908 var innseilingen mot Discovery-basen ved [[Hut Point]] blokkert av havis. Shackleton bestemte seg for å vente et par dager i håp om at isen skulle bryte opp. I løpet av ventetiden kom førsteoffiseren Aeneas Mackintosh ut for en ulykke som førte til at han mistet høyre øye. Etter at Marshall og Mackay utførte en akutt operasjon, ble Mackintosh tvunget til å gi avkall på plassen i landgruppen og returnerte med «Nimrod» til New Zealand. Han ble imidlertid tilstrekkelig restituert til å vende tilbake med skipet den påfølgende sesongen.<ref name="Shackleton s52-53" />

Den 3. februar besluttet Shackleton å ikke vente på at isen skulle sprekke opp, men i stedet sette opp hovedkvarteret ved det nærmeste mulige landgangsstedet, [[Kapp Royds]]. Sent om kvelden ble skipet fortøyd, og et egnet sted for ekspedisjonens prefabrikkerte hytte ble funnet. Stedet lå 20&nbsp;nautiske&nbsp;mil (37&nbsp;km) fra Hut Point via sjøveien, og uten en mulig rute over land. Utad uttrykte Shackleton at gruppen var «heldige som fikk vinterkvarteret såpass nær startpunktet [for ferden] mot sør»,<ref name="Shackleton s52–56" /> men privat var han redd for at sjøen ikke skulle fryse tilstrekkelig til at gruppen kunne krysse den og begynne ferden den følgende våren.

De påfølgende dagene ble forsyninger og utstyr brakt i land. Dette arbeidet ble vanskeliggjort av dårlig vær og av kaptein Englands forsiktighet, da han stadig tok skipet ut i bukta i påvente av at isforholdene ved landsettingsstedet – etter hans mening – skulle bedre seg.<ref name="Riffenburgh s161–167" /> Dette gjentok seg regelmessig de neste fjorten dagene, og førte til en skarp uenighet mellom Shackleton og kapteinen. På et punkt ba Shackleton kapteinen om å bruke sykdom som begrunnelse for å gå av, noe kapteinen nektet. Oppgaven med å losse skipet ble ifølge Riffenburgs beskrivelse «latterlig vanskelig»,<ref name="Riffenburgh s161–167" /> men ble omsider fullført 22. februar. «Nimrod» seilte tilslutt nordover, med kaptein England uvitende om at ingeniøren Harry Dunlop hadde med seg et brev til ekspedisjonens agent i New Zealand hvor Shackleton ba om en ny kaptein på neste års returreise. Dette var en offentlig hemmelighet hos landgruppen. Marshall skrev i sin dagbok at han var «glad for å ha sett det siste av [England] ... hele greia en forbannet skamplett på vårt lands navn!»<ref name="Riffenburgh s170-171" />

==== Bestigelsen av Mount Erebus ====
[[Fil:Shackleton nimrod 90.jpg|thumb|Mackay, Marshall, Adams og David (fra venstre mot høyre) på toppen av Mt. Erebus 9. mars 1908]]
Etter «Nimrod»s avreise brøt havisen opp og avskar gruppens vei til barrieren, og dermed ble forberedende sledekjøring og utlegging av depoter umuliggjort. Shackleton bestemte seg for å gi ekspedisjonen noe å bryne seg på ved å sette igang et forsøk på å bestige [[Mount Erebus]].<ref name="Riffenburgh s171–177" />

[[Fil:Mount Erebus Aerial 2.jpg|thumb|left|Mount Erebus {{Byline|Jeanie  Mackinder}}]]
Dette fjellet, med en høyde på 3794&nbsp;moh., hadde aldri tidligere blitt besteget. En gruppe fra Discovery-ekspedisjonen, blant andre Frank Wild og Ernest Joyce, hadde utforsket foten av fjellet i 1904, men hadde ikke vært høyere enn rundt 900&nbsp;m. Hverken Wild eller Joyce deltok i gruppen som nå skulle forsøke å bestige Erebus. Gruppen bestod av Edgeworth David, Douglas Mawson og Alistair Mackay, mens Marshall, Adams og Brocklehurst skulle danne en støttegruppe. Den 5. mars begynte klatringen.<ref name="Riffenburgh s171–177" />

Den 7. mars var de to gruppene sammen på rundt 1700&nbsp;m og alle avanserte mot toppen. Dagen etter ble hele gruppen hindret av en [[snøstorm]], men tidlig 9. mars fortsatte klatringen; senere den dagen ble toppen av det lavereliggende hovedkrateret nådd.<ref name="Riffenburgh s171–177" /> På dette tidspunktet var Brocklehursts føtter så [[frostskade]]t at han ikke kunne fortsette. Han ble værende igjen mens de andre fortsatte mot det aktive [[Vulkankrater|krater]]et, som de nådde etter fire timer. Flere meteorologiske eksperimenter ble utført og mange steinprøver ble samlet inn, før de foretok en rask nedstigning hovedsakelig ved å skli ned snøbakkene. Ifølge Eric Marshall var gruppen «nærmest død» da den nådde hytten ved Kapp Royds den 11. mars.<ref name="Riffenburgh s171–177" />

==== Vinteren 1908 ====
Ekspedisjonshytten, en prefabrikkert hytte som målte 33×19&nbsp;fot (10×5,8&nbsp;m), var klar til bruk i slutten av februar. Den var oppdelt i en rekke dobbeltrom, og med et kjøkkenområde, et mørkerom, lager og et laboratorium. Ponniene ble plassert i staller bygd på den mest skjermede siden av hytta, mens hundehusene ble plassert nær trammen.<ref name="Shackleton s81-91" /> Shackletons inkluderende lederstil, i motsetning til Scotts, betydde ingen avgrensing mellom lederne og resten av gruppen &ndash; alle bodde, jobbet og spiste sammen. Ifølge geologassistenten Philip Brocklehurst var moralen høy, og han skrev at Shackleton «hadde en evne til å behandle hvert enkelt medlem av ekspedisjonen som om han var verdifull for den».<ref name="Riffenburgh s185" />

I de påfølgende månedene med vintermørke skrev Joyce og Wild opp mot 100&nbsp;kopier (eksakt tall er ukjent) av ekspedisjonens bok, ''Aurora Australis'', hvorav 25&ndash;30&nbsp;kopier ble sydd og bundet ved å bruke emballasjematerialer.<ref name="Mills s.65" /><ref name="Aurora Wild" /> Det viktigste vinterarbeidet var likevel forberedelsene til den følgende sesongens store reiser, som inkluderte forsøk på å nå både den geografiske og den magnetiske sydpolen. Ved å legge basen i McMurdo-sundet kunne Shackleton igjen ha den magnetiske sydpolen som et mål for ekspedisjonen. Shackleton selv skulle lede sydpolferden. Det var imidlertid et alvorlig tilbakeslag at fire av de gjenværende ponniene døde i løpet av vinteren, hovedsakelig fordi de hadde inntatt saltholdig vulkansk sand.<ref name="Riffenburgh s171–177" />

=== Den sørlige ferden ===
[[Fil:SouthPole-Map comparing Amundsen-Shackleton.jpg|thumb|Sporet til høyre viser Shackletons rute i 1908&ndash;09 til 88°23'S. Til venstre vises til sammenligning Amundsens rute til Sydpolen i 1911.]]

==== Fremstøtet mot Sydpolen ====
At Shackleton valgte et firemannslag for ferden mot Sydpolen var i stor grad bestemt av antall gjenlevende ponnier. Basert på sine erfaringer fra Discovery-ekspedisjonen hadde Shackleton satt sin lit til ponnier fremfor hunder for den lange ferden.<ref name="Mills s67" /> Motorkjøretøyet som gikk godt på flat is kunne ikke brukes på barrierens overflate, og ble ikke vurdert for denne ferden.<ref name="Huntford s237-238" /> Mennene Shackleton valgte til å følge ham var Marshall, Adams og Wild. Joyce, som med unntak av Wild var den med lengst erfaring i Antarktis, ble ikke plukket ut da Marshalls medisinske undersøkelse reiste tvil om hans fysiske form.<ref name="Huntford s234-235" />

Ferden begynte den 29. oktober 1908, og Shackleton hadde beregnet avstanden frem og tilbake til Sydpolen til omtrent {{formatnum: 1494 }}&nbsp;nautiske mil ({{formatnum: 2767 }}&nbsp;km). Hans opprinnelige plan tillot dem å bruke 91&nbsp;dager tur/retur, noe som krevde en gjennomsnittlig distanse på omtrent 16&nbsp;nautiske&nbsp;mil (30&nbsp;km) daglig.<ref name="Riffenburgh s201" /> Etter en treg start grunnet en kombinasjon av dårlig vær og halte ponnier, reduserte Shackleton den daglige matrasjonen slik at den totale tilgjengelige reisetiden ble 110&nbsp;dager. Dette krevde et kortere daglig gjennomsnitt på om lag 13,5 nautiske mil.<ref name="Shackleton s153" /> Mellom 9. og 21. november hadde de god fremdrift, men ponniene led under den vanskelige overflaten på barrieren og den første av de fire måtte skytes da gruppen nådde 81°S. Den 26. november ble en ny sørlig rekord satt da de passerte 82°&nbsp;17' som Scotts sørlige gruppe nådde i desember 1902.<ref name="Shackleton s171" /> Shacletons gruppe tilbakela avstanden på 29&nbsp;dager sammenlignet med Scotts 59&nbsp;dager ved å bruke en rute betydelig øst for Scotts. De valgte denne ruten for å unngå de problemene med [[sastrugi|ulendt terreng]] som tidligere ekspedisjoner hadde opplevd.<ref name="Riffenburgh s193" />

Etter hvert som gruppen beveget seg inn i ukjent terreng ble barriereoverflaten mer ujevn og opprevet. Ytterligere to ponnier bukket under for presset. Fjellene i vest buet seg rundt dem og blokkerte ruten videre sørover, og gruppens oppmerksomhet ble rettet mot et «skimrende glimt av lys» på himmelen foran dem.<ref name="Mills s80" /> Grunnen til dette fenomenet ble klart den 3. desember da de etter en klatring opp foten av fjellkjeden fikk se det Shackleton senere beskrev som «en åpen vei mot sør, [...] en stor isbre som gikk nesten fra sør til nord mellom to store fjellkjeder».<ref name="Shacnleton s180" /> Refleksjonen av breens overflate hadde forårsaket det store [[isblink]]et som tidligere ble observert på himmelen.

Shackleton døpte denne breen «Beardmore» etter ekspedisjonens hovedsponsor, Sir William Beardmore. Ferden over breen viste seg å bli en utfordring, spesielt for den gjenværende ponnien «Socks», som hadde store problemer med å finne sikkert fotfeste. Den 7. desember forsvant Socks ned i en dyp [[bresprekk]], og var nær ved å ta Wild med i fallet. Heldigvis for gruppen slet ponniens sele seg, og sleden som inneholdt forsyningene ble værende på overflaten. Men for resten av ferden sørover og hele hjemturen måtte de nå stole på menneskelig trekkraft.<ref name="Riffenburgh s208-209+221-222" />

Ettersom ferden fortsatte vokste de personlige motsetningene, og Wild uttrykte et personlig ønske om at Marshall skulle «falle ned en bresprekk omtrent tusen fot dyp».<ref name="Wild s93" /> Marshall skrev at å følge Shackleton mot Sydpolen var «som å følge en gammel kvinne. Alltid panikk».<ref name="Huntford s263–264" /> Likevel ble første juledag feiret med [[crème de menthe]] og sigarer. Posisjonen deres var 85°51′S, fremdeles 249&nbsp;nautiske&nbsp;mil (461&nbsp;km) fra Sydpolen, og de bar nå på en knapp måneds matforsyning ettersom de hadde lagret resten i depoter for hjemturen.<ref name="Huntford s263–264" /> De kunne ikke dekke den gjenværende avstanden til Sydpolen og tilbake med denne mengden av mat.<ref name="Riffenburgh s226" /> Shackleton var imidlertid ikke klar for å innrømme at målet om Sydpolen var tapt, og bestemte seg for å gå videre ved å kutte matrasjonene ytterligere og dumpe alt bortsett fra det viktigste utstyret.<ref name="Shackleton s200" />

Andre juledag ble oppstigningen av breen endelig fullført, og marsjen på [[polarplatået]] begynte. Forholdene gjorde det imidlertid ikke lett, og Shackleton beskrev 31. desember som den «hardeste dagen vi noensinne har hatt».<ref name="Shackleton s204" /> Neste dag noterte han at etter å ha nådd 87°6½′S hadde de slått rekorden både for [[Nordpolen]] og Sydpolen.{{#tag:ref|Den nordlige referansen var til [[Robert Peary|Peary]], som på det tidspunktet hadde den nordlige rekorden på 87°6′N.<ref name="Shackleton s205" />|group=n}} Den dagen skrev Wild at «om vi bare hadde hatt Joyce og Marston her fremfor de to irriterende unyttige tiggerne...» (Marshall og Adams) «...Ville vi ha klart det [Sydpolen] lett.»<ref name="Mills s96" /> Den 4. januar innrømmet Shackleton omsider nederlaget, og reviderte målet til å komme innenfor symbolske 100&nbsp;nautiske mil fra Sydpolen.<ref name="Shackleton s207" /> Gruppen slet seg videre på grensen til overlevelse,<ref name="Huntford s270" /> frem til 9. januar, da den etter et siste stykke uten sleder avsluttet ferden. «Vi har tatt oss helt ut» skrev Shackleton, «og tallet er 88°23′S».<ref name="Shackleton s210" /> De var 97&nbsp;nautiske [[Farthest South|mil fra Sydpolen]]. Det britiske flagget ble behørig plantet og Shackleton navnga polarplatået etter Kong Edward VII.{{#tag:ref|Tre år senere på sin vei til Sydpolen navnga Amundsen det samme platået etter Kong Haakon av Norge.<ref name="Amundsen s491" />. Ingen av navnene har overlevd på moderne kart.|group=n}}

==== Tilbaketuren ====
[[Fil:Shackleton nimrod 45.jpg|thumb|På tilbaketuren. Gruppen har nådd et depot på Rossbarrieren.{{Byline|Ernest Henry Shackleton}}]]
Gruppen returnerte hjemover etter 73&nbsp;dagers reise sørover. Rasjonene hadde blitt redusert flere ganger for å forlenge ferden utover det opprinnelige estimatet på 110&nbsp;dager. Shackleton tok nå sikte på å nå Hut Point i løpet av 50&nbsp;dager, fordi ifølge Shackletons forutgående ordre skulle «Nimrod», etter å ha returnert for å hente ekspedisjonen hjem, reise senest 1. mars. De fire mennene var nå mer eller mindre fysiske vrak,<ref name="Riffenburgh s251–261" /> men på vei nordover gjennomførte de imponerende dagsmarsjer og nådde kanten av breen 19. januar.<ref name="Riffenburgh s251–261" /> Da de begynte nedstigningen hadde de mat til fem dager med halv rasjon som skulle vare frem til depotet i nederste del av breen;<ref name="Riffenburgh s251–261" /> under oppstigningen hadde den samme distansen tatt 12&nbsp;dager. Shackletons fysiske helse ble nå en stor bekymring, men «jo verre han følte seg, desto hardere trakk han» ifølge Adams.<ref name="Riffenburgh s251–261" />

Depotet ble nådd 28. januar. Wild, som var syk av [[dysenteri]], var ikke i stand til å dra eller spise noe annet enn kjeks, og kjeks var mangelvare. Den 31. januar presset Shackleton sin egen frokostkjeks på Wild, en gest som fikk Wild til å skrive: «Gud, jeg skal aldri glemme. Tusenvis av pund kunne ikke ha kjøpt den ene kjeksen».<ref name="Wild s108" /> Noen dager senere ble resten av gruppen slått ut av alvorlig [[enteritis]] etter å ha spist bedervet ponnikjøtt. Til tross for dette måtte de fortsatt opprettholde fremdriften; under marsjen mellom depotene hadde de med så lite mat at en forsinkelse kunne bli fatal. Til alt hell gjorde sterk vind det mulig å bruke vindseil for å holde en god marsjhastighet.<ref name="Riffenburgh s258" />
[[Fil:TheSouthernParty (cropped).jpg|thumb|left|Wild, Shackleton, Marshall og Adams ombord på «Nimrod» etter den sørlige ferden.]]
«Vi er så tynne at beina verker når vi ligger på den harde snøen», skrev Shackleton.<ref name="Shackleton s221" /> Fra 18. februar og fremover begynte de å plukke opp kjente landemerker, og den 23. februar nådde de Bluffdepotet, som til deres store lettelse hadde blitt rikelig fylt opp av Ernest Joyce. Utvalget av delikatesser utover kassene med vanlige forsyninger ble listet opp av Shackleton: «Carlsbadplommer, egg, kaker, [[plum pudding]], ingefærbrød og kandisert frukt».<ref name="Shackleton s223" /> Wilds lakoniske kommentar var «Gode gamle Joyce».<ref name="Riffenburgh s261" />

Matproblemene var nå løst, men de måtte fremdeles komme seg tilbake til Hut Point før fristen den 1. mars. Den siste etappen av ferden ble avbrutt av en snøstorm som tvang dem til å holde seg i leieren i 24&nbsp;timer. Den 27. februar, fremdeles 33&nbsp;nautiske&nbsp;mil (61&nbsp;km) unna sikkerhet, kollapset Marshall. Shackleton bestemte da at han og Wild skulle gjøre et forsøk på å nå Hut Point i håp om å finne skipet og holde det igjen frem til de to andre var blitt reddet. De nådde hytten sent den 28. februar.<ref name="Riffenburgh s262-263" /> I håp om at skipet var i nærheten forsøkte de å få dets oppmerksomhet ved å sette fyr på en liten trehytte som ble brukt til [[Magnetisme|magnetiske]] observasjoner.<ref name="Riffenburgh s274–278" /> Kort tid etter kom «Nimrod», som hadde ankret opp ved [[Erebusbreen|bretungen]], til syne: «Ikke noe gladere syn hadde noensinne møtt en manns øyne» skrev Wild senere.<ref name="Riffenburgh s274–278" /> Det tok ytterligere tre dager før Adams og Marshall kunne bli hentet ut fra barrieren, men den 4. mars var hele den sørlige gruppen ombord og Shackleton kunne beordre full fart nordover.<ref name="Riffenburgh s274–278" />

=== Den nordlige gruppen ===
Under forberedelsene til den sørlige ferden gav Shackleton instruksjoner til Edgeworth David om å lede en nordlig gruppe til Victoria Land for å utføre magnetiske og geologiske arbeider. Gruppen skulle forsøke å nå den magnetiske sydpolen, og skulle utføre en full geologisk undersøkelse i [[McMurdo Dry Valleys]].{{#tag:ref|Området med de tørre dalene (snøfrie) i de vestlige fjellene hadde blitt oppdaget under Scotts vestlige reise i 1903, men hadde enda ikke blitt ordentlig undersøkt.<ref name="Crane s270" />|group= n}} Davids gruppe bestod foruten av ham selv av Douglas Mawson og Alistair Mackay. De skulle benytte seg av menneskelig trekkraft, og hundene ble igjen i basen for å bli brukt til utlegging av depoter og annet rutinearbeid.<ref name="Huntford s238" /> Gruppen hadde ordre om å plante [[Union Jack]] på den magnetiske Sydpolen og å ta Victoria Land i besittelse for [[det britiske imperiet]].<ref name="Shackleton s260-262" /> Etter flere dagers forberedelser startet de ferden 5. oktober 1908, og de ble trukket de første kilometerne av motorkjøretøyet.<ref name="Shackleton s265" />
[[Fil:Northernparty.png|thumb|Fra høyre til venstre: Mackay, David og Mawson ved den magnetiske sydpolen 17. januar 1909.]]
På grunn av sjøisens tilstand og dårlig vær var fremdriften veldig liten i starten. Ved utgangen av oktober hadde de krysset McMurdo-sundet og avanserte 60&nbsp;[[miles]] (100&nbsp;km) oppover den vanskelige kysten av Victoria Land, hvor de hadde besluttet å konsentrere alle sine forsøk på å nå den magnetiske Sydpolen.<ref name="Riffenburgh s238" /> Etter traverseringen av [[Nordenskiöld istunge]] og den forræderske [[Drygalski-tungen]] var de endelig i stand til å forlate kysten og svinge nordvest, mot den magnetiske sydpolens omtrentlige beliggenhet. Før dette hadde David et uhell da han falt ned i en bresprekk, men ble reddet av Mawson.<ref name="Shackleton s291-292" /><ref name="Riffenburgh s241–249" />

Veien opp til innlandsplatået gikk via en labyrintisk isbre (senere navngitt Reevesbreen etter Royals Geographical Societys kartkurator),<ref name="Riffenburg s293" /> som brakte dem til en hard overflate av snø den 27. desember.<ref name="Riffenburgh s241–249" /> Dette gjorde dem i stand til å bevege seg raskere fremover, med en hastighet på om lag 10&nbsp;nautiske&nbsp;mil (18,5&nbsp;km) daglig, mens de foretok magnetiske observasjoner. Den 16. januar viste disse observasjonene at de var om lag 13&nbsp;nautiske&nbsp;mil (24&nbsp;km) fra den magnetiske sydpolen. Neste dag, [[17. januar]], nådde de sitt mål og fastsatte den magnetiske sydpolens posisjon til 72°&nbsp;15'S, 155°&nbsp;16'Ø i en høyde på {{formatnum: 7260 }}&nbsp;fot ({{formatnum: 2210 }}&nbsp;m). I en dempet seremoni tok David formelt området i besittelse på vegne av det britiske imperiet.<ref name="Riffenburgh s241–249" />

Utslitte og med lite mat stod gruppen overfor en tilbakereise på 250&nbsp;nautiske&nbsp;mil (460&nbsp;km) med bare 15&nbsp;dager til rådighet hvis de skulle rekke det forhåndsavtalte møtet med «Nimrod» ved kysten. Til tross for den stadig svekkede fysiske tilstanden opprettholdt de sine daglige distanser, og den 31. januar var de 16&nbsp;nautiske&nbsp;mil (30&nbsp;km) fra det avtalte møtepunktet. Dårlig vær førte imidlertid til at de ble forsinket, og nådde ikke møtestedet før 2. februar. Den natten passerte «Nimrod» dem i et heftig snøvær, ute av stand til å finne leiren.<ref name="Riffenburgh s241–249" /> To dager senere, etter at «Nimrod» hadde snudd sørover igjen, ble imidlertid gruppen oppdaget fra skipet. De var nå i stand til å karre seg ombord i sikkerhet, selv om Mawson falt 18&nbsp;fot (5,5&nbsp;m) ned i en bresprekk i kaoset med å komme seg ombord. Gruppen hadde reist i fire måneder og gikk i de samme klærne som de hadde hatt ved avreise fra Kapp Royds; angivelig var «duften overveldende».<ref name="Riffenburgh s269–273" /> Før denne opphentingen hadde «Nimrod» plukket opp en gruppe bestående av Priestley, Brocklehurst og Bertram Armytage som hadde utført geologiske arbeider i området ved [[Ferrarbreen]].<ref name="Riffenburgh s269–273" />