Redigerer Neil Young (avsnitt)

== Karriere ==
[[Fil:Neilyoung2.jpg|thumb|Neil Young på en konsert i [[Austin]] [[9. november]] [[1976]]]]
[[Fil:Neil Young 1996.jpg|thumb| Neil Young på en konsert i [[Åbo]], [[28. juni]] [[1996]]]]
Den musikalske debuten kom i slutten av 1960-årene med bandet [[Buffalo Springfield]], der han innledet et musikalsk samarbeid med blant andre Stephen Stills. Youngs beslutning om å bli soloartist resulterte i albumet ''[[Neil Young (album)|Neil Young]]'' i [[1969]]. Senere samme år ble ''[[Everybody Knows This Is Nowhere]]'' utgitt, der Young innledet et livslangt samarbeid med gruppen [[Crazy Horse (band)|Crazy Horse]], og det karakteristiske rufsete soundet ble født. I [[1969]] innleder Young et samarbeid med gruppen «Crosby, Stills and Nash», og de ga i [[1970]] ut albumet ''[[Deja vu]]'' som «Crosby, Stills, Nash and Young» (CSNY). Umiddelbart etter [[skytingen på Kent State University]], hvor fire studenter ble drept og 9 skadet, skrev han sangen «[[Ohio (Neil Young-sang)|Ohio]]», som ble spilt inn og utgitt med «Crosby, Stills, Nash and Young» som [[single]] samme sommer, og inkludert på albumet ''[[4 Way Street]]'' året etter.

I [[1970]] kom det svært kjente albumet ''[[After the Gold Rush]]''. Dette markerte begynnelsen på en dyster periode som ble forsterket av overdosedødsfallene til gitaristen i Crazy Horse, Danny Whitten, og [[roadie]]n Bruce Berry. På slutten av [[1972]] ga Young ut albumet ''[[Harvest]]'', noe som ble det kommersielle gjennombruddet og som står som et av hans definitive høydepunkter. I etterkant har Young uttalt at han etter denne utgivelsen havnet «midt i veien, slik at jeg følte jeg måtte bevege meg ut mot grøftekanten.» Turnéen etter ''Harvest'' var preget av dette. Istedenfor å promotere ''Harvest'', spilte Neil mye nytt materiale som var betydelig røffere enn ''Harvest'' materialet. Fra denne turnéen kom live albumet ''[[Time Fades Away]]'' (1973). Dette var begynnelsen på The Dich Triology. De neste albumene i [[trilogi]]en var ''[[On the Beach]]'' (1974) og ''[[Tonight's the Night (album)|Tonight's the Night]]'' (1975) (spilt inn i 1973, men utgitt først to år senere på grunn av at plateselskapet ikke våget gi det ut før). I 1975 kom også Neils retur til Crazy Horse (med ny gitarist) med albumet ''[[Zuma]]''.

Sangene «Southern Man» og «Alabama», hvor Young kritiserer behandlingen av den svarte befolkningen i sørstatene, var provoserende. Han fikk svar på kritikken gjennom sørstatsbandet [[Lynyrd Skynyrd]] et drøyt år senere på låten «[[Sweet Home Alabama]]». Det skal likevel nevnes at Young og Lynyrd Skynyrd med frontfigur [[Ronnie Van Zant]] respekterte hverandre, de er ofte avbildet med t-skjorte av hverandre, og dukket av og til uanmeldt opp på hverandres konserter &ndash; det blir til og med hevdet at Van Zant som omkom i en flystyrt i [[1977]] ble gravlagt i en svart «Tonight's the Night»-T-skjorte.

I [[1976]] var han med på en av 1970-årenes mest kjente rockekonserter, ''[[The Last Waltz]]'' som var avskjedskonserten til [[The Band]]. Her stilte flere andre betydelige artister som blant annet [[Eric Clapton]], [[Neil Diamond]], [[Ron Wood]], [[Joni Mitchell]] og [[Bob Dylan]]. Neil stilte med den sangen «Helpless». Konserten ble filmet og er gitt ut både på VHS og DVD og er blitt kalt tidenes rockevideo.

Denne perioden var preget av misbruk av [[narkotika]], uten at dette medførte at kvaliteten på albumene ble dårligere, da produksjonen fra disse årene regnes blant hans klassikere. Etter utgivelser som ''[[Long May You Run]]'' (1976) og ''[[American Stars 'N Bars]]'' (1977) som begge fikk lunkne mottakelser, fulgte Young opp med den store kommersielle suksessen ''[[Comes a Time]]'' ([[1978]]) som har et gjennomgående country-preg. Tiåret ble avsluttet med en ennå større suksess, ''[[Rust Never Sleeps]]'' ([[1979]]) som har en av de kraftigste elektriske uttrykkene, som slik sto i kontrast til ''Comes a Time''.

1980-årene ble for Neil Young, som for så mange andre, en relativt svak periode. En viktig grunn til dette var overgangen fra Reprise Records til Geffen Records, et plateselskap med en helt annen agenda enn det foregående. Da Young følte at han ble fratatt sin musikalske frihet til fordel for et påtvunget ønske om topp 10-suksesser, svarte Young med å «sabotere» sine neste utgivelser. Mest kjent er nok utgivelsen ''Trans'' fra 1982, der han spiller en form for rockabilly-techno og albumet ''[[Everybody's Rockin']]''' ([[1983]]), der han og bandet stilte på cover og promotionvideoer i en rosa [[rockabilly]]-preget stil, med tilbakestrøket hår, og i 1950-årenes karikatur preget antrekk. Tiåret var allikevel ikke helt uten høydepunkter; ''[[This Note's for You]]'' ([[1988]]), en rendyrket Nashville blues-plate, samt ''[[Freedom]]'' ([[1989]]), en klassiker som på ny brakte Young opp i rampelyset, mye takket være singelen «Keep On Rockin' in the Free World». Med ''Freedom'' markerte Young sin overgang fra Geffen Records tilbake til sitt gamle plateselskap, Reprise.
[[Fil:Neil Young 2008 Firenze.jpg|mini|Neil Young i [[Firenze]] i [[2008]]]]
I begynnelsen av [[1990-årene]] samarbeidet Young igjen sammen med [[Crazy Horse (band)|Crazy Horse]], noe som førte til utgivelsen av ''[[Ragged Glory]]'' (1990), etterfulgt av en turné med Sonic Youth og livealbumet ''[[Weld]]'' ([[1991]]). Etter det skiftet Young på ny beite, og utga countryplaten ''[[Harvest Moon]]'' i [[1992]], noe han kalte en form for videreføring av stilen fra ''Harvest'' tyve år tidligere. Suksessen ble fulgt opp av ''[[MTV]] Unplugged'' fra [[1993]], et akustisk livealbum med låter fra hele hans karriere. I [[1994]] kom albumet ''Sleeps With Angels'', et album delvis tilegnet da nylig avdøde [[Nirvana]]-sanger [[Kurt Cobain]]. I selvmordsbrevet til Kurt Cobain står sitatet «It's better to burn out than to fade away», en strofe fra låten «Hey Hey My My (Into the Black)» fra ''Rust Never Sleeps''. I dagene før Kurt Cobains død skal Young angivelig ha forsøkt flere ganger å få tak i ham for å gi ham støtte i presset Kurt opplevde fra plateselskap og omverden. 

I [[1995]] endret Young igjen uttrykk da han innledet et samarbeid med [[Pearl Jam]], et band han gav mye av æren for sin suksess i 1990-årene. Dette ble fulgt opp med turneen ''[[Year of the Horse]]'' i [[1996]] med bandet Crazy Horse og [[Jim Jarmusch]]s dokumentarfilm med samme navn året, samt med en gjenforening med Crosby Stills & Nash i [[1999]], og til slutt ''Silver and gold'' ([[2000]]). I [[2003]] kom albumet ''Greendale''.

I [[2005]] ble Young operert for en utposning på en blodåre i hjernen ([[aneurisme]]) etter at han begynte å se dobbelt under en prisutdeling. Operasjonen ble gjennomført mens Young spilte inn albumet ''[[Prairie Wind]]'' som ble utgitt i september [[2005]], tilegnet [[Scott Young|faren]]. Platen høstet gode kritikker og blir karakterisert som det tredje albumet i Harvest-trilogien. Parallelt ble dokumentarfilmen ''[[Neil Young: Heart of Gold]]''. regissert av [[Jonathan Demme]] produsert, hvor Young under to konserter i [[Nashville]] 18. og 19. august 2005 framfører i filmens første halvdel sangene fra ''Prairie Wind'', og i siste del andre sanger som han tidligere har spilt inn i Nashville.

I [[2006]] ga Young ut albumet ''[[Living with War]]'', med sterk kritikk av president [[George W. Bush|Bush]] og [[krigen i Irak]].

=== Live ===
[[Fil:Ny-ottawa-jul-2006.jpg|mini|Neil Young [[8. juli]] [[2006]] i [[Ottawa]]]]
[[Fil:Neil Young - Per Ole Hagen.jpg|mini|Young under [[Norwegian Wood (festival)|Norwegian Wood]] [[11. juni]] [[2009]]{{Byline|Per Ole Hagen}}]]
Neil Young har hatt en rekke live-opptredener, offisielt og uoffisielt festet til film eller plater. I 1970-årene fikk han en stadig voksende fanskare gjennom en plateproduksjon som inkluderer mesterverk som ''Harvest'', ''After the Goldrush'' og ''Zuma''. Livekonsertene var ikke alltid like populære da Youngs uforutsigbarhet gjorde at publikum aldri kunne vite hva de gikk til. Tidlig i karrieren kunne han opptre tydelig ruset på scenen, og brukte lang tid på å snøvle seg frem til en introduksjon av sangene, om han ikke snakket seg helt bort. Han kunne også finne på å trosse publikums piping og spille nye sanger ingen blant publikum hadde hørt før, sanger som siden har blitt klassikere på plater, som «Tonight's the Night» og «Rust Never Sleeps».

I 1980-årene endret Neil Young igjen konseptet og forlot både de akustiske konsertene med seg selv og gitaren, og de støyende, elektriske konsertene med Crazy Horse eller andre bandsammensetninger. I stedet fulgte han musikkstilen fra platene, med [[rockabilly]], [[Elektronisk musikk|synth-pop]], [[country]], [[blues]] og forskjellige andre sjangre han ikke lyktes med. Likevel insisterte han på å spille stoff fra de nye platene, til stor skuffelse for et stadig mindre publikum. 

Etter albumet ''Freedom'' i [[1989]] var Neil Young plutselig tilbake i den gamle musikkstilen som om ingenting var skjedd. Siden har publikum sett en stadig eldre Neil Young opptre like energisk og hardspillende som i glansdagene. De gamle sangene er på ny plukket frem, og han har også laget nye som holder høy kvalitet. Han er kjent for å bli på scenen lenge, og kan ha konserter som varer i opptil tre timer.

Young spilte alene under avslutningsseremonien av [[Vinter-OL 2010]] i [[Vancouver]] den [[28. februar]] [[2010]], hvor han fremførte «Long May You Run» mens [[den olympiske ild]] ble slukket.

Neil Young har flere ganger holdt konserter i Norge, blant annet:
* [[Ekeberghallen]], [[15. mars]] [[1976]]
* [[Drammenshallen]] [[7. oktober]] [[1982]]
* [[Kalvøyafestivalen]] med [[Booker T. & the M.G.'s]] [[27. juni]] [[1993]]
* [[Kalvøyafestivalen]] med [[Crazy Horse (band)|Crazy Horse]] [[30. juni]] [[1996]]
* [[Oslo Spektrum]] med Crazy Horse [[4. juli]] [[2001]]
* [[Grieghallen]] [[25. april]] og [[Oslo Konserthus]] [[23. april]] 2003
* [[Oslo Spektrum]] og [[Bergenhus festning|Koengen]] i Bergen med His Electric Band, bestående av [[Ben Keith]] ([[pedal steelgitar]]), [[Chad Cromwell]] (trommer), [[Rick Rosas]] (bass), Anthony Crawford (gitar) og Pegi Young (bakgrunnsvokal) [[11. august]] og [[26. august]] [[2008]]
* [[Norwegian Wood (festival)|Norwegian Wood]] i Oslo med His Electric Band [[11. juni]] [[2009]]
* Konsert med Crazy Horse i Oslo Spektrum 7. august 2013<ref>[http://www.dagbladet.no/2013/08/08/kultur/neil_young/musikk/anmeldelser/crazy_horse/28595607/ La meg være Young], Dagbladet 8. august 2013</ref> Konserten på Koengen i Bergen 10. august ble avlyst sammen med resten av turneen,<ref>[http://www.dagbladet.no/2013/08/08/kultur/neil_young/musikk/28605379/ Neil Young avlyser konsert i Norge], Dagbladet 8. august 2013</ref> men ble videreført i 2014 med konsert på Koengen 1. august 2014.<ref>[http://www.nrk.no/hordaland/kjem-tilbake-til-bergen-1.11422823 Kjem tilbake til Bergen] NRK 17. desember 2014</ref>
* Stavernfestivalen 2016 7. juli med ''[[Promise Of The Real]]''