Redigerer Merkur (avsnitt)

== Magnetfelt og magnetosfære ==
{{Utdypende|Merkurs magnetfelt}}
[[Fil:Mercury Magnetic Field NASA.jpg|thumb|Graf som viser den relative styrke på Merkurs magnetfelts {{Byline| NASA/Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory/Carnegie Institution of Washington.}}]]

Til tross for den lille størrelsen og den langsomme rotasjonen på 59&nbsp;dager, har Merkur et betydelig og tilsynelatende globalt [[magnetfelt]]. Mariner&nbsp;10 målte styrken til ca. 1,1 % av [[jordens magnetfelt]],<ref name="russell_luhmann1997" /> og ved ekvator er den rundt 300&nbsp;[[Tesla|nT]].<ref name="Seeds2004" group="L" /><ref name="Williams2005_1" /> Magnetfeltet er [[dipol]]art liksom jordens,<ref name="chaikin1" group="L" /> men i motsetning til jorden er Merkurs poler nesten på linje med spinnaksen.<ref name="qq" /> Målinger fra Mariner&nbsp;10 og MESSENGER indikerer at styrken og formen på det magnetiske feltet er stabil.<ref name="qq" />

Det er sannsynlig at dette magnetiske feltet er dannet på samme måte som jordens, gjennom en [[dynamo]]effekt som følge av sirkulasjon i den jernrike, flytende kjernen.<ref name="Gold2007" /><ref name="Christensen" /> Forskere er usikre på om kjernen fortsatt er flytende.<ref name="Spohn2005" /> Nyere data støtter i økende grad teorien om at kjernen i alle fall er delvis flytende.<ref name="Margot2007" /> Dette kan skyldes tidevannseffektene i perioder med høy [[eksentrisitet]].<ref name="Spohn2001" /> Magnetfeltet kan også være en rest av en tidligere generatoreffekt som nå har opphørt.

Magnetfeltet avskjermer [[solvind]]en rundt planeten og danner en [[magnetosfære]] som er sterk nok til å holde på plasma fra solvinden, selv om den er liten nok til å få plass inne i jordkloden.<ref name="chaikin1" group="L" /> Dette bidrar til erosjon på overflaten.<ref name="qq" /> Mariner&nbsp;10 oppdaget lavenergi-plasma i magnetosfæren på planetens mørke side. Utbrudd av energiske partikler i magnetohalen, indikerer en dynamisk kvalitet i magnetosfæren.<ref name="chaikin1" group="L" />

Da MESSENGER passerte planeten for andre gang, 6. oktober 2008, oppdaget den at magnetfeltet kan være ekstremt «lekk». Sonden støtte på magnetiske «tornadoer» &ndash; vridde bundter av magnetiske felt som forbinder de planetariske magnetfeltene til det interplanetariske rom &ndash; som var opptil 800&nbsp;km brede eller en tredjedel av planetens radius. Disse «tornadoene» dannes når magnetiske felt fraktet med solvinden kobles med Merkurs eget magnetfelt. Når solvinden blåser forbi Merkurs magnetfelt blir disse koblede magnetfeltene fraktet med solvinden og vrir seg til virvellignende strukturer. Disse vridde, magnetiske fluksrørene, kjent som [[flux transfer event]], danner åpne vinduer i magnetfeltet hvor solvind kan trenge gjennom og treffe overflaten direkte.<ref name="NASA060209" />

Prosessen med å forbinde det interplanetariske og det planetariske magnetfeltet, kalt [[magnetisk omkobling]], er vanlig i [[kosmos]]. I jordens magnetfelt genererer dette magnetiske tornadoer. MESSENGERs observasjoner viser at omkoblingen er ti ganger høyere på Merkur, og at nærheten til solen bare står for rundt en tredjedel av omkoblingene.<ref name="NASA060209" />