Redigerer Magnus Berrføtt (avsnitt)

== Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099 ==
=== Erobringen av Irskesjøen ===
[[Fil:UigChessKing rightfront.jpg|thumb|left|Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.]]

Etter at Harald Hardråde falt i [[slaget ved Stamford Bridge]] i [[1066]] og den påfølgende [[Normandie|normanniske]] erobringen av [[England]] ga de danske og norske kongehusene opp å hevde [[norrøn]]e rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på [[1080-tallet]], men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, [[Irland]] og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.

På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området ''Lothlend'' (''Laithlinn'' og senere kalt for ''Lochlainn'') som den irske forskeren [[Donnchadh Ó Corráin]] har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På [[Orknøyene]] lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på [[Irland]]. Etter at [[Godred Crovan]], konge av [[Man]], døde i [[1095]] ble det borgerkrig på øya i [[Irskesjøen]]. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.

Deretter dro han videre til Suderøyene ([[Hebridene]]) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus ([[Lewis]]) til Ivist ([[North Uist]]), Tyvist ([[Tiree]]), Myl ([[Mull (Skottland)|Mull]]) og klosterøya [[Iona]] som var senter for kultusen knyttet til [[Columba av Iona|den hellige Columba]]. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il ([[Islay]]) for å brenne der, dro så til Saltire ([[Kintyre]]) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya [[Bute (øy)|Bute]] i en bukt som har det norrøne navnet [[Rothesay]] og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i [[1230]] og gjenerobret i [[1262]] etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, [[Rothesay Castle]].

=== Konge av Man ===
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya [[Man]] midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna [[Peel (Man)|Peel]]. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens [[Tynwald]] hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn [[Olav Godredsson|Olav]] aksepterte norskekongens overherredømme. [[Sodor og Man bispedømme|Biskopen i Peel]] på Man var underlagt [[Nidaros erkebispedømme|erkebiskopen i Nidaros]], og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong [[Johan av England]].

Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte [[Godred Crovan|Godfred IV av Man]] ([[1079]]–[[1095]]), og en [[Lagman av Man]] ([[1102]]–[[1104]]) etterfulgte kong Magnus igjen.

[[Fil:Isle of Man Peel Castle.jpg|thumb|Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.]]I henhold til den lokale ''[[Krøniken om kongene av Mann og Øyene]]'' seilte kong Mangus først til [[St. Patrick's Isle|St. Patricks øy]] utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»

Den dag i dag står [[Peel Castle]] utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen [[Castle Rushen]] i [[Castletown, Man|Castletown]], som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven [[Silverburn River]].

Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. ''Krønikene til kongene av Mann og Øyene'' gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av [[1200-tallet]].

=== Wales ===
Fra Man dro han mot Bretland ([[Wales]] og Sørvest-[[England]]) og gikk i land ved Ongulsøysundet ([[Menai Strait]] mellom Wales og [[Anglesey]]) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en [[Hålogaland|hålogalending]] skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy ([[Anglesey]]) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.

Derimot betød det erobring for en walisisk konge, [[Gruffudd ap Cynan]], konge av [[Gwynedd]] i nordlige [[Wales]] fra [[1075]] til [[1135]]. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne [[Sigtrygg Silkeskjegg]]. Da kong [[Henrik I av England]] tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.

[[Fil:King-magnus-kityre.jpg|thumb|450px|Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.]]

=== Skottland ===
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong [[Malcolm III av Skottland|Malcolm]] som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim ([[Edgar av Skottland]]). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom [[East Loch Tarbert]] og [[West Loch Tarbert]] mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.

Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen [[Muircheartach Ua Briain|Muircheartach]] som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren [[1099]] dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.