Redigerer Lofotfisket (avsnitt)

=== Oppblomstring av handelssteder ===
Det skjedde en oppblomstring av såkalte gjestgivere i Nordland på slutten av 1700-tallet, og utover på begynnelsen av 1800-tallet. Dette var handelshus som fikk kongelig bevilgning til å tilby skjenking av alkohol, matservering, overnatting og varesalg. Typiske salgsartikler var klær, tobakk og fiskeredskaper. Dette ble en lokal handelsstand med stor økonomisk makt, derav betegnelsen ''nessekonger'' og ''væreiere''.<ref name=Chr16>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 16]]</ref>

Bakgrunnen for etableringen av handelshusene var at myndighetene så med uro på den ukontrollerte brennevinsomsetningen på lofotfisket, markeder og kirkesteder. En regnet med at etablerte gjestgiverier ville føre til mer kontrollert omsetning. Amtmann [[Joachim de Knagenhielm]] var en av initiativtagerne til denne virksomheten. Allerede i 1774 var det etablert 22 gjestgiversteder i Nordland amt. På denne tiden registrerte myndighetene at gjestgiverne fikk i stand en nyttig bondehandel.<ref name=Hut252 >[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 252.]]</ref>

På samme måte som fiskerallmuen som før hadde fått kreditt for sine varekjøp hos bergenskjøpmennene, fikk de nå kreditt hos den lokale kjøpmannen. De lokale kjøpmennene hadde fordelen av å kjenne sitt distrikt og sine klienter, dermed kunne selv en forgjeldet fisker få kreditt om han ble vurdert til å være driftig på havet. Tilbakebetaling i naturalia eller arbeid var også vanlig. En annen mulighet de lokale kjøpmennene tok mer og mer i bruk var å ta pant i fiskernes eiendeler. I ekstreme tilfeller ble det tatt pant i all fremtidig inntekt fra lofotfisket.<ref name=Hut422>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 422.]]</ref>

De lokale handelshusene fikk på grunn av sin lokalkunnskap enda større makt over fiskerallmuen enn kjøpmennene i Bergen. På den annen side var det lovfestet at kjøpmannen hadde plikt til å forsyne allmuen med nødvendighetsvarer.<ref name=Hut422/>

Da [[Napoleonskrigene]] raste ble jektefarten fra 1807 utsatt for trussel fra [[Kaperfart|engelske kapere]]. Stadig flere jekter ble tatt av engelskmennene. På høsten i 1808, da fiskerne hadde med seg tørrfisken på jektene, var det bare én båt som nådde Bergen. Til sammenligning kom det i årene før Napoleonskrigene 90–100 jekter med tørrfisk til Bergen. Kapringen var så effektiv at handelssambandet til Bergen i praksis ble brutt. Dette førte til at de lokale kjøpmennene i Nord-Norge gikk inn mellom bergenskjøpmennene og fiskerbøndene. De lokale kjøpmennene hadde egne varer til salgs, og dessuten kapital til å drive jektefart. På grunn av dette gikk denne ordningen gradvis i oppløsning utover på 1800-tallet.<ref name=Hut419>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 419.]]</ref>

Utover 1800-tallet begynte en også med en stadig større produksjon av [[klippfisk]]. Store fartøyer dro nordover og kjøpte fersk fisk direkte av fiskerne. Disse båtene hadde også med seg salt for å salte fisken med en gang den ble lagt ombord.<ref name=Chr16/><ref name=Sol92>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 92.]]</ref> En beretning beskriver at i 1807 var det 300 fartøyer fra Kristiansund, Molde, Sunnmøre og Bergen i Lofoten for å kjøpe opp råfisk. En tror at den store veksten i klippfiskproduksjon i 1790-årene fremskyndet bruken av line og garn, på grunn av at disse redskapene var mer effektive og lettere kunne dekke etterspørselen etter råfisk til klippfiskproduksjon.<ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 87.]]</ref>

Den nye behandlingen av fisken var til fordel for lofotfiskerne, ved at det kom fiskeoppkjøpere slik at det oppstod konkurranse om fisken og høyere priser. Fiskerne kunne dermed selge fisken med en gang den ble dradd opp, slik at de selv ikke trengte å henge den til tørk.<ref name=Chr16/><ref name=Sol92/><ref>[[#Sol|Solhaug: ''De norske fiskeriers historie 1815–1880 I'' side 123.]]</ref>