Redigerer Lingvistikk (avsnitt)

==Preskriptiv vs. deskriptiv lingvistikk: «Forflatning» av språket==
I dag er nesten all lingvistisk forskning ''deskriptiv'': man ønsker å undersøke naturlige språks egenskaper uten å bedømme dem eller prøve å «forbedre» dem. Det finnes likevel mange profesjonelle og amatører som liker å «rette på» andres språkbruk og å foreskrive regler som de vil andre skal følge.

Preskriptivister finnes faktisk mest blant språklærere og journalister, og ikke blant akademikere som forsker på lingvistikk. De fastholder et skarpt skille mellom «rett» og «galt» og er ofte selvoppnevnte spesialister på dette. De ser det gjerne som en hovedoppgave å forhindre «språklig forfall».  Hva som bedømmes som «forfall» kan variere fra preskriptivist til preskriptivist, men det inkluderer ofte slike ting som ''lånord'', som kan føles truende for et språks integritet,  og nærmest enhver forandring et språk går igjennom, siden disse ofte blir sett på som forenklinger av det gamle, «riktige» systemet.  Et eksempel på en forandring som har skjedd eller er iferd med å skje i norsk, er skillet mellom ''da'' og ''når.'' En gammel regel sier at ''da'' brukes om spesifikke tidspunkter i fortiden, mens ''når'' kan brukes om ''uspesifikke'' tidspunkter, som ikke nødvendigvis ligger i fortiden. Dette blir ofte oppsummert i regelen «Den gang ''da'', hver gang ''når''». I veldig mange moderne dialekter av norsk kan ''når'' også brukes om spesifikke tidspunkter. Skillet mellom ''da'' og ''når'' er ikke helt utslettet, selv i disse dialektene, for veldig få ville bruke ''da'' om uspesifikke tidspunkter: De to setningene nedenfor kan ikke bety det samme. For de fleste er den siste enten uakseptabel, eller den kan bare brukes til å bety at '''''ettersom''' noen blir alvorlig syke, kan man ringe ambulanse''.  Den forandringen som har skjedd er altså at ''når'' har fått litt utvidet bruksområde og preskriptivister forsøker fortsatt å snu denne og mange andre forandringer norsk er iferd med å gå igjennom.

# Akseptabel: '''Når''' noen blir alvorlig syke, kan man ringe ambulanse. 
# Uakseptabel: *'''Da''' noen blir alvorlig syke, kan man ringe ambulanse.

Deskriptivister aksepterer ikke preskriptivistenes begrep om «feil språkbruk». De vil kanskje heller kalle det relevante fenomenet for idiosynkratisk, eller også oppdage at det nye fenomenet følger regler som simpelthen er annerledes enn de gamle. Her er et eksempel på det: En preskriptiv regel for norsk sier at man ikke skal bruke infinitivsmerket ''å'' etter [[modale hjelpeverb]]. Men en rekke norske [[dialekt]]er og [[sosiolekt]]er benytter systematisk infinitivsmerket etter modaler som refererer til ''ferdigheter'', men aldri etter andre modaler.  I disse dialektene, kan følgende setning bare bety at Jens har de nødvendige ''ferdighetene'' som skal til for å sykle. Den kan ''ikke'' bety at han ''får lov'' til å sykle, eller at det ''kan hende'' at Jens sykler.  
::Jens kan å sykle.
Hvis man ønsker å formidle en av de to andre betydningene, må man droppe infinitivsmerket, selv i disse dialektene.  Dialekter som følger den relevante preskriptive reglen (aldri infinitivsmerke etter modale hjelpeverb) er altså ikke istand til å gjøre skille mellom ferdighetsbetydningen og de andre betydningene på samme måte. Det er altså vanskelig å forsvare standpunktet at de dialektene som "bryter" regelen er «mindreverdige» på noen måte, sammenlignet med de dialektene som «følger» den. I deskriptiv lingvistikk ønsker man altså å beskrive språk på en vitenskapelig måte. Verdivurderinger har ingen plass i slik forskning.