Redigerer Libanon (avsnitt)

== Historie ==
Okkupanter kom og gikk i Libanon gjennom første halvdel av 1900-tallet: tyrkere, franskmenn og briter. Først i 1943 ble Libanon selvstendig.
Fem hovedprovinser har vært dominert av ulike etniske grupper med utstrakt selvstyre helt opp til vår tid: drusere, maronitter, sjiaer, sunnier og de ulike militsgruppene sprunget ut av disse igjen.

I 1975 brøt borgerkrigen ut. De maronittiske militsene utgjorde Den libanesiske front, og palestinske grupperinger dannet Den nasjonale bevegelse sammen med det drusiske sosialistpartiet og andre libanesiske venstregrupperinger.
Da den kristne falangist-militsen beleiret palestinske flyktningleirer i 1976, gikk PLO aktivt inn i krigen. I januar samme år sendte Syria en syrisk-palestinsk styrke inn i Libanon, og i april 1976 var det de kristne maronittene som bad om hjelp fra Syria.

Kampene i Libanon blusset opp igjen i 1977 da druser-lederen Kamal Jumblatt ble myrdet, og druserne hevnet drapet med massakre i kristne landsbyer.
Urolighetene fortsatte til tross for at FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978.
Fire år senere marsjerte israelske styrker tvers igjennom FN-styrkene og stanset ikke før de nådde Beirut. Målet var å bombe PLO ut av Libanon.

Maronittene sluttet seg til de israelske soldatene, mens sunni-militsen Mourabitoun og sjia-militsen Amal kjempet mot dem sammen med PLO. Etter to måneder trakk PLO seg ut og flyttet hovedkvarteret til Tunis.

Kampene i Sør-Libanon tok slutt da Israel trakk seg helt ut i 2000. Men Syria trosset FN og beholdt sine 35&nbsp;000 soldater i landet og sin utstrakte innflytelse over den politiske utviklingen. I praksis ble det ikke truffet noen viktige beslutninger i Libanon uten at Syria hadde godkjent dem.

Syria har okkupert deler av Libanon i 25 år og har hatt en sterk innflytelse på politikken der.

Ifølge Taif-avtalen fra 1989 skulle de syriske troppene trekke seg tilbake til Beka'a-dalen i Øst-Libanon etter at en del grunnlovsreformer var gjennomført i Libanon. De ble gjennomført i 1993, men syrerne ble stående. I det siste har syrerne riktig nok trukket seg tilbake fra kontrollposter i Beirut og langs hovedveien Beirut-Damaskus.

14. februar 2005 ble den tidligere libanesiske statsministeren [[Rafiq Hariri|Rafik al-Hariri]] drept i en bombeeksplosjon i Beirut sammen med 14 andre. Det ble av mange antatt at Syria sto bak attentatet. Regjeringen gikk av to uker etter attentatet. Statsminister [[Omar Karami]] og hans kabinett ga etter for de massive gateprotestene. Libanons president [[Emile Lahoud]] tok selv på seg oppgaven med å få dannet en ny regjering. Demonstrantene forlangte president Lahouds avgang. Han var kjent som Syria-vennlig, og massene og opposisjonen ville ikke ha en slik regjering.{{tr}}

7. mai til 14. mai 2008 var det [[Urolighetene i Libanon 2008|uroligheter i Libanon]].