Redigerer Kurt von Schleicher (avsnitt)

== Omdømme ==
{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; color:black; width:30em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |
; Presidialregjering
Tysklands forfatning fra 1919 (Weimar-forfatningen) bestemte at kansleren ble utpekt av presidenten. [[Riksdagen (Weimarrepublikken)|Riksdagen]] hadde likevel etter artikkel 54, rett til å avskjedige kansleren eller en hvilken som helst minister. Et kanslervalg gjennom riksdagen, som kunne styrket parlamentet overfor regjeringen, og de to organer sammen overfor presidenten, fantes det ikke regler om.<ref>{{Kilde www|url=https://de.wikisource.org/wiki/Verfassung_des_Deutschen_Reichs_(1919)|tittel=Verfassung des Deutschen Reichs (1919) – Wikisource|besøksdato=2021-11-14|språk=de|verk=de.wikisource.org}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.bpb.de/geschichte/deutsche-geschichte/grundgesetz-und-parlamentarischer-rat/39193/weimarer-verfassung|tittel=Die Weimarer Verfassung {{!}} bpb|besøksdato=2021-11-14|fornavn=Sturm|etternavn=Reinhard|språk=de|verk=bpb.de}}</ref>

En vesentlig endring skjedde ved oppnevnelsen av de derpå følgende regjeringene, Brüning I, II, Papen og Schleicher. Hindenburg sørget for at regjeringen i stadig mindre utstrekning måtte hente sin tillit i parlamentet, men isteden hos presidenten. Regjeringene ble «presidialregjeringer».<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/weimarer-republik/innenpolitik/praesidialkabinette.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik|besøksdato=2021-11-14|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref>
|}
Fra 1929 til 1932 holdt Schleicher seg hovedsakelig utenfor offentlighetens lys, men var i disse årene en betydelig maktfaktor på det politiske bakrommet. Den egentlig maktkilden hans var Hindenburg, som i årene 1929 til 1932 ofte lyttet på råd fra ham.

=== Ry i samtid og ettertid ===
Da Hindenburg utnevnte Brüning til kansler våren 1930, gav han ham det rådet å «holde seg til general von Schleicher. Det er en intelligent mann som forstår seg på politikk.»<ref>„''Halten Sie sich an den General von Schleicher. Das ist ein kluger Mann und versteht viel von der Politik.''“</ref><ref>Heinrich Brüning: ''[https://archive.org/stream/brueningheinrichmemoiren/Bruening%2C%20Heinrich%20-%20Memoiren_djvu.txt Memoiren 1918–1934.]'' Stuttgart 1970, s. 388.</ref> Store deler av offentligheten hadde derimot liten tillit til Schleicher. Kommunistene og deler av sosialdemokratene så ham som en representant for «motrevolusjonen», mens han i konservative kretser ble omtalt som «den røde general», spesielt i tida som kansler. Hans samtidige fortalte gjerne om Schleichers angivelige intrigante og forslagne væremåte. Eksiltyskeren [[Sebastian Haffner]] beskrev i 1939 Schleicher som en «intrigant skrivebordsgeneral»<ref>„intrigenfreudigen Bürogeneral“</ref> som hadde stått i spissen for en sfinksaktig armé.<ref>Sebastian Haffner: ''Geschichte eines Deutschen''.</ref> Engelskspråklige kommentatorer som [[John Wheeler-Bennett]]<ref>John Wheeler-Bennett: ''Wooden Titan. Hindenburg in Twenty Years of German History, 1914–1934.'' 1938, s. 297.</ref> og [[Sefton Delmer]]<ref>Sefton Delmer: ''Die Deutschen und Ich.'' 1962, s. 170.</ref> påpeker at ''Schleicher'' er det tyske ordet for «snik» og mener at navnet i Schleichers tilfelle passer godt på ham.

Andre hadde en mer positiv vurdering av Schleicher. Tidlig i 1930-årene mente den høyrenasjonale journalisten [[Hans Zehrer]] å se en kommende leder i ham. I ettertid så han generalen som den eneste med et politisk konsept som kunne forhindret nazistenes frammarsj, men at personlige forhold sto i veien.<ref>Ebbo Demant: ''Von Schleicher zu Springer.'' s. 110&nbsp;f.</ref>

I ''Reichswehr'' var Schleicher omstridt. Riktignok hadde han noen innflytelsesrike støttespillere i arméledelsen, men mange så ham som en skrivebordsgeneral. Hindenburgs pressesjef [[Walter Zechlin]] oppsummerte holdningen slik: «I armeen regnes ikke Schleicher for stort, han er en skrivebordsgeneral som [Reichswehr] misliker.»<ref>„''In der Armee gilt Schleicher nichts, er ist ein Bürogeneral, den sie [die Reichswehr] ablehnt.''“</ref><ref>Walter Zechlin: ''Pressechef bei Ebert, Hindenburg und Kopf. Erlebnisse eines Pressechefs und Diplomaten.'' Hannover 1956.</ref> General [[Wilhelm Keitel]] formidlet offiserskollegenes synspunkt da han etter andre verdenskrig beskrev Schleicher som en «katt som ikke klarte å holde seg unna de politiske musene».<ref>Walter Görlitz (red.): ''Generalfeldmarschall Keitel, Verbrecher oder Offizier?'' 1961, s. 70.</ref>

At Schleicher var i besittelse av et glitrende intellekt var det derimot liten uenighet om. Oberst [[Albrecht von Thaer]] bemerket allerede i 1918 at den unge kapteinen var «et kapittel for seg: fabelaktig intelligent, mangesidig begavet og utdannet, smart og utstyrt med enestående talegaver.»<ref>''„ein Kapitel für sich […]: fabelhaft klug, vielseitig gewandt und gebildet, gerissen und mit einem Berliner Mundwerk (Schnauze) begabt“''</ref><ref>Thilo Vogelsang: ''Kurt von Schleicher.'' s. 17.</ref> Selv [[Fritz Günther von Tschirschky]], en av Papens medarbeidere, skriver at selv om Schleicher var «gjennomgående usympatisk,»<ref>''„durchaus unsympathisch“''</ref> så «mislyktes ikke Schleicher når det gjaldt nazistene. Problemet hans var noe han ikke maktet å kontrollere, og som heller ikke lar seg kontrollere, nemlig seg selv.»''<ref>''„Schleicher scheiterte nicht an den Nazis. Er scheiterte an etwas, das er nicht zu berechnen vermochte, das aber auch gar nicht zu berechnen war, nämlich an sich selbst.“''</ref><ref>Fritz Günther von Tschirschky: ''Erinnerungen eines Hochverräters''.</ref>

Schleicher ønsket som Papen å avvikle Weimarrepublikken og gjenopprette monarkiet.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Shirer, William L. | utgivelsesår = 1962 | tittel = Adolf Hitler og det tredje rike | utgivelsessted = Stavanger | forlag = Stabenfeldt | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012020808080 | side = }}</ref> I årene 1929–1932 var han den mest innflytelsesrike politikeren i kulissene, blant annet gjennom intrigemakeri. Han fikk Brüning og Papen både utnevnt og avsatt som kanslere. Han forsøkte uten hell å danne en allianse av hæren og sosialistpartiene mot Hitler. Han fikk de konservative nasjonalistene mot seg. Det er mange uklarheter om Schleichers mulige politiske virke i kulissene etter at han gikk av i 1933.<ref name="Steffahn" />

=== Faghistorikernes vurdering ===
[[Andre verdenskrig|Etterkrigstidens]] historieforskning formidler to hovedoppfatninger av Schleichers rolle. Den ene tegner et hovedsakelig positivt bilde av ham som Weimarrepublikkens siste sjanse mot Hitlers frammarsj, den andre ser ham som en katastrofal figur som gjennom undergravende virksomhet bar hovedansvaret for Weimarrepublikkens fall, og den som banet veien for NSDAPs ''[[Machtergreifung]]''.{{tr}}

Moderne forskere ser Schleicher som «intrigant, upålitelig, opportunistisk, illojal.»<ref>„intrigant, unzuverlässig, opportunistisch, treubrüchig“</ref><ref>Irene Strenge: ''Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik.'' Duncker und Humblot, Berlin 2006, s. 11.</ref> Selv juristen Irene Strenge, som i en biografi fra 2006 satte seg fore å revurdere Schleicher, innrømmer at den politiske stilen hans var «utydelig».<ref>„doppelbödig“</ref><ref>Irene Strenge: ''Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik.'' Duncker und Humblot, Berlin 2006, s. 227.</ref> Historikeren [[Henning Köhler]] er oppgitt over den «ufattelige lettsindigheten»<ref>„unglaublichen Leichtsinn“</ref> Schleicher viste da han våren 1932 nøyde seg med en muntlig lovnad av Hitler.<ref>Henning Köhler: ''Deutschland auf dem Weg zu sich selbst. Eine Jahrhundertgeschichte.'' Hohenheim-Verlag, Stuttgart 2002, s. 253.</ref> På bakgrunn av at Schleichers ''Querfront''-plan mislyktes så hurtig, karakteriserer journalisten og forfatteren Wilhelm von Sternburg ham som en «av de mest ubetydelige kanslerne siden grunnleggelsen av Det annet keiserrike» i 1871.<ref>„einen der unbedeutendsten Kanzler seit der Reichsgründung“.</ref><ref>Wilhelm von Sternburg: ''Die deutschen Kanzler von Bismarck bis Merkel.'' Aufbau Taschenbuch Verlag, Berlin 2006, s. 454.</ref> Historikeren [[Hans-Ulrich Wehler]] er av den oppfatning at Hitler umulig kunne undervurderes mer enn det Schleicher gjorde med sin uforståelige [[Terza posizione|''Querfront''doktrine]].<ref>Hans-Ulrich Wehler: ''Deutsche Gesellschaftsgeschichte,'' bind. 4: ''Vom Beginn des Ersten Weltkrieges bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914–1949.'' C.&nbsp;H. Beck Verlag, München 2003, s. 534 og 580.</ref>