Redigerer Kunsthistorie (avsnitt)

=== Panofsky og ikonografien ===
[[Fil:Aby Warburg.jpg|thumb|[[Aby Warburg]] ca. 1900, av ukjent fotograf.]]
Den motsatte tendensen, å fokusere mer, ikke mindre – skjønt ikke utelukkende – på ikonografi, ble utviklet av en løs gruppe forskere som var basert i [[Hamburg]] på [[1920-tallet]]. Den mest framtredende blant dem var [[Erwin Panofsky]], [[Aby Warburg]], og [[Fritz Saxl]]. I sine tidligste arbeider utviklet Panofsky teoriene til Riegl, men ble etterhvert stadig mer opptatt av ikonografi, særlig utbredning av temaer knyttet til klassisk antikk i [[middelalderen]] og renessansen. I denne hensynet kom hans interesser til være sammenfallende med de til Warburg, en sønn av en rik familie som hadde samlet et imponerende bibliotek i Hamburg viet studiet av den klassiske tradisjonen i den postklassiske kunsten og kulturen. Under Saxls beskyttelse ble dette biblioteket utviklet til et forskningsinstitutt tilknyttet [[Universitetet i Hamburg]] hvor Panofsky underviste.

Warburg døde i [[1929]] og på 1930-tallet ble Saxl og Panofsky, begge jøder, tvunget til å forlate Hamburg. Saxl bosatte seg i [[London]] og brakte med seg Warburgs bibliotek og etablert der [[Warburginstituttet]] (i dag tilknyttet [[University of London]]). Panofsky reiste til [[USA]] og bosatte seg i [[Princeton]] ved [[Institute for Advanced Study]]. I denne respekt var de begge en del av en ekstraordinær tilførsel av tyske kunsthistorikere inn i den engelsktalende akademiske verden på 1930-tallet, den såkalte «émigré scholars» – emigrerte forskere, som også omfattet [[Ernst Kitzinger]], [[Richard Krautheimer]], [[Otto Brendel]], [[Rudolf Wittkower]] og andre. Disse forskerne var i stor grad ansvarlige for etableringen av kunsthistorie som et rettmessig forskningsfelt i den engelsktalende verden, og påvirkningen av Panofskys metodelære som særlig påvirket retningen for forståelsen av amerikansk kunsthistorie for minst en generasjon.