Redigerer Kina (avsnitt)

=== Språk ===
{{utdypende|Kinesisk}}
Kinesisk er et [[tonespråk]] i den sino-tibetiske språkfamilien. Hvis det regnes som et enkelt språk (slik kineserne selv gjør), ikke en språkfamilie (som vestlige [[lingvistikk|lingvister]] ofte mener) er det verdens mest talte. Kinesisk har et klarere skille mellom skrift- og talespråk enn i de fleste andre språk, og det er mange ord og språklige mønstre som er vanlige muntlig, men ikke skriftlig, og motsatt.<ref name="basic-spoken-chinese" />

==== Kinesisk skriftspråk ====
{{utdypende|Hànzì}}
[[Fil:國-order.gif|thumb|right|Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving av kinesiske tegn følger bestemte regler. <!-- Kilde DeFrancis' Zhong wen Zidian, Wenlin institute-->]]
Skriftspråket kan følges 3500 år tilbake. Det ble opprinnelig brukt til spådomskunst og administrasjon ved hoffet under [[Shang-dynastiet|Sh&#257;ng-dynastiet]]. Skrifttegnene var opprinnelig bilder ([[piktogram]]mer) av naturfenomener, men senere under [[Zhou-dynastiet|Zh&#333;u-dynastiet]] begynte en å bruke dem fonetisk ved at ideogrammer som ''rimte'' ble lånt for å skape tegn for abstrakte fenomen. Fra da av ble de fleste nye tegn skapt ved å sammensette en del som kategoriklassifiserte tegnet, «en radikal», med et tegn som gav et hint om uttalen, «et fonetikum». Omkring 90 % av alle kinesiske skrifttegn er rent abstrakte sammensetninger av radikal-element og fonetikum. Derfor er det en utbredt myte å tro at kinesiske tegn er forvanskede bilder av fenomener i virkeligheten. (Selv om under 10 % av tegn opprinnelig har vært bilder. Som for eksempel 口 ''kǒu'', munn; 人 ''rén'', menneske; 女 ''nǚ'', kvinne.)

Rundt 500 f.Kr. hadde det i området rundt [[Huang He]] (Den gule flod) i Nord-Kina utviklet seg et språk som nå er kjent som [[klassisk kinesisk]]. Dette er språket som ble skrevet og talt av [[Konfucius]] og [[Mencius]], og som er forfaren til alle moderne kinesiske dialekter. Muntlig fortsatte kinesisk å utvikle seg, men datidens skriftlige kinesisk (kjent som [[Guwen|Gǔwén]]) endret seg lite før 1900-tallet.<ref name="Kubler-skriftlig" /> Det var under [[Qin-dynastiet|Qín-dynastiet]] på 210-tallet f.Kr. at tegnene ble standardisert. Tegnene fikk da navn etter det neste dynastiet, [[Han-dynastiet|Hàn-dynastiet]] og heter i dag [[Kinesiske tegn|Hànzì-tegn]] («Hàn-folkets skrifttegn»).

I en reform på slutten av 1950-tallet ble antall strøk redusert etter modell fra vanlige håndskriftformer. Praktisk talt alt som utgis i Folkerepublikken Kina er skrevet med disse forenklede skrifttegnene, mens Taiwan (og til en viss grad [[Singapore]], [[Hongkong]] og de eksilkinesiske miljøer) har holdt fast på de tradisjonelle skrifttegnene. Hànzi-tegn er også utgangspunkt for det [[japan]]ske skriftspråket [[Kinesiske tegn|Kanji]].
[[Fil:YongheJiunian.jpg|thumb|upright|''[[Lantingji Xu]]'' er et kalligrafiverk malt i år 353 av [[Wang Xizhi]]. [[Kinesisk kalligrafi|Kalligrafi]] er en viktig kunstart i Kina.]]
[[Kinesisk kalligrafi|Kalligrafi]] er en viktig kunstart i Kina, på linje med malerkunst og musikk.

En utbredt misforståelse er at et skrifttegn alltid står for et ord. Et ''skrifttegn står alltid for én stavelse'', ikke nødvendigvis for et ord. De fleste ord har to stavelser, noen kun én og enkelte tre eller fire.

==== Kinesisk talemål ====
Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for [[kantonesisk]]), er talespråket &ndash; spesielt i Sør-Kina &ndash; ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Folkerepublikken Kina kalles talespråket [[Hanyu|Hànyǔ]] («Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som ''navn på stedet + huà'' (for eksempel [[Shanghaihua|Shànghǎihuà]] = Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).

I 1913 bestemte den nyopprettede Republikken Kina seg for å innføre et felles riksspråk, som et ledd i nasjonsbyggingen. Riksspråket var i datidens språkbruk kjent som ''[[putonghua|Guóyǔ]]'', og var basert på dialekten i [[Beijing|Běijīng]]-området i Nord-Kina, som i Vesten kalles [[standard mandarin|mandarin]]. Etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 fortsatte politikken med å promotere mandarin som riksspråk, nå under betegnelsen ''Pǔtōnghuà''.<ref name="Kubler-skriftlig" /> Skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket.

At kinesisk er et tonefallspråk vil si at ''tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter''. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter [[pinyin|pīnyīn-standarden]] angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner for eksempel fra fransk).

Standard kinesisk har fire toner.

*1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
*2. tone: stigende (á)
*3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
*4. tone: raskt fallende (à).

For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.