Redigerer Kielfreden (avsnitt)

==Kieltraktatens betydning i unionstiden==
Sverige anså Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge i [[unionstiden]]. Men det var ulike skoler innen forståelsen av hvor langt denne overhøyhet strakk seg. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med [[parlamentarisme]]n fra [[1880-årene]], utviklet den svenske rettsprofessor [[Oscar Alin]] ved [[Uppsala universitet]], den såkalte ''[[Lydrikesläran]]'', og formet de konservative svenske politikernes motstand mot unionsoppløsning helt fram til [[1905]].<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds universitet, ''Scandia'' nr 2 1974, side 245-247.</ref> I Norge var på den andre side ''[[Jamlikhetsteorin]]'' enerådende, anført av rettsprofessorene [[Torkel Halvorsen Aschehoug]], [[Ludvig Mariboe Benjamin Aubert]], og [[Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne|Bredo von Munthe af Morgenstierne]]. Men også i Sverige hadde dette synet sine bred støtte, anført av Uppsala-professoren [[Herman Ludvig Rydin]] allerede i [[1860-årene]] og etter hvert som basis for det rådende svenske syn.

Striden gjaldt forståelsen og endringen av artikkel 4 i Kieltraktaten, som i løpet av forhandlingene ble endret til å anvise Norge som en del av Kongeriket Sverige («tillhöra konungariket Sverige»), til i den endelige ordlyden å tilhøre kongen personlig («tillhöra Hans Maj:t Konungen av Sverige»). Mens Oscar Alin anså tekstendringen som rent språklig, mente Herman Rydin og [[Hans Forssell]] at endringen var substansiell, og innebar at Norge ikke ble avhendet til Sverige, men til den svenske monarken og hans etterkommere. Forssell mente at Kieltraktatens artikkel 4 gav «åt Sveriges Konung en ny krona, suveräniteten över ett nytt rike, och åt Sveriges rike icke besittning av Norge, icke herravälde eller suveränitet över Norge, men rätten att vara med Norges rike under en konung förenat.»<ref>Hans Forssell, ''Gustaf af Wetterstedt. Minnesteckning författad för Svenska Akademien'', 1889, side 253-254.</ref> Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige, ifølge dette synet. Tilhengerne av ''Jamlikhetsteorin'' viste videre til at teksten ble endret fra å gjøre Norge innlemmet («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»).

Alin og Alin-skolens hovedpunkt var ikke bare at Kieltraktaten var unionens primære rettsgrunnlag, men at Sverige - tross senere avtaler og konvensjoners innrømmelser - alltid kunne velge å falle tilbake til Kieltraktatens bestemmelser om Sveriges absolutte herredømme over Norge. Den selvstendighet Kongen hadde godkjent med sammenkallingen av Stortinget i oktober 1814, revisjonen av Novembergrunnloven, og det norske kongevalget, var etter Alins syn underordnet Kieltraktatens bestemmelser og kunne når som helst tilbakekalles.<ref>Erik Holmen, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/holmen.doc Sveriges rett til Norge] - hovedfagsoppgave i historie, ''Universitetet i Oslo'' våren 2004, side 18.</ref>
Dette ble da også tidvis forsøkt gjort av den svensk-norske Kongen utover 1800-tallet.

Selv Oscar Alin innrømmet at den omstridte endringen i den endelige Kieltraktaten i alle fall innebar at de fire norske amtene utgjorde en helhet (et kongerike), i motsetning til hva man kunne hevde om en hvilken som helst annen gruppe av provinser innenfor Sverige. Men Alin mente altså at dette 'kongeriket' var å anse som en del av ''staten'' Sverige, og her gikk det viktige skillet mellom de to rettsforståelsene. Tilhengerne av ''jamlikhetsteorien'' gikk svært langt i motsatt retning - Rydin og den norske professor Ludvig Aubert mente at Kieltraktaten ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige - det forpliktet Norge bare til å bryte foreningen med Danmark og anerkjenne svenskekongen som Norges konge. Traktaten innebar etter dette syn ingen ''plikt'' til å gå i union med Sverige, derimot ga traktaten Sverige ''retten'' til å være forent med Norge. Ludvig Aubert gjorde som de radikale juristene i 1814, med henvisning til naturrettslæren om samfunnskontrakten etter [[Hugo Grotius|Grotius]] og Rousseau, mente han at Kieltraktaten ikke var bindende for Norge fordi kontrakten mellom nordmennene og kong Frederik VI ble brutt, da Danmark frasa seg herredømmet over Norge. Naturrettslæren anså i et slikt tilfelle at Kongen sa opp samfunnskontrakten med det angjeldende folk, og førte suvereniteten tilbake til folket og skapte en ny, suveren stat.<ref>L. M. B. Aubert, Norges folkeretslige Stilling, side 92 ff.</ref>

Den norske statsrettslærde [[Torkel Aschehoug]] gikk enda lengre, og mente i 1891 at Kieltraktaten brøt med [[folkeretten]].<ref>Erik Holmen, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/holmen.doc Sveriges rett til Norge] - hovedfagsoppgave i historie, ''Universitetet i Oslo'' våren 2004, side 18. Han viser til Aschehoug 1891, side 6.</ref>

Oscar Alin anså det norske Stortinget som rebeller som gjorde opprør mot - etter Kieltraktatens bestemmelse - sin lovlige svenske konge. Når Karl Johan gjennom [[Mossekonvensjonen]] anerkjente [[17. mai-grunnloven]] som fundament for det videre svenske styre av Norge, og avtalte at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike bestemmelser lå innenfor Sveriges rett å avtale. Etter dette synet var svenskenes innrømmelser bare et utslag av valg de foretok som suveren myndighet, og innebar ikke noen anerkjennelse av at de stod overfor en suveren, norsk stat.<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 40-45.</ref>
Ludvig Auberts syn var diametralt omvendt, Eidsvollsmennene handlet som lovlig, nasjonal myndighet og kong Christian Frederik ledet an i en legitim krig mot en annen stat. I dette perspektivet var Mossekonvensjonen en internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, innrømmet den svenske kongen gjennom Mossekonvensjonen at han var å betrakte som en fremmed fyrste, som innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen senere, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets suverene rett å enten godta eller forkaste. Forhandlingene innebar dessuten i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.
<ref>Ludvig Aubert, ''Norges folkeretslige Stiliing'', side 100 og 124-136.</ref>

Det ble da også raskt klart at Stortinget nektet å velge Karl XIII til norsk konge i denne omgang, først ville Stortinget vedta en ny grunnlov og deretter ta stilling til kongevalget («Konstitution först, konung sedan»). Det kom i november til kompromiss: «Norge skulle, såsom ett självständigt rike, under vissa villkor förenas med Sverige under en konung», og videre at «Konungavalet icke skulle företagas, innan man blivit enig om de förändringar, som rikets Grundlag skulle undergå».
<ref>Nils Edén, Kielerfreden och unionen, side 84-90.</ref>
Svenskene måtte motvillig gå med på å utsette kongevalget, men ifølge tilhengerne av ''lydrikesteorien'' innebar dette på ingen måte noen tilsidesettelse av Kieltraktaten. De mener Kongen gjennom Mossekonvensjonen gjør det rebelske Stortinget til en lovlig forsamling, og bemyndiger Stortinget til å sanksjonere de bestemmelser om kongevalg som Kieltraktaten allerede slår fast. For Alin-skolen er Mossekonvensjonen derfor ikke en ny traktat som er statter Kieltraktaten, men en svensk bemyndigelse av at deres norske undersåtter får sammenkalle et Storting for å virkeliggjøre Kieltraktatens bestemmelser om konstitusjon og kongerett innen rammen av svensk overhøyhet over Norge. Først med den svenske kongens bifall av Novembergrunnloven mener Alin-skolen at grunnloven blir gyldig, og unionen etableres i tråd med Kieltraktaten.
<ref>Nils Edén, ''Kielerfreden och unionen'', s. 94-129, særlig side 125-127.</ref>
Etter ''jamlikhetsteorin'' forholdt det seg helt annerledes: Herman Rydin anser Stortingets kongevalg i november som unionens etableringspunkt. Kieltraktaten hadde etablert Norge som en selvstendig stat, og denne statens lovlige nasjonalforsamling valgte frivillig Karl XIII som sin konge, etter først å ha vedtatt en grunnlov som gir forsamlingen rett til å velge en ny kongeslekt for landet. Det var ifølge Aubert «ivert Fald kun en Erkjendelse af den samtidig valgte Konge - ikke nogen Erkjendelse af, at Karl XIII allerede var Konge ifølge ... Kieler-Traktaten».
<ref>Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse, side 31.</ref>
Ved at den svenske kongen selv formelt tok i mot kongevalget, innebar dette at han på forhånd ikke kan ha ansett seg å være Norges konge. Og ved at Stortinget vedtok union på gitte vilkår nedfelt i en ny grunnlov, opparbeidet også den lovlige svenske nasjonalforsamling en forpliktelse til å godkjenne unionen på disse vilkårene.
<ref>Torkel Aschehoug, ''Norges nuværende Statsforfatning'', 1891, side 21ff. Herman Rydin, ''Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad'', 1863, side 178f.</ref>
Her mener Alin og hans elever, at Sveriges konge gjennom Mossekonvensjonen tillot nordmennene å opprette en ny stat, og at denne staten med Novembergrunnloven vedtok en grunnlov for Norge, og en unionstraktat for sammenslutning med Sverige. Den senere [[Riksakten]] i [[1815]] innebar ifølge denne skolen bare en lov-kodifisering av visse deler av Novembervedtakene, en samling og ordning av alle endringene i ett aktstykke slik at man slapp å måtte endre en rekke grunnlovsbstemmelser samtidig.
<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 130. Nils Edén, ''Kielerfreden och unionen'', side 132 f. Nils Edén, ''Den svensk-norska unionsforfattningens tillkomst'', side 22.</ref>

Tilhengerne av ''Jamlikhetsteorin'' mente tvert imot at Novembergrunnloven utelukkende var en norsk konstitusjon, som ble sanksjonert av Kongen i egenskap av å være norsk monark, og ikke som representant for Sverige - grunnloven var utelukkende et anliggende mellom det norske folk og deres valgte konge. Først med Riksakten ble unionen etter dette synet etablert, gjennom godkjennelse i begge landenes nasjonalforsamlinger. De to parlamentene inngikk en ny, folkerettslig bindende avtale som alene regulerte hvordan unionens fellesanliggender skulle avgjøres.
<ref>Torkel Aschehoug, ''Norges nuværende Statsforfatning'', side 35ff. Herman Rydin, ''Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad'', 1863, side 193ff og 199-215.</ref>
Riksaktens innledning fastslo at den var «ej av vapnen, men av den fria övertygelsen tillvagabragt», og Aubert mente at disse formuleringene måtte betraktes som «med Flid Indsatte i statsrelslige Dokumenter for at fastslaa den nye Forenings Retsgrundlag».<ref>Ludvig Aubert, ''Kieler-Traktatens Opgivelse'', side 40.</ref>