Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

==Forhandlinger og mobilisering==
[[Fil:Christian Lundeberg.jpg|thumb|Den svenske statsminister [[Christian Lundeberg]].]]Forhandlingene ble lagt til losjehuset til [[Frimurerlosjen]] i [[Karlstad]]. Valget av by var todelt. For det første var det et kompromiss etter at Sveriges regjering hadde foreslått Stockholm og nordmennene foreslo å veksle mellom [[Stockholm]] og [[Kristiania]].<ref name=munthe>Gerhard Munthe: [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008043004076 Karlstad 1905], Selskapet til vitenskapens fremme, småskrifter nr. 8, Eide forlag, Bergen 1954</ref> For det andre var Karlstad valgt spesifikt i Riksakten av 1815 som «Samlingssted for begge Rigers Komiteer».<ref>Side 193, [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012031606008#193 Grunnloven vår: 1814 til 1993: tekstutgave] - Tønnes Andenæs, Mads Andenæs, Oslo : Universitetsforlaget, 1993</ref>

Fra norsk side stilte statsminister [[Christian Michelsen]], utenriksminister [[Jørgen Løvland]], stortingspresident [[Carl Berner]] og statsråd [[Benjamin Vogt]]. Alle disse var utnevnt av regjeringen. Løvland ble av ikke-norske kilder omtalt som statsminister, da han var Norges statsminister i Sverige. Fra svensk side stilte [[Christian Lundeberg]], utenriksminister [[Fredrik Wachtmeister]], kirkeminister [[Hjalmar Hammarskjöld]] og statsråd [[Karl Staaff]]. Staaff var det liberale alibi som spilte en viktig rolle i den fredlige oppløsningen av unionen.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=20022 Karl Staaf]{{Død lenke|dato=februar 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Jarl Torbacke i Svenskt Biografisk Lexikon, bind XXXIII : Königsmarck - Lilja, under redaktion av Erik Grill och Birgitta Lager - Kromnow. Stockholm 2007 - 2011. Norstedts tryckeri Stockholm 1979. Hentet 27. januar 2013</ref> Wachtmeister var mindre konservativ enn Lundeberg og dessuten en dyktig debattant.<ref name="Christian Lundeberg">[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=9790 Christian Lundeberg]{{Død lenke|dato=februar 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Arne Wåhlstrand i Svensk Biografisk Lexikon, bind XIV, Stockholm 1982-1984. Hentet 27. januar 2013</ref> Hammarskjöld hadde jobbet i justiskomiteen og var folkerettslig ekspert.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=12546 K Hjalmar L. Hammarskjöld]{{Død lenke|dato=februar 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Nils Herlitz i Svenskt Biografisk Lexikon, bind XVIII. Stockholm 1969 - 1971. Norstedts tryckeri Stockholm. Hentet 27. januar 2013</ref>

Bakgrunnen for forhandlingene var problematiske. Norge hadde allerede erklært unionen som oppløst i folkeavstemningen, og regjeringens forhandlingsvillige linje ble tolket som en svekkelse av saken.<ref>Munthe, side 12</ref> I tillegg var den norske militære styrken mindre enn den svenske. For svenskenes del var det uklart hvordan stormaktene ville reagere, men det er tvilsomt at de ville ha vært særlig fornøyd med en krigsløsning.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050308080#39 Europa, unionskrisen og krigsfaren] - side 36-37, Roald Berg: ''Norge på egen hånd'', bind to av Norsk utenrikspolitikks historie, Universitetsforlaget, Oslo, 1995</ref> I tillegg ville en krig over forhandlingene vært i seneste laget. Ifølge Gustaf Axel Berg var det vanskelig å tenke seg en mer passende krigsårsak enn Stortingets handling den 7. juni, og da ble september i seneste laget.<ref>Munthe, side 13</ref>

Forhandlingene sto om fem hovedpunkter:<ref>[http://snl.no/Karlstadforhandlingene Karlstadforhandlingene] - Store norske leksikon, hentet 24. desember 2012</ref>
# tvistemålsavgjørelse ved voldgift
# nøytral sone, nedleggelse av befestninger med mer
# flyttsamenes rett til reinbeite med mer
# transittrafikken
# felles innsjøer og vassdrag.

I tillegg kom noen [[Europeisk hummer|hummerrike]] undervannsskjær ved [[Iddefjorden]], som ble behandlet som eget punkt.

Kravene var framstilt av den svenske Riksdagen, som da hadde tilsidesatt regjeringen Ramstedt, med unntak av voldgiftstraktaten. De norske delegater hadde ingen motkrav utover voldgift.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008043004076#15 Side 13-14, Karlstad 1905], Småskrifter (Selskapet til vitenskapenes fremme) nummer 8, Eide, Bergen, 1954</ref>

Punktet om ''tvistemålsavgjørelse'' ved voldgift gikk rett igjennom som generelt punkt, og ble behandlet og godkjent i de enkelte sakene bortsett fra punkt to.

[[Fil:View over Klarälven.jpg|left|thumb|[[Klaraälven]] er den svenske fortsettelsen av [[Trysilelva]], og ble et symbol på diskusjoner om vassdragspolitikk.]]''Transittrafikken'' var særlig orientert rundt malmtransport mellom [[Kiruna]] og [[Narvik]] og papirtransport i omtrent samme retning. Det ble bestemt at det ikke skulle være noen tollsatser på transport av varer brukt av de to lands statsbaner med unntak av innenrikstoll og avgifter. Her ble malmen unntatt. Etter norsk krav ble det innført en tidsbegrensning til 1926 på avtalen.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050308080#&struct=DIV32 Karlstad-forhandlingene: de praktisk-økonomiske spørsmålene] - side 29-30, Roald Berg: ''Norge på egen hånd'', bind to av Norsk utenrikspolitikks historie, Universitetsforlaget, Oslo, 1995</ref>

Punktet om ''felles innsjøer og vassdrag'' var i hovedsak et spørsmål om [[Trysilelva]]/[[Klaraälven]], og til en viss grad andre elveføre som begynte i ett land og rant ut i et annet. Det var et svensk krav om det ikke var tillatt å påvirke elvens strømning, det vil si å bygge vannkraftverk, i elver som gikk på begge sider av grensen. Begge parter var enige i dette punktet også.<ref>Berg, side 30</ref>

Punktene om ''flyttsamenes rett til beite'' var ikke helt uproblematisk, da den norske regjeringen opplevde skaden som reinflokkene til samene gjorde som så stor at det vanskeliggjorde livet for fastboende bønder i både Troms og Finnmark. De svenske forhandlerne ville ha fri ferdsel.

===Grensefestningene===
Forhandlingenes viktigste tema var ''kravet om nedleggelse av norske festninger''. Det var enighet landene imellom om en nøytral sone, selv om det ikke var avklart hvilke områder denne skulle omfatte.<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema/kra118001.jpg Karta ofver den föreslagna neutrala zonen] - Nasjonalbiblioteket</ref> Tre av de fire festningene, [[Ørje-fortene|Ørje befestninger]], [[Urskog fort]] og [[Fredriksten festning]], lå innenfor den nøytrale sonen, og [[Kongsvinger festning]] tangerte den. Nedleggelsen av de moderne fortene og tilbyggene var mest av symbolsk betydning, fordi de ikke ville hatt stor militær betydning mot et angrep fra øst.<ref name="Berg, side 34">Berg, side 34</ref> Den svenske oppfatningen var også den at de hadde liten betydning, da det å gjøre et gjennombrudd ett sted ville uskadeliggjøre samtlige innen kort tid, da det ikke var store forsvaret bakfra. Flere norske generaler var også bekymret over at disse festningene ville binde opp for mange militære fra andre posisjoner.<ref>Munthe, s. 14--15</ref> Det lå imidlertid en god del symbolikk, både i de nye fortene og i de gamle festningene.

[[Fil:Kongsvinger festning provianthus.JPG|thumb|[[Kongsvinger festning]] ble et stridstema mellom de to lands utsendte.]]Allerede den første forhandlingsdagen kommenterte Michelsen at han anså grensefestningene som et anliggende i hovedsak for Ørje-fortene og Urskog da Kongsvinger og Fredriksten var for gamle, og spurte Lundeberg hvordan Riksdagen forholdt seg til dette. Michelsen tok også opp hvorvidt grensefestningene og reinbeitespørsmålene måtte løses endelig i løpet av konvensjonen. Lundeberg svarte ikke på det første spørsmålet, men sa at grensefestningene og reinbeitespørsmålene måtte løses, og at transitthandelen måtte prinsipielt løses.<ref>Side 88-89, Arne Wåhlstrand: «Karlstadkonferensen 1905: protokoll och aktstycken», Almqvist och Wiksell, Uppsala, 1953</ref>

Dagen etter, den 1. september, ble temaet nøyere studert. Michelsen argumenterte for at av de fire fortene, lå Kongsvinger vest for [[Glomma]], og dermed tilhørte den indre festningslinjen.<ref>Side 28-29, Arne Wåhlstrand: «Karlstadkonferensen 1905: protokoll och aktstycken», Almqvist och Wiksell, Uppsala, 1953</ref> Lundeberg svarte at Riksdagen ikke hadde noen krav om at gamle befestninger skulle røres, men de nye befestningene, inkludert [[Hjelmkollen fort]] ved [[Svinesund]], måtte bort.<ref>Side 31 og 93, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala och Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Løvdahl kontret med at grensefestningene var del av [[Glommalinjen|Glommenlinjen]], forsvaret av Kristiania mot angrep fra øst.<ref>Side 94 Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala och Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Til det svarte utenriksminister Wachtmeister at det aldri var snakk om å rive [[Glommenlinjen]], men at de fire grensefestningene ikke tilhørte denne linjen, men lå øst for den.<ref>Side 95-96 Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref>

Argumentene fra begge sider om grensefestningene handlet delvis om muligheten for at Norge og Sverige kunne havne i forskjellige interessesfærer, sannsynligvis underforstått svensk tyskvennlighet og norsk engelskvennlighet, og problemet med åpne og forsvarsløse grenser. I hovedsak så den svenske delegasjonen på festningene som offensive, og nordmennene på dem som defensive.<ref>Side 32-34 og 94-99, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala och Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Senere på dagen viste Lundeberg til at da festningene ble diskutert i Stortinget, ble det argumentert at de kunne brukes offensivt. Dette ble bekreftet dagen etterpå, da daværende kaptein [[August Spørck]], leder for militærkomiteen, kommenterte at befestningene hadde en offensiv karakter.<ref>Side 105 og 107, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala ooch Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Etter denne bekreftelsen gikk diskusjonen inn på de andre punktene. Grensefestningene ble først tatt opp igjen den 6. september. Temaet gikk også inn på hvor en eventuell nøytral sone skulle ligge.<ref>Side 145 ff, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken'', Uppsala ooch Stockholm, Uppsala 1953.</ref> Forhandlingene fortsatte uansett fram til 7. september, da Michelsen hadde foreslått at festningene ved Hjelmkollen, Ørje og Urskog kunne rives mot at den nøytrale sonen ble demilitarisert, det vil si at ingen land fikk ha tropper der. Da ble det enighet om å ta en pause for å konferere med sine lands regjeringer og parlament.<ref name="Berg, side 34"/>

Regjeringen ble i liten grad informert fra den norske delegasjonen om aktivitetene. Den 1. september fikk den et [[telegram]] som la vekt på den svenske delegasjonens elskverdighet, og deretter kom det et nytt sent på kvelden den 4. september, som ble behandlet dagen etter.<ref>Bothner, side 214</ref> I denne ble det fortalt at reindrift og transitt hadde blitt tatt opp, og at mens reindrift inneholdt noen ikke uoverstigelige problemer, ville transitten bli uproblematisk.

Da delegasjonen kom tilbake til Kristiania, beskrev Michelsen om situasjonen slik:<ref>Bothner, side 220</ref>

a. Grensefestningene var hovedproblemet, og det forelå ikke noe forslag fra noen parter. Svenskene hadde gjort sine undersøkelser grundig, og de tok opp at «daværende formand i Militærkomiteen kaptein, nu Oberstløintnant Spørck» hadde uttalt at festningene også hadde en offensiv karakter. Michelsen la vekt på at fortene i Kongsvinger og Fredriksten skulle rives ifølge svenske krav.<br />
b. Reinbeitet hadde heller ikke noen løsningsforslag, men Michelsen anså det som løsbart såframt det ikke var livsviktig.<br />
c. Transittforslaget. Svensk forslag godkjent, men var gjenstand for forbedring.<br />
d. Vassdragene var det heller ingenting å utsette på.<br />
e. Den svenske delegasjonen var skeptisk til å ha internasjonal voldgift da de mente at de ikke ville at andre land skulle treffe beslutninger om interne saker. Uoffisielt skal Michelsen ha fått bekreftet at det likevel ikke ville bli et uoverkommelig problem.

Michelsens framstilling av at Fredriksten og Kongsvinger skulle rives rimer ikke helt med hva den svenske sekretær Joh. Hellner og den norske Andreas Urbye noterte. Der lå det bare krav om at de moderne festningene skulle rives, og hva gjaldt Fredriksten hadde Michelsen allerede delvis gått med på dette.

===Krigsfrykt===
[[Fil:Grænsevagten - no-nb digifoto 20160115 00025 NB NS 000085.jpg|mini|Norske soldater på [[grensevakt]] ved riksgrensa mot Sverige 1905. {{foto|Narve Skarpmoen}}]]Et videre problem var at det foregikk troppebevegelser ikke langt fra grensen. Allerede fredag 25. august reagerte medlemmer av Stortinget på at de svenske rekruttene, anslagsvis {{formatnum:60000}}, ikke hadde blitt hjemsendt fra øvelse, og at dette kunne tolkes som en delvis mobilisering.<ref>Bothner, side 206</ref> Tallet ble oppjustert til 65–70&nbsp;000. Noen av disse rapportene kunne spores tilbake til Wedel Jarlsberg, som prøvde å påvirke stormaktene fra København. Dette ble tilbakevist med at disse soldatene fortsatt var ute på den øvelsen som foregikk omtrent i dette området omtrent denne tiden på året hvert år.<ref name="Krig">[http://www.arkivverket.no/manedens/sept2005/krig.html Krig?], Arkivverket (udatert), hentet 26. juli 2012</ref>

Forklaringen var ikke helt godkjent og det ble oppfattet med stor bekymring fra norsk side. Norge valgte imidlertid ikke å mobilisere under møtet, men da det ble et brudd i forhandlingene, kom kravet enda sterkere. Det ble gjennomført en delvis mobilisering kalt Grensevakten den 13. september.<ref>[http://www.arkivverket.no/manedens/sept2005/grensevakt.html Grensevakten 1905], Arkivverket (udatert), hentet 25. desember 2012</ref> Den norske journalisten S. C. Hammer rapporterte: «''Om Aftenen den 13de var der mange Mennesker i Bevægelse paa Hovedstadens Gader. Overalt førtes levende Diskussioner. Tanken var vendt mod de Landsmænd, som laa ved Grænsen eller var paa Veien derhen, og mod de Sømænd, der havde den ærefulde Opgave at værne om vore Kyster''».

Det ble også snakk om troppeforflytninger i Sverige, og at det var stadig flere soldater i nærheten av Narvik. Norge hadde ingen forsvarsstyrker der, og dersom Sverige samtidig angrep mot Kristiania, ville det vanskeliggjort det norske forsvaret av begge områdene.<ref>Bothner, side 233-34</ref> Den norske frykten for krig var stor nok til at det den 13. september ble utsendt ordre om delvis mobilisering fra norsk side.<ref name="Krig"/> Dermed lå det grensevakter ved grensen til Sverige da forhandlingene ble tatt opp igjen. Antall mobiliserte norske soldater var omtrent {{formatnum:23000}}. På svensk side var det et sted mellom {{formatnum:50000}} og {{formatnum:70000}} soldater tilgjengelig, og en stor del av den svenske marinen ble flyttet fra Göteborg til Strömstad, rett ved den norske marinen. Regjeringen og Stortinget ga dermed forhandlingsdelegasjonen rett til å gå med på å fjerne til og med de historiske grensefestningene, så lenge en nøytral sone ble opprettholdt. Michelsen benyttet anledningen til å bryte løftet om å holde forhandlingene hemmelige, og fortalte Nansen og Wedel Jarlsberg om at svenskene krevde fjerning av også de historiske festningene.<ref>Berg, side 35</ref>

===Stormaktenes intervenering===
[[Fil:Unionsupplösningen staty.JPG|thumb|Statue over den fredelige unionsoppløsningen i [[Karlstad]].]]
Wedel Jarlsbergs rapporter om mobilisering fra svensk side og hans senere forslag om å få til en samlet britisk-dansk anmodning om at svenskene skulle takke nei til trontilbudet som var blitt gitt til en prins av slekten Bernadotte, hadde plassert ham i et skarpt skille i britisk diplomati. [[Edvard VII av Storbritannia|Edward VII]] og Storbritannias minister i København, Alan Johnstone støttet ham, utenriksminister Lansdowne og minister i Stockholm Rodd gjorde ikke det.

Johnstone arrangerte et møte i København med Wedel Jarlsberg, Nansen, den danske utenriksminister [[Frederik Raben-Levetzau]] og den tyske chargé d’affaires, prins Reuss. Der ble troppeforflytningene og påståtte krav om at det fra svensk hold var et ønske om å rive ikke bare de moderne, men også de historiske delene av festningene ved Kongsvinger og Fredriksten, framlagt. Johnstone sendte flere rapporter om troppeforflytning fra svensk hold til utenriksminister Lansdowne.<ref>National Archives, FO 211/252</ref>

Rodd advarte mot å høre på Wedel Jarlsberg, «hvis varsler inntil nå ikke har vist seg troverdig»,<ref>«whose forecasts have not hitherto been altogether justified by results», originalt engelsk sitat</ref> og Lansdowne avskrev Wedel som «en svært usikker kilde».<ref>«a very unsafe guide», originalt engelsk sitat, Kolle, side 104</ref> I dette tilfellet var det imidlertid Michelsen som sto bak ryktet. Wedel Jarlsberg valgte også å ta affære, og sendte et brev til kong Edward VII den 9. september. I brevet sto det et ønske om garanti fra Danmark mot «disturbance at sea», det vil si angrep fra Sverige dersom Carl ble valgt til konge av Norge.<ref>, side 323-324, Sidney Lee: «King Edward VII - A Biography», Volume II, Macmillan & co., London, 1927</ref> Omtrent samtidig dro Nansen til England for å anmode om et møte med den britiske utenriksministeren. Lansdowne var på ferie i [[Irland]] da Nansen den 12. september oppsøkte utenriksdepartementet, og kong Edward VII ba ham møte Nansen på sommerstedet. Til dette svarte Lansdowne at dersom kongen mente det var så viktig, dro han heller til London, men at han anså at et 
:«intervju vil sannsynligvis ikke ha noe for seg og muligens bidra negativt (...) Det er åpenbart fra Rodds rapporter<nowiki>[,]</nowiki> som jeg anser mer pålitelige enn de levert av Wedel og Johnstone, at hans [Nansens] utsagn om den svenske regjeringen ikke er troverdige. Svensk mobilisering er absolutt benektet».<ref>«''interview would probably have no useful results and might do mischief.'' (...)I''t is evident from Rodd's reports<nowiki>[,]</nowiki> which I consider more trustworthy than those supplied by Wedel and Johnstone, that his'' [Nansens] ''statements as to the Swedish government are not to be implicitly trusted. Swedish mobilization is absolutely denied''», National Arcives, FO 73/652 Lansdowne til Resident Clerk (sannsynligvis Thomas Sanderson), 12. september 1905</ref>

På tysk side var det hele mer eller mindre forstått. Da Reuss rapporterte om troppeforflytningene som Nansen og Wedel Jarlsberg snakket om, ble Felix von Müller, Casimir von Leydens etterfølger som tysk sendemann i Stockholm, kontaktet. På spørsmål om intervenering, frarådet han det. Han forklarte at den såkalte mobiliseringen fra svensk side var vanlige øvelser, og at de ikke var mobilisert. Han forklarte også at svenskenes minstekrav bare gjaldt de nye, og ikke de gamle delene av Kongsvinger og Fredriksten.<ref>Sude 89, Sune Jungar: ''Ryssland och den svensk-norska unionens upplösning'', Åbo Akademi, Åbo, 1969</ref><ref>Auswärtiges Amt, Politisches Archiv R8353 von Müller-Auswärtiges Amt (telegram), 12. september 1905, nr. 80</ref> Det var enighet fra samtlige parter, inkludert Wilhelm II, hvis aktivitet stort sett var redusert til å lese gjennom depescher og gjøre randbemerkninger. Dermed ble Tyskland passive gjennom hele konflikten.

Imidlertid bestemte Frankrikes [[sendemann]] i Sverige, Theophile Marchand, seg for å sende en [[démarche]] til den svenske regjeringen for å be om moderasjon og klokskap. En tilsvarende démarche som nevnte spesifikt grensefestningene, ble sendt av Russlands sendemann Budberg, på tross av at han i møte med Müller og Rodd ble frarådet det av begge.<ref>National Archives, FO 73/652 Rodd til Lansdowne, 13. september 1905</ref><ref>Auswärtiges Amt, Politisches Archiw, Müller til Bülow, 13. september 1905</ref> For Englands del hadde sir Thomas Sanderson en samtale med den svenske minister [[Carl Bildt (1850–1931)|Carl Bildt]] i London den 14. september der han understreket betydningen av en hurtig løsning.

Ifølge Bildts gjengivelse av samtalen, som han sendte til kronprins Gustaf og Christian Lundeberg, var Englands inntrykk den at de kunne intervenere, og at «Englands sympati skulle ej vara för oss».<ref name="ReferenceA">Side 212, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref> England kom også med en anmodning til Sverige om å vise høflighet overfor nordmennene, men utover dette var deres involvering begrenset.<ref>Side 320, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref> I tillegg hadde kronprins Gustaf pratet med Rodd om situasjonen, og Rodd forsikret at England ikke kom til å intervenere, noe Gustaf telegraferte til den svenske delegasjonen den 15. september, etter at de hadde begynt igjen.<ref name="ReferenceB">Side 214, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref>

Den tyske sendemannens eneste gjenværende rolle knyttet til konvensjonen var å kontakte den svenske kabinettsekretæren, understreke at han ikke ønsket å gjøre noen form for representasjon og få bekreftet om Sverige skulle rive de historiske festningene. Dette fikk han et negativt svar på.<ref>Side 370, Karl Hildebrand: «Gustav V 1858-1911» Aktiebolaget Svensk Litteratur, Stockholm, 1945</ref> Tysklands ikke-intervenerende valg beskrev Rennell Rodd som «den klokere kursen».<ref>«the wiser course», James Rennell Rodd/Torsten Burgman: «Lord Rennells Private Diary för året 1905», Lund, 1981, side 29</ref>

===Forhandlingene fortsetter===
[[Fil:Unionsupplösningen sverige norge Karlstadkonventionen den 23 september 1905.jpg|miniatyr|Sveriges og Norges delegater i Frimurarelogen i Karlstad. Fra venstre: [[Karl Staaff]] (Sverige), [[Fredrik Wachtmeister]] (Sverige), sekretær Berg, [[Hjalmar Hammarskjöld]] (Sverige), [[Christian Lundeberg]] (Sverige), sekretær Hellner, [[Christian Michelsen]] (Norge), [[Jørgen Løvland]] (Norge), [[Benjamin Vogt]] (Norge), [[Carl Berner]] (Norge), sekretær [[Andreas Urbye]]]]
[[Fil:Dok-19b Karlstadforliket signaturene 1905.tif|thumb|Signaturene på Karlstadforliket. Utenriksdepartementets arkiv. Riksarkivet.]]
Forhandlingene i Karlstad ble gjenopptatt 13. september. Det noe pussige som hadde skjedd fra norsk side, var at Michelsen hadde fått godkjennelse til å rive samtlige festninger mot å få en nøytral sone. Ettersom svenskene krevde riving av de moderne festningene, var altså forhandlingsposisjonen i overkant defensiv. Bakgrunnen for dette kan ha vært at Michelsen ville framstå som om han hadde vunnet en seier i stedet for å imøtegå de svenske kravene. Allerede den 13. september sendte Michelsen et telegram der han påpekte at han hadde «Ved underhandlingerne idag sögt redde Kongsvinger og det gamle Fredriksteen. Intet resultat i dag.»<ref>Side 223, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref>

Forhandlingene var for det meste separate norske og svenske forhandlinger der de møttes et par ganger. Den 17. september og den 21.–23. september var det sammenkomst, resten av tiden var det privat. Dessverre var ikke alle disse møtene med sekretærer. Detaljer rundt reinbeite, transittrafikk og vassdrag ble tatt opp, men allerede den 17. september telegraferte Lundeberg til Kong [[Oscar II]] at det var «Preliminär enighet vunnen äfven i lappfrågan och vattendragen. Utgången af trafikfrågan ännu oviss.»<ref name="ReferenceB"/>

Mesteparten av tiden var det imidlertid grensefestningene som ble diskutert. På tross av at det var tatt med militære eksperter, er det usikkert i hvor stor grad disse ble brukt. Kaptein i [[generalstab]]en Jockum Åkerman kommenterte i sine notater for den 19. september at dette var første gang noen militære fikk noen som helst opplysning om hva som man hadde blitt enige om hva gjaldt de ovennevnte fortene.<ref>Side 196, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref> Forhandlingene ble en tautrekking om alle kravene, og den norske delegasjonen gikk etter hvert med på deaktivere tre moderne fort, men mente at Kongsvinger burde spares.

Stormaktsintervensjonene som kom i starten av gjenopptakelsen av forhandlingene kan ha medført noe trykk på svensk side, men det er lite trolig at de hadde noen avgjørende betydning. Wachtmeister uttrykte telegrafisk sin kommentar til sendebudet Carl Bildt som svar på dennes telegram om engelsk manglende sympati: «Jag hoppas positivt resultat inom närmaste dagarne såvida intet störande inflytande utifrån»<ref name="ReferenceA"/> Troverdigheten til Bildt var ikke uten forbehold.<ref>Kolle, side 116</ref>

Etter noen dager ble Sverige og Norge enige i at de moderne tilbyggene ved samtlige fire fort/festninger skulle fjernes, men samtidig at det skulle dannes en demilitarisert, og ikke bare nøytral, sone. Dette var et kompromiss begge land så ut til å leve godt med. I den hemmelige separatavtalen til overenskomst om nøytral sone, befestningers nedleggelse med mer ble Fredriksten spesifikt omtalt, men Kongsvinger ble ikke det. Festningene ble ikke beskrevet revet, men det ble detaljert beskrevet alt som skulle fjernes fra dem.<ref>Side 21-22, Arne Wåhlstrand: ''Karlstadkonferensen 1905 Protokoll och Aktstykken''</ref> Dermed ville Kongsvinger festnings historiske deler bestå.

Hva gjaldt reinbeite, så hadde Norge, med trussel om å stenge grensen i bakhånd, fått til en avtale som ble en moderert utgave av det kravet svenskene hadde og et nærmere det norske forslag, at man skulle fortsette som tidligere fram til en ny avtale ble inngått i 1917.<ref>Berg, side 30-32</ref>

{| class="wikitable"
|-
!colspan=4|Karlstad-overenskomsten 1905<ref>Etter Roald Berg, side 41</ref>
|-
! '''Konvensjon om''' !! '''Varighet''' !! '''Innhold''' !! '''Unntak'''
|-
| Voldgift || 10 år || Framtidige tvister || Tvister om «rigernes uafhængighed, integritet eller vitale interesser»
|-
| Den nøytrale sone || Uoppsigelig || Demilitarisert sone, nedlegging av grensefestningene || Ikke gjeldende i krig med tredje makt; Militær jernbanetransport; Fredriksten og Kongsvinger.
|-
| Reinbeite || 1908-1917 || Svensk reinbeiterett i Troms og Finnmark || Fastboende og aksjeselskaper
|-
| Transitt || 30 år || Godstransport || Ofotbanen
|-
| Vassdrag || 50 år || Inngrep i fellesvassdrag || 
|}
Konvensjonen om den nøytrale sone trådte ut av kraft 27. januar 1993<ref>lovdata [http://www.lovdata.no/cgi-wift/udoffles?doc=tra-1993-01-27-001.txt& Avtale mellom Norge og Sverige om opphevelse av Konvensjonen angående nøytral sone, befestningers nedleggelse m.m. av 26-10-1905]</ref> da «''Konvensjon angaande neutral zone, befæstningers nedleggelse m.m.''» ble opphevet. Dermed var det ikke lenger folkerettslige begrensninger når det gjelder å ha militære styrker langs den norsk-svenske riksgrensen.<ref>NOU 2009: 20 ''Ny grenselov'' [http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2009/nou-2009-20/5/10/4.html?id=576952 4.10.4 Landegrensen for øvrig]</ref>