Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

== Under Napoléon Bonaparte ==
=== 18 brumaire-kuppet ===

I oktober 1799 vendte Napoléon Bonaparte tilbake fra [[Egypt]] og ble entusiastisk mottatt av de fleste i Frankrike.<ref name="AlanPalmer117-127">Alan Palmer 1992, s. 117-127</ref> Men Bernadotte var opprørt over at han hadde forlatt sin styrke uten en ordnet kommandooverføring til general Jean Baptiste Kléber.<ref name="AlanPalmer117-127" /> Han anså det som så klanderverdig at Bonaparte burde stilles  for [[krigsrett]] og tok det opp med Barras, men ble avvist.<ref name="AlanPalmer117-127" /> Først ti dager etter Bonapartes ankomst dro Bernadotte, etter påtrykk fra Joseph og Désirée, til Bonapartes losji for et første treff etter leksjonen i Campo Formio.<ref name="AlanPalmer117-127" /> Møtet gikk dårlig, og i dagene fremover avviste Bernadotte følere fra Bonaparte om støtte ved et statskupp.<ref name="AlanPalmer117-127" />

I ettertid hevdet Germaine de Staël at den eneste som kunne ha reddet republikken var Bernadotte.<ref name="AlanPalmer117-127" /> Hverken fra direktoriet eller nasjonalforsamlingen fikk han noen oppfordring om å stoppe kuppmakerne. Han forholdt seg passiv da Bonaparte iverksatte [[18 brumaire-kuppet|kuppet den 18 brumaire år VIII]] (9. november 1799) og i praksis innsatte seg selv som [[Diktatur|diktator]].<ref name="AlanPalmer117-127" /> Etter Bonapartes kupp fryktet Bernadotte for represalier, og sammen med Désirée søkte han derfor noen dager tilflukt hos general Sarrazin.<ref name="AlanPalmer117-127" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 231</ref> Brumairekuppet markerte slutten på Bernadottes rolle som en faktor i fransk politikk, som fra da frem til 1814 ble kontrollert av Napoléon Bonaparte.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 235</ref>

{{Sitat|Det ser ut som om Bernadotte aldri i sitt hjerte kunne tilgi Bonaparte hans suksess. Og under konsulatet ble han en av de misnøyde som mukket over det som ble gjort, fordi han følte at han ikke hadde tordet gjøre det selv.|[[Sverre Steen]] i ''1814'', s. 10|right}}

På tross av manglende støtte til kuppet lå det i Bonapartes interesse å stå på god fot med ledende menn fra ulike deler av landet, og Bernadottes militære og administrative kunnskaper ble derfor benyttet.<ref name="AlanPalmer128-133">Alan Palmer 1992, s. 128-133</ref> Bernadotte ble i januar 1800 medlem av det nyskapte statsrådet (fransk: Conseil d'état), en stilling han aktivt fulgte opp i tre måneders tid.<ref name="AlanPalmer128-133" /> Før Bonapartes avreise i mai 1800 til det italienske felttoget ble Bernadotte 18. april 1800 utnevnt til sjef for vestarméen.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 238</ref> Med hovedkvarter i [[Rennes]] var oppgaven å slå ned opprøret i [[Vendée]] og møte eventuelle britiske landstigninger.<ref name="AlanPalmer128-133" /> Bernadotte trodde ved utnevnelsen at oppdraget var viktig. Men selv om britene rett etter ankomsten faktisk forsøkte en landstigning, kom den daglige tjenesten til å bestå i å jage lokale rojalistiske opprørere, kalt «les Chouans». Sentralt sto brødrene Cottereau, og lederen Jean Cottereau fikk tilnavnet «Chouan», avledet av det bretonske ordet for nattugle.<ref name="AlanPalmer128-133" /> Bonaparte instruerte ved avreisen Bernadotte om å overta makten om han skulle falle under felttoget i Italia.<ref name="AlanPalmer128-133" />

=== Vestarméen og fristilt ===
Formelt var Bernadotte kommandant over vestarméen til langt ut på våren 1802, men han tilbrakte lange perioder i Paris,<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 245-246</ref> der han fremdeles satt i statsrådet.<ref name="AlanPalmer134-143">Alan Palmer 1992, s. 134-143</ref> I denne tiden ble det avdekket flere komplotter mot Bonaparte, som kunne synes å involvere Bernadotte. Han ble frikjent for mistanker, men mistanken og hans kritiske omtale av Napoléons styre bidro til at forholdet mellom dem tidvis var svært anstrengt.<ref name="AlanPalmer134-143" /> Den 30. oktober 1800 solgte paret Bernadotte huset i rue Cisalpine og kjøpte i stedet La Grange la Prévôte, 35&nbsp;km sørøst for Paris, ved [[Savigny-le-Temple]].<ref name="AlanPalmer134-143" /> Mens Désirée ofte foretrakk å bo hos sin mor eller søster i Paris, var herregården Bernadottes foretrukne oppholdssted når han var i Frankrike.<ref name="AlanPalmer134-143" />

Mot slutten av november 1800 blusset krigen igjen opp, og Bernadotte håpet å få en kommando. Men etter general [[Jean Victor Marie Moreau]]s seier den 3. desember 1800 i slaget ved Hohenlinden ble den andre koalisjonskrigen avsluttet med Freden i Lunéville.<ref name="AlanPalmer134-143" /> Blant de litterære [[Salong (samling)|salonger]] Bernadotte søkte når han var i Paris, var [[Juliette Récamier]]s. Da hennes far urettmessig ble anklaget for å spre [[propaganda|rojalistpropaganda]], bisto han ved å gå i forbønn hos Napoléon Bonaparte.<ref name="AlanPalmer134-143" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 259</ref> I slutten av april 1801 var han endelig tilbake ved vestarméen; han håpet å lede en fransk invasjon av Storbritannia.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 255</ref> Ryktene om det hadde også nådd London.<ref name="AlanPalmer134-143" />

Høsten 1801 ble det imidlertid klart at det ikke ble noen fransk invasjon av Storbritannia. I stedet fikk han tilbud om å bli ambassadør i [[Konstantinopel]] eller generalguvernør på [[Guadeloupe]] (De vestindiske øyer), noe han avviste.<ref name="AlanPalmer134-143" /> Misnøyen blant mange offiserer og politikere over Napoléon Bonapartes stadig mer dominerende stilling ble ikke mindre med hans forsoning med den katolske kirken ved [[konkordatet av 1801]].<ref name="HojerFranskatiden260-268">Torvald T:son Höjer 1939, s. 260-268</ref><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 179-180</ref><ref name="HojerFranskatiden272-275">Torvald T:son Höjer 1939, s. 272-275</ref>

Våren 1802 bodde han mye på herregården La Grange og reiste ofte inn til Paris. Det var en periode med politisk uro, og Bonaparte og hans støttespillere var usikre på Bernadottes lojalitet.<ref name="AlanPalmer134-143" /> Sammen med flere andre offiserer ble han nøye overvåket av det hemmelige politiet.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 269</ref> Med andre høyere offiserer og politikere diskuterte Bernadotte mulige lovlige fremgangsmåter for å avsette Bonaparte. At Bernadotte ble knyttet til et komplott mot Bonaparte med utgangspunkt i Rennes (fransk: complot des libelles),<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 176-178</ref> satte ham i en vanskelig stilling.<ref name="HojerFranskatiden260-268" /> Bonaparte anså seg best tjent med å få Bernadotte vekk og tilbød han å bli generalguvernør i [[Fransk Louisiana]].<ref name="AlanPalmer144-150">Alan Palmer 1992, s. 144-150</ref> Etter å ha rådført seg med [[Marquis de La Fayette|La Fayette]], stilte Bernadotte som betingelse at han skulle få med tre tusen gode nybyggere og tilsvarende soldater, hvilket Bonaparte avviste.<ref name="AlanPalmer144-150" />

[[Fil:Jacques-Louis David, The Coronation of Napoleon edit.jpg|miniatyr|Napoléons kroning i 1804, Jean Baptiste Bernadotte er til stede, bak gruppen til høyre, ved siden av Eugéne de Beauharnais {{Byline|Jacques-Louis David (1748–1825) og Georges Rouget (1783–1869)|type = Malt av}}]]

I desember 1802 begynte Bonapartes irritasjon over Bernadotte å nå en grense, men utenriksminister Talleyrand tilbød Bernadotte å bli Frankrikes sendemann (ambassadør) i USA.<ref name="AlanPalmer144-150" /> Den offisielle utnevnelsen kom 21. januar 1803 med ordre om snarest å begi seg dit, men Bernadotte drøyde, noe som førte til at en rasende Bonaparte den 1. april instruerte Bernadotte om å avreise neste dag. Det drøyde imidlertid til begynnelsen av mai før paret Bernadotte var i havnebyen [[La Rochelle]], og første skip med plass avseilte først to uker senere. I mellomtiden ble [[Fredstraktaten i Amiens|freden i Amiens]] brutt, og landet var igjen i krig med Storbritannia. Bernadotte skrev til Bonaparte at han i lys av omstendighetene ikke kunne reise og stilte seg til tjeneste for felttog.<ref name="AlanPalmer144-150" />

Bernadotte var deretter uten oppdrag på La Grange i nær et år. Bonaparte var forbitret over hva han anså som nonchalant håndtering av ambassadørposten i Washington.<ref name="AlanPalmer144-150" /> Da [[Lucien Bonaparte]] ble beordret i eksil, avla han Bernadotte et langt besøk før avreisen, så i april 1804 var Bernadotte fremdeles blant generalene som var kritiske til Bonaparte.<ref name="AlanPalmer144-150" /> I begynnelsen av mai 1804 ble imidlertid Bernadotte innkalt til Bonaparte. Han ankom med bange anelser, men Bonaparte ønsket å ha ham på sin side, noe Bernadotte gikk med på.<ref name="AlanPalmer144-150" />

Bernadotte aksepterte Bonapartes tilbud og underkastet seg. I et brev til Lucien skrev han at «noen annen ære enn hos ham, med ham,  gjennom ham, og dessverre, for ham» ikke fantes.<ref name="HojerFranskatiden272-275" /> Bernadotte ble den 14. mai 1804 utnevnt til guvernør og øverstkommanderende i kurfyrstedømmet [[Hannover (stat)|Hannover]].<ref name="HojerFranskatiden272-275" /><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 194</ref> Etter at Napoléon Bonaparte utnevnte seg selv til keiser, ble Bernadotte sammen med ni andre generaler utnevnt til [[marskalk av Frankrike]].<ref name="AlanPalmer144-150" />

=== Guvernør i Hannover ===
Bernadotte ankom Hannover den 17. juni 1804 og ble vel mottatt; ryktene hadde gått om ham og hans soldaters disiplinerte opptreden ved Rhinen.<ref name="AlanPalmer151-154">Alan Palmer 1992, s. 151-154</ref> I løpet av få uker ga Bernadotte både lokal administrasjon og [[Georg-August-Universität Göttingen|Universitetet i Göttingen]] klare tegn på en mer rettferdig forvaltning enn hva forgjengerne hadde stått for.<ref name="AlanPalmer151-154" /><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 197</ref> Bernadottes gode omdømme må sees i lys av hans offiserskollegers fremferd, det var på denne tiden vanlig for franske generaler å berike seg på flere måter i okkuperte områder.<ref name="HojerFranskatiden286-290">Torvald T:son Höjer 1939, s. 286-290</ref>

{{Sitat|...men ved en samtale den 15. mars ble Patje av marskalkens utsagn overbevist om at han ventet en gave for sine anstrengelser for reduksjon av okkupasjonstroppene. Man besluttet også denne gangen å gi 100&nbsp;000 [[Fransk franc|franc]] (mellom 1,5-2 millioner norske kroner i 2014). Overleveringen skjedde på en svært taktfull måte. Bernadotte takket nei av hensyn til Hannovers fattigdom. Deputasjonen (Patje, Bremer og Brandes) la da [[Veksel|vekslene]] på et bord og begynte å snakke om [[Stenderforsamling|stendenes]] ønsker i visse spørsmål. Marskalken bifalt alt. Da deputasjonen tok avskjed, vegret han igjen å motta gaven, men hannoveranerne sto på sitt og tok avskjed med vekslene liggende igjen på bordet.|Fra ''Carl XIV Johan, Franska tiden'' av Torvald T:son Höjer|right}}

Den britiske kongen [[Georg III av Storbritannia|Georg III]] var også konge over Hannover. Britene fulgte derfor nøye med fra det nøytrale [[Hamburg]], ved diplomaten George Rumbold.<ref name="AlanPalmer151-154" /> Bernadotte fikk ordre fra Napoléons politiminister Joseph Fouché om å pågripe Rumbold, da han var mistenkt for å være britenes spionleder i Tyskland.<ref name="AlanPalmer151-154" /> Det var en enkel operasjon for de franske styrkene, men vakte stor oppstandelse, og Rumbold ble senere satt fri etter prøyssisk påvirkning.<ref name="AlanPalmer151-154" /> I sin propaganda gikk britene hardt ut mot Bernadotte, men underhånden erkjente de at Rumbold var blitt behandlet hensynsfullt.<ref name="AlanPalmer151-154" />

I desember 1804 var Bernadotte i Paris for å delta ved kroningen av Napoléon som keiser.<ref name="AlanPalmer151-154" /> Bernadottes forsoning med Napoléon ga et rikt utbytte. I tillegg til økt lønn fikk paret Bernadotte overta huset til general Moreau i rue ďAnjou 28, etter at Moreau ble sendt i eksil.<ref name="AlanPalmer151-154" /> Bernadotte returnerte til Hannover i midten av februar 1805. Vinteren 1804 og våren 1805 lindret han en hungersnød ved organisering av kornimport.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 283-284</ref> På forsommeren 1805 kom Désirée til sin mann i Hannover, hun likte seg der, men oppholdet ble kortvarig.<ref name="AlanPalmer151-154" /> I 1805 ansatte Bernadotte barndomsvennen [[Louis Marie De Camps|Louis Marie de Camps]] som sin sekretær og fortrolige.<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 629</ref> Tiden i Hannover var en milepæl for Bernadotte, det var første gang han over lengre tid virket selvstendig for en større enhet og administrerte både militære og sivile.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 300</ref>

=== Nye innsatser på slagmarken ===

I august 1805 oppgav Napoléon planene om invasjon av Storbritannia og sendte sin ''[[La grande armée|Grande Armée]]'' østover mot [[den tredje koalisjonen]]. Bernadotte ble den 29. august beordret til å føre 15&nbsp;000 av sine soldater fra Hannover til [[Würzburg]].<ref name="AlanPalmer155-161">Alan Palmer 1992, s. 155-161</ref> Der skulle han møte hovedstyrken fra Frankrikes bayerske allierte med 20&nbsp;000 soldater, og de to styrkene skulle danne I. korps med Bernadotte som [[Korps (forband)|sjef]].<ref name="AlanPalmer155-161" /> I den franske fremrykkingen skulle Bernadottes I. korps danne venstre fløy og avskjære mulig retrett for den østerrikske hovedstyrken under general Mack, i det som senere ble kjent som [[Ulm-felttoget]].<ref name="HojerFranskatiden305-307">Torvald T:son Höjer 1939, s. 305-307</ref>

Bernadottes styrker holdt god disiplin tross den slitsomme marsjen, 350&nbsp;km på ti dager.<ref name="AlanPalmer155-161" /> Fra Würzburg gikk ferden via [[Ansbach]] til [[Eichstätt]] og [[Ingolstadt]].<ref name="HojerFranskatiden305-307" /> Ansbach tilhørte det nøytrale Preussen, og den franske nøytralitetskrenkelsen ble av Bernadotte gjennomført med så lite belastning for lokalbefolkningen som mulig.<ref name="HojerFranskatiden305-307" /> Den 12. oktober gikk Bernadottes styrke inn i [[München]], tok 1500 fanger og avventet et mulig angrep fra [[Mikhail Kutuzov]]s styrke for å unnsette Mack.<ref name="AlanPalmer155-161" /><ref name="HojerFranskatiden305-307" />

Etter den franske seieren ved [[Ulm-felttoget]] ble Bernadottes styrker fra den 26. oktober 1805 sendt mot general Kutuzovs russiske armé.<ref name="HojerFranskatiden305-307" /> Den 30. oktober inntok de [[Salzburg]]. Hans korps ble deretter beordret nordover mot [[Melk (by)|Melk]], for der å krysse [[Donau]] og kjempe mot Mikhail Kutuzovs styrke.<ref name="AlanPalmer155-161" /> Det var umulig for Bernadotte å krysse Donau så raskt som Bonaparte forlangte, og Kutuzovs armé unnslapp.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 308-311</ref> Det gjorde Bonaparte rasende. I et brev til broren Joseph skrev han: «Bernadotte har klart å miste en dag for meg, og på én dag henger verdens skjebne.»<ref name="AlanPalmer155-161" />

[[Fil:Battle of Jena-Auerstedt - Map02.jpg|miniatyr|Slaget ved Jena og Auerstädt 14. oktober 1806, skisse over situasjonen klokken 1000, Bernadottes I. korps marsjerer sørover mens Davout kjemper alene mot en større styrke {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

Etter kryssingen av Donau drev Bernadotte sitt korps nordover og etablerte kvarter i [[Jihlava|Iglau]], da det var klart at et avgjørende slag kom til å bli utkjempet i [[Mähren]].<ref name="AlanPalmer155-161" /> Den 29. november 1805 ble den franske delen av hans korps beordret mot den lille byen [[Slavkov u Brna|Austerlitz]].<ref name="AlanPalmer155-161" /> Bonapartes plan var å lokke fienden til å angripe noe de trodde var en mindre styrke. Bernadottes I. korps ble holdt tilbaketrukket, men gjorde en viktig innsats da de 2. desember 1805 ble satt inn i [[slaget ved Austerlitz]].<ref name="AlanPalmer155-161" /> Napoléon var svært fornøyd med Bernadottes bidrag til seieren, og etter den fransk-østerrikske [[Freden i Pressburg|fredsavtalen i Pressburg]] ble han utnevnt til guvernør i Ansbach.<ref name="AlanPalmer155-161" />

I Ansbach gjorde Bernadotte igjen et bra inntrykk som rettferdig administrator.<ref name="AlanPalmer155-161" /> På denne tiden begynte Napoléon å dele ut landområder til slektninger og nære medarbeidere, og mange forventet at Bernadote skulle bli utnevnt til hertug av Ansbach.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 322-323</ref> I stedet ble han den 6. juli 1806 utnevnt til [[fyrste]] av [[Pontecorvo]] i Italia.<ref name="AlanPalmer155-161" /> Paret Bernadotte besøkte aldri Pontecorvo, og inntektene derfra var såpass sparsomme at Bonaparte garanterte et visst tilskudd.<ref name="AlanPalmer162-168">Alan Palmer 1992, s. 162-168</ref> Utnevnelsen vakte likevel misunnelse blant mange av Napoléons marskalker og generaler.<ref name="AlanPalmer162-168" />

Høsten 1806 brøt krigen igjen ut, og Bernadotte fikk på ny kommando over I. korps i felttoget mot [[Preussen]].<ref name="AlanPalmer162-168" /> Han skulle samle sine 21&nbsp;000 mann ved [[Nürnberg]] og derfra være fortropp i fremrykkingen mot [[Leipzig]] i [[Kurfyrstedømmet Sachsen|Sachsen]] (Preussens allierte) og til sist [[Berlin]].<ref name="AlanPalmer162-168" /> I midten av oktober 1806 tilbakela Bernadottes I. korps 120&nbsp;km i vanskelig skogsterreng og var langt foran de andre styrkene, noe som ga ham en dårlig utgangsposisjon da Napoléon endret stridsplan.<ref name="AlanPalmer162-168" /> Det ble ikke bedre av at Napoléons stabssjef Berthier ga uklare ordrer og at forholdet mellom marskalkene Davout og Bernadotte, som opererte nær hverandre, ikke var det beste.<ref name="AlanPalmer162-168" /><ref name="HojerFranskatiden326-336">Torvald T:son Höjer 1939, s. 326-336</ref>

Da kampene begynte den 14. oktober, valgte Bernadotte å forsøke å nå Napoléons styrke ved [[Jena]] i stedet for å støtte marskalk [[Louis Nicolas Davout]]s kamp mot overlegne prøyssiske styrker ved Auerstedt. Det førte til at Bernadottes I. korps uteble fra det som senere ble kjent som [[slaget ved Jena-Auerstedt]] eller «dobbeltslaget».<ref name="AlanPalmer162-168" /> Ifølge Napoléons memoarer undertegnet han rett etter slaget en ordre om krigsrett mot Bernadotte, men lot den ligge ved tanke  på familiens, dvs Joseph, Julie og Désirées reaksjon,<ref name="AlanPalmer162-168" /> Bernadottes innsats de følgende dagene var også formildende.<ref name="AlanPalmer162-168" /> Mye tyder på at feilen lå hos Napoléon selv, planleggingen var svært sentralisert, og marskalkene hadde ikke selv oversikt over strategien.<ref name="HojerFranskatiden326-336" /> Når så Napoléon og hans stabssjef Berthiér hadde gjort en så alvorlig feil, var det viktig å finne en syndebukk, i dette tilfelle Bernadotte, så myten om Napoléons ufeilbarlighet kunne vedlikeholdes.<ref name="HojerFranskatiden326-336" />

Bernadotte opptok forfølgelsen av fienden, og tre dager senere lyktes det ham å overrumple de prøyssiske styrkene ved [[Halle an der Saale|Halle]]. Den første uken etter dobbeltslaget tilbakela hans styrker 150&nbsp;km i ilmarsj over slettene i Nord-Tyskland.<ref name="AlanPalmer162-168" /> Bernadottes I. korps gikk over [[Elben]] den 22. oktober, inntok [[Brandenburg]] tre dager etter, og stormet den 6. november [[Lübeck]], der [[Gebhard Leberecht von Blücher]] dagen etter ble tvunget til å kapitulere og overga seg.<ref name="AlanPalmer162-168" /> De franske soldatenes herjing i det de antok var en fiendtlig by var fryktelig. Bernadotte tok grep om de styrker som var underlagt ham og beordret dødsstraff for plyndring, noe han i ettertid både ble takket og belønnet for av byens senat.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 343-345</ref>

Den 6. november 1806 kom Bernadotte for første gang i kontakt med svenske tropper.<ref name="AlanPalmer162-168" /> På elven [[Trave]] overrasket og tok han til fange en liten svensk styrke på rundt 1&nbsp;000 mann, som etter retrett fra [[Hertugdømmet Sachsen-Lauenburg|Lauenburg]] befant seg på vei hjem.<ref name="AlanPalmer162-168" />

{{Sitat|Ville det ikke vært mer naturlig for Norge å forenes med Sverige enn med Danmark?|Bernadotte til grev Gustaf Fredrik Mörner i november 1806.<ref name="AlanPalmer162-168" />|right}}

Fangene ble behandlet vel og ble siden på den franske marskalkens ordre sendt videre til hjemlandet.<ref name="AlanPalmer162-168" /> De svenske soldatenes sjef, oberst [[Gustaf Fredrik Mörner]], ble innkvartert hos Bernadotte i påvente av hjemsendelse, og marskalken var nysgjerrig  på skandinaviske forhold.<ref name="AlanPalmer162-168" /> Den svenske styrken ble imponert av Bernadotte, etter god forpleining ble de hjemsendt til [[Östergötland]]. Ved hjemkomsten fortalte de hvor fornøyd de selv og innbyggerne av Lübeck var med fyrsten av Pontecorvo.<ref name="AlanPalmer162-168" />

Selv om Preussen var slått fortsatte Russland krigen, og Bernadotte fikk ordre om å forlate Lübeck med I. korps mot [[Toruń|Thorn]] via [[Poznań|Posen]] så snart som mulig. På tross av kraftig [[Snø|sludd]] marsjerte styrken 200&nbsp;km på 35 timer.<ref name="AlanPalmer169-174">Alan Palmer 1992, s. 169-174</ref> Ved ankomst til Thorn ble han velvillig mottatt av Napoléon og fikk kommando over den venstre flanken av la Grande Armée, med marskalkene [[Michel Ney]] og [[Jean-Baptiste Bessières]] under seg.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 347</ref> I over to måneder kjempet Bernadottes styrker mot den tyske generalen [[Levin August von Bennigsen]], som ledet de russiske styrkene, i et område som Bernadotte beskrev for sin svoger Joseph Bonaparte som «det verste i verden».<ref name="AlanPalmer169-174" />

Bernadottes styrker utmerket seg i stridigheter i desember 1806 langs veien mellom [[Toruń|Thorn]] og [[Hrodna|Grodno]], men det var dårlig med proviant, og Bernadotte presset på Napoléon for å få tillatelse til å gå i vinterkvarter. Bennigsens styrker fortsatte å kjempe tross vinteren og angrep overraskende ved [[Ostróda|Osterode]]. Kun en rask reaksjon fra  Bernadotte gjorde det mulig for ham å slå Bennigsen i [[slaget ved Mohrungen]] den 25. januar 1807.<ref name="AlanPalmer169-174" />

I januar 1807 forsøkte Napoléon å lure Bennigsen i en felle, men de russiske styrkene fanget en rekke av de franske [[kurer|kurérene]], og han trakk seg i stedet tilbake mot nordøst i retning [[Königsberg]].<ref name="AlanPalmer169-174" /> Det førte til at Bernadottes I. korps var uten ordrer i en uke og derfor ikke ble satt inn i [[slaget ved Eylau]].<ref name="AlanPalmer169-174" /> I ettertid ble Bernadotte klandret av Napoléon for at hans styrker ikke deltok.<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 286</ref> Under selve felttoget innså staben ved hovedkvarteret at Bernadotte ikke kunne lastes; feilen lå hos Berthier, som var uforsiktig med utsendelse av ordrer.<ref name="AlanPalmer169-174" /> Et par uker etter Eylau skrev Napoléon til Bernadotte og omtalte respektfullt hans omtanke for I. korps, og senere på vinteren ble Bernadotte meddelt at hans bror i Pau hadde fått en pensjon og blitt tildelt [[æreslegionen]].<ref name="AlanPalmer169-174" />

=== Guvernør i Hamburg ===
Bernadotte etablerte hovedkvarter på slottet Schlobitten i mars 1807, og uventet kom Désirée på besøk, en reise på 1300&nbsp;km på dårlige vinterveier.<ref name="AlanPalmer169-174" /> I begynnelsen av juni angrep Bennigsens styrker Bernadottes I. korps ved [[Elbląg]]. Bernadotte skyndte seg til Spanden, hvor korpset 4. juni slo tilbake en rekke angrep fra prøyssiske tropper.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 355</ref> Dagen etter, mens han oppildnet forsvarerne av det franske brohodet ved Spanden, ble han truffet av en kule i halsen og alvorlig såret.<ref name="AlanPalmer169-174" /> Han ble ført tilbake til [[Den tyske ordens slott i Malbork|Marienburg]], og med pleie av leger og Désirée kom han på bedringens vei.<ref name="AlanPalmer169-174" /> Grunnet skaden var Bernadotte fremdeles syk under det avgjørende [[slaget ved Friedland]], men ved festlighetene rundt markeringen av [[freden i Tilsit]] var Bernadotte såpass frisk at han kunne delta.<ref name="AlanPalmer169-174" />

Etter freden i Tilsit i juli 1807 ble han samme måned utnevnt til guvernør over hansabyene [[Hamburg]], [[Bremen]] og [[Lübeck]], med hovedkvarter i Hamburg.<ref name="AlanPalmer175-181">Alan Palmer 1992, s. 175-181</ref> Napoléons ordre var å innordne Nord-Tyskland i [[kontinentalblokaden]] ved å sperre havnene for handel med Storbritannia og oppmuntre til handel med Frankrike. Bernadotte skulle hindre britene i å få fotfeste i Danmark og forberede en invasjon av Sverige om landet fikk ytterligere subsidier fra Storbritannia.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Han forsto snart at en streng håndheving av blokaden ville bety økonomisk ruin for byene, og innbyggerne var svært takknemlige for hans fleksible praktisering av handelsforbudet.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Danmark var et like følsomt spørsmål, det overraskende britiske angrepet på København og [[Slaget om København (1807)|konfiskeringen av flåten]] fant sted knapt en måned etter Bernadottes ankomst til Hamburg. Han hadde hverken disponible tropper eller planer for assistanse til danskene.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Etter Danmark-Norges allianse med Frankrike flyttet Bernadotte i oktober 1807 hollandske soldater til [[Jylland]] og spanske soldater til [[Fyn]].<ref name="AlanPalmer175-181" />

I begynnelsen av februar 1808 var Bernadotte i posisjon for å invadere [[Skåne]] i Sverige med en kombinert spansk, hollandsk, dansk og fransk styrke.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 369</ref> På tross av Napoléons løfte til tsar [[Aleksander I av Russland|Alexander]] om støtte i [[Finskekrigen]] forholdt Napoléon seg passiv, han ønsket ikke en rask russisk seier.<ref name="AlanPalmer175-181" /> I brev til Napoléons stabssjef Berthier skrev Bernadotte at han var overbevist at han kunne ta seg over [[Øresund]], erobre det sørlige Sverige og «kanskje til og med innta Stockholm».<ref name="AlanPalmer175-181" /> Samtidig var han lettet over å slippe, han  var ikke sikker på de spanske styrkenes lojalitet, og byrden ved å okkupere nok et land med franske styrker var heller ikke fristende.<ref name="AlanPalmer175-181" /> <ref group="note">Bernadottes biografer er uenige om hans holdning til invasjon av Sverige. Mens Palmer hevder at han var lettet over å slippe, skriver Höjer og Bjørnskau at han var skuffet over at det ikke ble noen invasjon Se: Erik Bjørnskau 1999, s. 259, Torvald T:son Höjer 1939, s. 370,383 og Alan Palmer, 1992 s. 176</ref>

[[Fil:El juramento de las tropas del Marqués de la Romana.jpg|miniatyr|Den spanske norddivisjonen erklærer at den vil kjempe sammen med britene i Spania, maleri fra 1850 av Manuel Castellano (1826-1880)]]

I tiden i Hamburg holdt Bernadotte seg godt orientert om svenske forhold, og han meldte til Napoléon at det var en innflytelsesrik gruppe innen den svenske adelen som var positive til Frankrike, men hatet Danmark. Han anså det derfor som en alvorlig feilbedømming å blande seg inn i skandinavisk politikk som danskenes beskyttere.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Da troppene hans ble stasjonert i Danmark, bodde Bernadotte en periode i [[Odense]] og fikk besøk der i mars 1808 av Désirée og sønnen Oscar.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Hun ble ikke lenge, da hun fant Odense kjedelig, men høsten 1808 besøkte hun og sønnen sammen Bernadotte i Hamburg og ble der vinteren over.<ref name="AlanPalmer175-181" />

Bernadotte selv var mismodig, på tross av inntekter fra gods han hadde fått av Napoléon i Polen, Westfalen og Hannover følte han seg tilsidesatt.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Da over 9 tusen av hans spanske soldater i Danmark i august 1808 rømte med britiske skip for å slutte seg til [[den spanske selvstendighetskrigen]], mistenkte han at det ble brukt av hans motstandere.<ref name="AlanPalmer175-181" /><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 261-263</ref> De spanske troppenes flukt ble muliggjort ved Bonapartes direktiv om utplassering på de danske øyene. Bernadotte bar også et ansvar, siden han viste en svært stor tillit til styrkene og deres kommandant, general [[Pedro Caro y Sureda]], marki av Romana.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 382-383</ref>

I februar 1809 ble Bernadotte igjen syk. Han spyttet blod, og Désirée fikk etterhvert overtalt ham til å holde sengen.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Samtidig var det nye trusler om krig med [[Østerrikes historie (1804–1867)|Østerrike]]. Bernadotte fikk ordre om å marsjere til Hannover med general Dupas franske divisjon. Deretter skulle de rykke raskt frem til Dresden, hvor Bernadotte skulle ta kommando over den [[Kongeriket Sachsen|saksiske]] arméen. Sammen med Dupas' divisjon skulle det utgjøre IX. korps av la Grande Armée i Tyskland.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Bernadotte protesterte, dels var helsen dårlig, og dels var han negativ til å ha ansvar for en tysk styrke etter misforståelsene som hadde hindret ham fire år tidligere.<ref name="AlanPalmer175-181" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 392</ref>

=== Wagram og Antwerpen ===
Bernadottes innvendinger fikk ingen aksept i Paris, og i midten av mars 1809 hadde han frisknet såpass til at han begynte på reisen til Hannover og Sachsen. Da han ankom Sachsens hovedstad Dresden i slutten av mars, viste det seg at han ikke var ventet, og han ble rasende da han fant ut at ordre til han ble sendt via Davouts hovedkvarter.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Bernadotte truet igjen med å trekke seg tilbake, men det ble ikke godtatt.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Mer sårende enn intrigene rettet mot Bernadotte, var det at han ble mistenkt for å være en del av inkompetansen i den franske generalstaben.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Et av mange eksempler var hvordan Dresden ble uten forsvar etter Bernadottes avmarsj med de saksiske troppene. En østerriksk styrke plyndret byen to uker senere.<ref name="AlanPalmer175-181" /> Da Bernadottes saksiske tropper fikk vite at deres hjemland ble plyndret, mens de var i felt for Frankrike, sank stridsmoralen.<ref name="AlanPalmer175-181" />

Bernadottes to saksiske divisjoner marsjerte fra Dresden den 16. april 1809. Etter stadig skiftende ordre fra Berthier var styrken ved [[Linz]] den 17. mai, og sammen med en annen tysk styrke under fransk kommando slo de tilbake et østerriksk angrep i [[slaget om Linz-Urfahr]].<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 397-401</ref> Etter et par uker i Linz forflyttet styrken seg og hadde i tre uker før slaget hovedkvarter ved [[Sankt Pölten]].<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 403</ref> Bernadottes klager ble etterhvert delvis fulgt opp, han ble tildelt general Dupas' divisjon som strategisk reserve og ble invitert til Napoléon som da residerte i slottet [[Schönbrunn]].<ref name="AlanPalmer175-181" />

[[Fil:Wagram-Crossing the Danube.jpg|miniatyr|Franske styrker trenger over Donau på pongtongbruer før [[slaget om Wagram]]]]

Etter å ha ankommet Wien og tatt seg over [[Flytebro|pongtongbroen]] over Donau, nådde Bernadottes styrke den lille byen Aderklaa på ettermiddagen 5. juli 1809.<ref name="AlanPalmer182-189">Alan Palmer 1992, s. 182-189</ref> Ved videre angrep mot de østerrikske stillingene ble de slått tilbake, og da Bernadotte ba om sin reserve, fikk han vite at den var avgitt til andre, noe han sterkt beklaget overfor en stabsoffiser. Han kritiserte også Napoléon for et hensiktsløst frontalangrep med tilsvarende store tap.<ref name="AlanPalmer182-189" /> Om morgenen den 6. juli forkortet Bernadotte frontlinjen ved en retrett fra Aderklaa, da han etter mange års erfaring med kamp mot østerrikerne regnet med at de ville gå til motangrep, noe som viste seg å stemme.<ref name="AlanPalmer182-189" /> Napoléons stab fikk imidlertid ikke beskjed om retretten, og Napoléon tolket det som at Bernadotte ikke fulgte ordre, noe som gjorde at forholdet dem imellom igjen ble forverret.<ref name="AlanPalmer182-189" />

Bernadottes saksiske styrker betalte en høy pris for den franske seieren i [[slaget om Wagram]]. Over en tredjedel av dem ble skadet eller drept, og han forsøkte i flere dager å få bedre pleie for de sårede.<ref name="AlanPalmer182-189" /> Ettersom Bernadotte anså at hans styrker urettmessig ble utelatt i Napoléons bulletin om slaget, skrev han en egen dagsordre hvor han hyllet deres innsats.<ref name="AlanPalmer182-189" /> Da Napoléon fikk kjennskap til dette, ble han så misfornøyd at Bernadotte uken etter ble gitt tillatelse til å vende hjem «grunnet helsen».<ref name="AlanPalmer182-189" /> I virkeligheten var han i dyp unåde hos keiseren.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 412</ref>

Han var tilbake hos Désirée og Oscar den 25. juli, uten oppdrag. Tre dager etter begynte britene et invasjonsforsøk av [[Walcheren]] med [[Antwerpen]] som første mål.<ref name="AlanPalmer182-189" /> Den 12. august fikk Bernadotte av politi- og innenriksminister Joseph Fouché, etter ordre fra Napoléon, oppdraget å lede forsvaret av keiserdømmet mot invasjonsstyrken.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 416</ref> Situasjonen i den strategiske havnebyen Antwerpen var kaotisk ved Bernadottes ankomst den 15. august, og han organiserte omfattende forsvarsstillinger.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 418-424</ref> Byen ble imidlertid aldri angrepet fordi invasjonsforsøket løp ut i sanden.<ref name="AlanPalmer182-189" />

Etterpå utstedte Bernadotte en ny dagsordre hvor han priset forsvarernes mot og patriotisme. Da Napoléon fikk høre om det, mistenkte han Bernadotte og Fouché for å konspirere mot seg, og han kalte Bernadotte til seg i Wien.<ref name="AlanPalmer182-189" /> Etter å ha brukt 9 dager på den 1350&nbsp;km lange reisen var Bernadotte den 9. oktober 1809 igjen i Wien og hos Napoléon på Schönbrunn. En meget kjølig keiser utba seg forklaring, noe Bernadotte turnerte ved elskverdige og imøtekommende svar.<ref name="AlanPalmer182-189" /> Napoléon ønsket ham imidlertid vekk fra Paris og tilbød ham å bli generalguvernør i [[Roma]]. Bernadotte avviste ikke tilbudet, men ba om og fikk innvilget en tids sykepermisjon, som han ønsket å tilbringe ved et kursted.<ref name="AlanPalmer182-189" /> I åtte måneder etter tilbakekomsten fra Wien var han uten offisielle oppgaver og i halvveis unåde.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 431</ref> Hans [[modus vivendi]] med Bonaparte fra 1804 hadde nådd sin grense.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 434</ref>