Redigerer Kampanologi (avsnitt)

== Klokkestøp ==
Belastningen på klokken gjør at metallet må tåle harde slag uten å sprekke. Fordi jern ruster blir bronse foretrukket. Erfaring viste at en høyere andel tinn enn vanlig bronse ga en fyldigere klang i klokken.   

==== Klokkebronse ====
Klokkebronse inneholder 22 % tinn og 78% kobber i motsetning til vanlig bronse som har forholdstall 1:9  Formen må være homogen i støpingen for å resonnere og stor presisjon kreves.  

Støping har gjennom tidene vært en begivenhet, og de største klokker står som største støpegods noengang laget i historien.   

==== Klokkens anatomi ====


Klokker har anatomisk inndeling som kalles skulder, hals, midje, munn, leppe og tunge.  

Åpne klokker har oftest rund munning, med konisk kropp. Andre former er kjent, også firkant og mangekantede samt elliptiske men gir dårligere svingninger enn sirkelformen. Hammer (utenpå) eller kolbe (inni) treffer slagringen. Tidlige klokker var tynnveggede og sprakk lett, slik at slagringen ble forsterket. Erfaring viste at dette også ga bedre lyd, slik at tykkelsen på metallet er en kvalitet for lyd. Kanten nedenfor slagringen kalles leppe. 

Klokkenes form ble utviklet gjennom historien. De karongilske klokkene var bredmunnet, som dagens skipsklokker som kan ha høyde til diameter i proporsjon 3:4 eller mer. Klokker rundt korsfarertiden blir kalt bikubeform, som også gir mening da bivoks var nødvendig i støpeprosessen, ''cire perdu''. Klokker etter 1100 var smalere og avlange med sterkere vegger og kalles sukkertopp. 

Renessansen søkte matematiske proporsjoner - en harmonisk klokke har proporsjoner med skulder ca halve bredden av munningen, og høyde omtrent lik munning. Midjen sin form og tykkelsen på metallet inngår i støpekunsten og ferdigheter ble voktet som firmahemmeligheter. 

Hemmeligheten med å stemme klokker døde med Pieter Hemeny, og det tok nær 200 år før klokker igjen lød like rent: Utover 1700 tallet forfalt klangen på klokker, utforming ble vektlagt, og fra rundt 1750 kom en periode med dekadanse med forsiringer, lange inskripsjoner og manglende fokus på musikalske kvaliteter. Klangen fra Hemeny ble ikke gjenvunnet før slutten av 1800-tallet.  
[[Fil:Erfurt Bell.png|miniatyr|Gloriosa støpt av Gert van Wou i 1497:Dennes E klang regnes som forbilde på en velstemt harmonisk klokke]]
Klokken skal lyde rent i tre oktaver: Slagtonen har en over- og underoktav. Overtonerekken er en mollakkord, og disse fem tonene forsøker klokkestøperen å stemme rent. Klokker er alene om å ha overtonen så nær grunntonen - i andre instrumenter er de en oktav høyere og i durakkord. Klokker er også eneste instrument der overtoner lar seg stemme. 5-punkts stemming ble igjen praktisert fra slutten av 1800 tallet- der overtonenes mollakkord og oktav er tilgjengelig for stemming.  

==== Durstemte klokker ====
Klokkens overtonerekke er naturlig i moll, mens de fleste musikkstykker er skrevet i dur. Dur-klang kan oppnås ved å utvide midjen på klokken - en "gravid" profil - og enkelte klokkesett leveres durstemt.   

==== Støpeteknikk ====
Tidlige og asiatiske klokker er også blitt klinket, som i enkelte kubjeller idag, men vanligst er at metallet støpes så enhetlig som mulig i form slik at klokkelegemet vibrerer jevnt. Tidligst antas å være cire perdu teknikk. Profilene var proprietære til hvert firma. Formen dreies vannrett eller loddrett med en sjablong som er ulik for hvert firma og epoke. Metallet helles mellom to former, der kappen ofte dekkes med sand under bakken for at ikke klokken skal sprekke under nedkjøling.    

==== Klokkebronse ====
Jern ruster over tid og støpejern sprekker lettere, så bronse er foretrukket materiale til klokker. Klokker kan ringe i hundrevis, noen ganger over 1000 år. Klokkestøpere oppdaget at en høyere andel tinn ga bedre klang, og klokker støpes med et tinnhold på 19-23 %, typisk 22% med resten kobber. Edelmetaller og andre metallblandinger som bly (eller forurensninger) har ikke vist bedre klang enn klokkebronsen. Kobber og tinn har ulikt kokepunkt og det er en kunst å blande uten at tinnet fordamper. Selve kolben lages av jern og er mykere enn klokkebronsen slik at den ikke graver i metallet.<ref>W Ellerhorst, Handbuch der Glockenkunde (Weingarten, 1957), 77-8</ref>

==== Krig og klokkekonfiskasjoner ====
Klokker ble brukt til å varsle krig, og mange har gått tapt i ildebrann og krigshandlinger. Da kanoner ble oppfunnet hadde klokkestøperne kompetansen til å støpe kanonformene også, slik at faget til klokkestøperne vekslet mellom kanon- og klokkestøperi i krig og fred. Metall var verdifullt og klokker ble smeltet om til krigsformål - to ganger innførte den dansk-norske kongen klokkekonfiskasjoner i hele riket der kirkene måtte avgi klokker for å støpe kanoner. Fredrik I utstedte 1526 ordre om at alle kirker med 2 klokker skulle avgi den ene, og 1180 klokker på 375 tonn ble innsamlet.  Var det tre skulle den største og minste avleveres.  Under 2.verdenskrig ble nærmere 150 000 klokker smeltet ned. Det hevdes at kanoner støpt av klokkebronse avga et fyldigere drønn. Mange tap av klokker under kriger (klokker var også vanlig å røve som krigsbytte) kan ha ført til at klokker gjennomgående er mindre i land som Nederland i forhold til de britiske øyene som ikke har opplevd invasjon siden normennerne.     

==== Klokkestøpere i Norge ====
Kirkeklokkenes vekt og vanskelig transportveier i middelalder gjorde at [[Klokkestøper|klokkestøpere]] ofte utførte arbeidet utenfor bygget klokken skulle brukes i. Stedsnavn i Danmark som viser til klokkestøping er 

[[Gjørtler]], egentlig belte- eller spennemaker, var håndverkere som lager pryd- og nyttegjenstander, særlig i messing, stål og kobber. I Norge var det alt på 1200-tallet gjørtlere som bl.a. arbeidet med grytestøping. Noen av disse var også klokkestøpere
[[Fil:Nauen.jpg|miniatyr|Olsen-Nauen, Tønsberg]]
Eneste gjenværende klokkestøperi i Norge er [[Olsen Nauen Klokkestøperi|Olsen-Nauen]] i Tønsberg.