Redigerer Julius Cæsar (avsnitt)

=== Politiske reformer ===
[[Fil:RSC 0004a.6.jpg|thumb|300px|[[Denarius]] (42 f.Kr.) myntet av '''Cassius Longinus''' og Publius Cornelius Lentulus Spinther, avbildning av det kronede hodet til gudinnen [[Libertas (gudinne)|Libertas]] (Frihet) og på motsatt side en offermugge og ''lituus'', fra det militære myntverksted i Smyrna.]]
Historien om Cæsars politiske utnevnelser er kompleks og usikker. Cæsar holdt både posisjonen som [[Diktator (romersk)|romersk diktator]] og [[tribun]]atet, men skiftet mellom [[Romersk konsul|konsul]] og [[Promagistrat|prokunsul]]. Hans makt innenfor staten synes å ha støttet seg på disse embetsverdighetene.<ref name="Abbott, 134" /> Han ble først utpekt til diktator i 49 f.Kr., muligens for å ha forsete ved valgene, men gikk av som diktator i løpet av elleve dager. I 48 f.Kr. lot seg utpeke til diktator på nytt, men denne gangen for en ubegrenset tid, og i 46 f.Kr. ble han utnevnt til diktator for en tiårsperiode. I februar 44 f.Kr., en måned før han ble myrdet, ble han utpekt til diktator på livstid.

Under Cæsar ble en betydelig andel autoritet gitt til hans løytnanter, hovedsakelig ettersom Cæsar ofte ikke var til stede i Italia.<ref name="Abbott, 136">Abbott, 136</ref> I oktober 45 f.Kr. hadde gitt fra seg posisjonen som enekonsul, og lettet valget for to etterfølgere ettersom konstitusjonen ikke anerkjente en enkelt konsul uten en kollega.<ref name="Abbott, 137">Abbott, 137</ref> I 48 f.Kr. ble Cæsar gitt endelige tribunal makt,<ref name="Abbott, 135">Abbott, 135</ref> noe som gjorde hans person ukrenkelig og sakrosankt, og tillot ham å gi [[veto]] overfor senatet,<ref name="Abbott, 135" /> skjønt ved minst en anledning forsøkte senatet å blokkere ham. De forulempende tribunater i dette tilfellet ble ført fram for senatet og fratatt sine posisjoner.<ref name="Abbott, 135" /> Det var ikke første gangen hvor Cæsar hadde forbrutt seg mot en tribuns ukrenkelighet. Etter at han først gang marsjert inn i Roma i 49 f.Kr. hadde han med tvang åpnet skattekisten til tross for det segl som var blitt satt på av en tribun. Etter anklager om forræderi mot to obstruktive tribuner hadde Cæsar, kanskje ikke overraskende, ikke møtt ytterligere opposisjon fra andre medlemmer av folketribunene.<ref name="Abbott, 135" />

I 46 f.Kr. hadde Cæsar gitt seg selv tittelen «Prefekt av moralen», noe som var en posisjon som var nytt kun i navnet, da dens makt var identisk til de romerske [[censor]]er.<ref name="Abbott, 135" /> Således kunne han også ha makten til censorene mens han teknisk sett ikke underla seg den samme undersøkelse som de ordinære censorer måtte, og han benyttet seg av denne makten til å fylle senatet med sine egne partifeller. Han satte også presedens, som hans keiserlige etterfølgere kom til å følge, av å kreve at senatet ga ham ulike titler og æresbevisninger. Han var for eksempel gitt tittelen «Far av Fedrelandet» og «imperator».<ref name="Abbott, 136" /> Mynter fikk hans bilde og han ble gitt retten til å snakke først ved senatsmøter.<ref name="Abbott, 136" /> Cæsar økte deretter antallet magistrater som ble valgt hvert år, noe som førte til at en stor andel av magistratene var uten erfaring i senatet, samtidig som det også gjorde det mulig for ham å belønne sine egne tilhengere.<ref name="Abbott, 137" /> Han tok også skritt til å forvandle Italia til en provins blant andre provinser og samtidig knytte andre provinser tettere til riket. Det adresserte et underliggende problem som hadde ført til [[forbundsfellekrigen]] noen tiår tidligere hvor enkeltindivider utenfor Roma og Italia ikke ble betraktet som «romer», og således ikke gitt fullt romersk borgerskap med tilhørende rettigheter. Denne prosessen som smidde hele Romerriket til en tett sammenhengende helhet framfor å være et nettverk av ulike fyrstedømmer. Denne prosessen ble fullført av Cæsars etterfølger, keiser [[Augustus]].

Da Cæsar kom tilbake til Roma i 47 f.Kr. hadde senatets rekker blitt alvorlig utvannet og han benyttet sin makt som sensor for å utpeke nye senatorer, noe som til sist økte antallet av medlemmer av senatet til 900.<ref name="Abbott, 137" /> Alle utnevnelsene var hans egne håndplukkede støttespillere, noe som minsket senatsaristokratiets prestisje og gjorde senatet i økende grad fiendtlig innstilt.<ref name="Abbott, 138">Abbott, 138</ref> For å minimalisere risikoen at en annen general kunne forsøke å utfordre ham, sørget Cæsar for en lov som begrenset guvernørenes periode. Mot slutten av sitt liv begynte Cæsar å forberede en krig mot det partiske riket. Ettersom hans fravær fra Roma kunne begrense hans mulighet til å installere egne konsuler fremmet han en lov som tillot ham å utpeke alle magistrater i 43 f.Kr. og alle konsuler og tribuner i 42 f.Kr.<ref name="Abbott, 137" /> Det omformet effektivt magistratene fra å være folkets representanter til å være diktatorens representanter.<ref name="Abbott, 137" />