Redigerer Julia den eldre (avsnitt)

=== Død ===
Julia døde av [[feilernæring]] en gang etter Augustus’ død i 14, men før 15 e.Kr.<ref>Tacitus: ''Annals'' 1.53, «Det samme året Julia endte sine dager…»; sammenlign ''Annals'' 1.55, som begynner fortellingen om hendelsen i 15 e.Kr.</ref> Julia var helt henvist til den nye keiserens nåde, og Tiberius lot henne ikke komme hjem, selv om han i 2 f.Kr. hadde pålagt Augustus å sørge for at hun fikk beholde sine eiendeler. Omstendighetene rundt hennes død er uklare. En teori er at Tiberius lot henne sulte i hjel. Det ble også sagt at hun bukket under av fortvilelse da hun fikk vite at hennes siste overlevende sønn var blitt myrdet. Samtidig ble hennes påståtte elsker Sempronius Gracchus, som hadde levd 14 år i forvisning på Cercina ([[Kerkenna]]) utenfor østkysten av [[Tunisia]], henrettet på enten Tiberius' ordre<ref name="Tacitus_1-53">Tacitus: ''Annals'' 1.53</ref> eller på uavhengig initiativ av Nonius Asprenas, prokonsul i [[provins]]en [[Africa (romersk provins)|Africa]].

Julias datter Julilla (Julia den yngre) opplevde at hennes mann Lucius Æmilius Paullus ble henrettet for å ha deltatt i en sammensvergelse. De hadde to små barn. Den unge enken ble forvist, men kalt hjem til Roma igjen. På samme måte som sin mor ble hun senere anklaget for et lastefullt liv. I 8 e.Kr. ble Julilla dømt til livsvarig forvisning på [[San Domenico|Trimerus]] i [[Adriaterhavet]]. Augustus ga ordre til at barnet hun ventet, skulle sultes i hjel i vuggen - hans eget oldebarn. Junius Silanus som ble utpekt som barnefar, slapp med å bli ''[[persona non grata]]''. Men da Augustus offentlig sa opp vennskapet, fant Silanus det klokest å trekke seg tilbake i frivillig eksil. Etter press fra senatet lot Tiberius ham senere vende tilbake til Roma. Så lett slapp ikke 
Julias yngste sønn, Postumus, som ble forvist til [[Sorrento]] og siden til [[Pianosa|Planasia]] sørvest for [[Elba]]. I hans tilfelle ble det mumlet om [[incest]] med søsteren Julilla. Dikteren [[Ovid]] ble også var offer for utrenskningen i 8 e.Kr. Selv skrev han at «to forbrytelser ødela meg, et [[dikt]] og en tabbe». Tabben var trolig at han hadde vært med i kretsen rundt Julilla og Silanus, og diktet var ''Elskovskunsten'', som gjorde et dårlig inntrykk på [[sensur]]en Augustus hadde innført. Året etter, 9 e.Kr., ble utrenskningen fullført med en lov, ''lex Papia Poppæa'', som påla alle romerske borgere å gifte seg og få barn<ref>[https://oxfordre.com/classics/view/10.1093/acrefore/9780199381135.001.0001/acrefore-9780199381135-e-8271 Lex Papia Poppæa]</ref> - fremlagt av de to konsulene, som måtte tåle folks kommentarer om at de begge var ungkarer.<ref>J.P.V.D. Balsdon: ''Romerske kvinder'' (s. 89-90)</ref> 

Julilla døde i [[29]] e.Kr. etter tyve års forvisning, og fikk heller ikke bli gravlagt i Augustus' mausoleum. Augustus' egne etterkommere var da alle forvist langt borte fra Roma og hverandre. Han omtalte dem som «sine sår og byller». Folk fant hans holdning til sine nærmeste så unaturlig at Livia ble mistenkt for å være pådriver bak. Samtidig som Augustus' etterkommere døde eller ble sendt i forvisning, ble hennes sønn Tiberius manøvrert nærmere tronen, helt til han - høyst uvillig - ble keiser etter sin stefar. Også Tacitus stilte spørsmål ved dette.<ref>J.P.V.D. Balsdon: ''Romerske kvinder'' (s. 89-91)</ref> 

I sin roman ''Jeg elsket Tiberius''<ref>[https://www.nb.no/nbsok/nb/6f7b7a5c078d4fc09ec7e7b3ddbbc3c3?lang=no#0 Elisabeth Dored: ''Jeg elsket Tiberius'', 1959]</ref> utgitt i 1959, tok [[Elisabeth Dored]] utgangspunkt i Tacitus' overlevering; likeså [[Robert Graves]] i ''[[Jeg, Claudius (roman)|Jeg, Claudius]]'', der keiser [[Claudius]] på samme vis opplever sin farmor Livia som familiens onde ånd.