Redigerer Johannes Kepler (avsnitt)

== Den nye astronomi (1609) ==
[[Fil:Kepler-second-law.svg|thumb|Illustrasjon til Keplers 1. og 2. lov]]
Kepler ble år 1600 tilbudt stillingen som Tycho Brahes assistent. Brahe hadde gjennom mange år gjort svært nøyaktige og systematiske observasjoner av stjernehimmelen og hadde hadde behov for en dyktig matematiker.

Kepler fikk i oppgave å beregne [[Mars_(planet)|planeten Mars]]' bane. Først forsøkte Brahe på ulike måter å kombinere sirkulære baner med jevn fart, slik astronomer hadde gjort gjennom to tusen år. Det nærmeste han kom var et avvik på 8 bueminutter (0,13 grader), og han visste at med Brahes nøyaktige observasjoner var dette for mye. Deretter forsøkte han med ujevn fart, og så med ovale baner. Kepler skrev at han forsøkte tjue ulike måter.<ref>Voelkel (1999) s. 66.</ref> Da han forsøkte med [[ellipse]]r, fant han en bane der teorien stemte med observasjonene. Han skrev at det var

:«som om jeg våknet fra en drøm og så et nytt lys.»<ref>Sitert i Voelkel (1999) s. 66.</ref>

Dermed kunne han forklare planetenes baner med én ellipseformet bane for hver planet, uten bruk av episykler. Dette var en langt enklere teori enn Kopernikus' kompliserte modell. Det var også et brudd med en tradisjon i alle fall siden Platon og Aristoteles om sirkulære baner.

1605 var det meste av boken ''Den nye astronomi'' ferdig, boken ble utgitt først i 1609 pga. uenighet med Brahes arvinger. Kepler beskriver i boken Mars' elliptiske bane. Her beskriver han også det som kalles Keplers 1. og 2. lov. Disse prinsippene betydde et radikalt brudd med tidligere astronomisk tenkning. Selv mente Kepler at ellipsebanen var et avvik fra den perfekte sirkelbanen, og dermed måtte regnes som et resultat av [[syndefall]]et. Han tenkte seg videre at fiksstjernehimmelen ikke ble berørt av syndefallet og derfor har sirkelform. Han tilla også himmellegemene en slags [[sjel]], og brukte [[Treenigheten]] som bilde på universets oppbygning, der solen er [[symbol]] på Gud, [[sfære]]ne rundt solen å oppfatte som symbol på [[Kristus]], og forholdet mellom de ulike himmellegemer og sfærene symboler på [[Den hellige ånd]]. Samlet anså han dette som uttrykk for perfekt harmoni.<ref>Tollefsen, Syse og Nicolaisen: ''Tenkere og ideer'' (s. 304), Gyldendal norsk forlag 1997, ISBN 82-417-0966-8</ref>

Kepler visste at han ikke hadde noe bevis for at de ellipseformede planetbanene rundt solen var en fysisk realitet. Han var likevel selv overbevist om dette, og han fant støtte i Galileis bok ''Sendebud fra stjernene'' som ankom Praha mars 1610.<ref>Voelkel (1999) s. 69.</ref> Med Kepler, og også med Galilei, ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene over månens bane er de samme som de fysiske lovene under månens bane.

Boken inneholdt matematikk som de fleste i samtiden ikke var kjent med, og var svært vanskelig å lese.