Redigerer Joachim de Knagenhjelm (avsnitt)

=== Regulering av brennevinsomsetningen ===
På midten av 1700-tallet så myndighetene med stor uro på tiltakende fyll som resultat av stor og uregulert brennevinsomsetning. Svært ofte var det jekteskippere som solgte brennevin i store mengder, spesielt under [[lofotfisket]]. Mange embetsmenn var mer positivt innstilt til at gjestgiveriene skulle ha rettighet til å selge brennevin, men på grunn av motstridende signaler fra embetsmennene rundt om i Norge ble det utstedt bare noen få bevillinger for gjestgiverier i amtet: Kabelvåg i 1762, Halsøy i Vefsn, Troberg i Tjøtta og Brønnøy i 1763. Flere mente at salg av brennevin bare hos gjestgiverne ville begrense fyll og uorden. Knagenhjelm var sterk tilhenger av kontrollert salg bare hos disse. I 1773 utstedet han en «foranstaltning» som kun tillot at gjestgiverne fikk selge brennevin. Men gjestgiverne skulle heller ikke få lov til å reise rundt til markeder og kirkesteder for å selge brennevin. Sommeren 1777 ble det aksjonert mot borgere som solgte brennevin på markedene i Brønnøy og Dønna, der det ble utstedt store bøter til de som stod for uregulert salg. Amtmannen fikk også ansatt en egen betjent for å overvåke brennevinsomsetningen på Helgeland.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=252-253}}

[[File:Nybutikken og kafeen.jpg|mini|[[Grøtøy gamle handelssted|Grøtøy  handelssted]] var det første og største handelsstedet i Nordland. Først ble gjestgiverier opprettet for å begrense brennevinssalget, senere fant myndighetene ut at disse handelshusene kunne avhjelpe nød og fattigdom når fiskeriene slo feil.]]

I 1774 fantes det 22 gjestgiversteder i Nordland amt, der nesten halvparten var på Helgeland. Knagenhjelm utarbeidet en oversikt over steder som kunne egne seg for gjestgiveri. Myndighetene fikk øynene opp for en annen positiv virkning av gjestgivernes virksomhet: Etter en periode med nød på grunn av feilslåtte avlinger og manglende forsyninger sørfra, oppdaget de nytten med bondehandelen som gjestgiverne fikk i stand. Historikeren [[Nils A. Ytreberg]] skrev i 1942 at myndighetene på denne tiden gikk inn for en politikk der det ble skapt en privilegert handelsstand nordpå.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Ytreberg, Nils A. | utgivelsesår = 1942 | tittel = Nordlandske handelssteder | isbn = 8270284602 | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Bruns bokhandels forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018071348003 | side = 37-38}}</ref> Den som først fikk bevilling var Arent Schøning (1781–1848) som drev [[Grøtøy gamle handelssted|Grøtøy  handelssted]], og mange fulgte etter. I 1800 fantes det hele 37 gjestgivere på Helgeland, 40 i Salten og 60 i Lofoten og Vesterålen.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=252-253}}