Redigerer Jernbane (avsnitt)

===Norsk jernbanehistorie===
{{Utdypende artikkel|Jernbane i Norge#Jernbanens historie i Norge{{!}}Jernbanens historie i Norge}}
I Norge ble de første jernbanesporene anlagt for å løse lokale transportoppgaver. Antagelig var den 1,4&nbsp;km lange hestebanen [[Kjerraten i Åsa|''Damtjern-Storflåtan'']] på [[Krokskogen]] den første ([[1805]]). Den inngikk som del av en transportkjede for tømmer som strakte seg fra Land og [[Valdres]] og ned til [[Christiania]]. ''[[Otteidkanalen|Otteid-anlegget]]'' var et kombindert kanal- og jernbaneanlegg i [[Marker]] i Østfold ble bygget i [[1825]] for å frakte tømmer mellom Store Le og [[Øymarksjøen]]. I 1849 ble [[Grasmobanen|Mortsjølungen-Tvillingtjernanlegget]] åpnet, også det  kombinert kanal- og hestejernbane, for å forbinde [[Mangenvassdraget]] og [[Haldenvassdraget]]. Anlegget skulle frakte tømmer, men også jern og annet tungt gods. [[Engebret Soot]] stod for dette foretagendet.<ref>Bjørnland/Hajum (1977). Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Transportøkonomisk institutt. s.100-103</ref>

Landets første lokomotivjernbane var [[Hovedbanen]] mellom [[Christiania]] og Eidsvold. Den ble påbegynt i [[1851]] og offisielt åpnet i [[1854]] og var et samvirke mellom engelske investorer og norske myndigheter. Banen fikk stor trafikk, men erfaringene med de sterke, utenlandske interessene var blandede, og man ble fort enige om at jernbaner heretter skulle bygges med norsk kapital og med sterk, statlig styring. Da de neste jernbanene ([[Hamar-Grundsetbanen|Hamar-Grundset]], [[Kongsvingerbanen]], [[Trondhjem-Størenbanen|Trondhjem-Støren]]) ble vedtatt av Stortinget i 1857, var det baner der staten hadde aksjemajoriteten og full styring. [[Raumabanen]], [[Dombås]]-[[Åndalsnes]], ble åpnet i 1924 og er 114&nbsp;km lang.

Mens Sverige helt fra starten bygget ut sitt hovedbanenett etter en landsplan, skjedde utbyggingen i Norge mer tilfeldig og avhengig av hva distriktene ønsket og hvilke distrikter og byer som ville bidra mest (det norske system). Det, sammen med landets fjellnatur og vanskelige byggeforhold, gjorde at de viktigste stambanene, bortsett fra Rørosbanen (1877), ble bygget bitvis og fullført for sent; Bergensbanen i 1909, Dovrebanen i 1921, Sørlandsbanen i 1944 og Nordlandsbanen til Bodø i 1962. Noen bane langs kysten rundt Norge kom aldri (der hadde man jo skipsleia, med kystruteskip), og dermed fikk Norge aldri et ordentlig, sammenbindende jernbanenett som andre land; bare noen lange strekninger som strålte ut fra hovedstaden. Mens Sverige på det meste hadde 18&nbsp;000&nbsp;km jernbane, fikk Norge aldri mer enn 4&nbsp;500&nbsp;km.

Jernbaneutbyggingen tok en lang pause etter at Nordlandsbanen var fullført frem til Bodø i 1962. Neste utbyggingsprosjekt var [[Oslotunnelen]], en ny øst–vest-forbindelse gjennom Oslo, i [[1980]]. Riktignok ble enkelte kortere strekninger utbedret, vesentlig for å forkorte eller øke kapasiteten på hovedlinjene. [[Arnanipatunnelen]] og den første [[Ulrikstunnelen]] i [[Bergen]] ble åpnet i [[1964]]. Nytt dobbeltspor Asker–Drammen (med [[Lieråsen tunnel]]) ble åpnet i [[1973]]). Dobbeltsporet Ski–Sandbukta på Østfoldbanens [[vestre linje]] var fullført i [[1996]]. Mange viktige forbindelser var vedtatt av Stortinget, men ble ikke bygget – Gjøvik–Lillehammer, Åndalsnes–Ålesund, Oslo–Hønefoss (direkte, jf. [[Ringeriksbanen]]) og mange flere. Disse forbindelsene var det da blitt mulig å erstatte med [[buss|rutebiler]]. I 1998 kom Gardermobanen, som den første [[høyhastighetsbane]] i landet.

Skandinavias første, elektriske jernbane ble bygget på [[Skotfoss]] i [[Skien]] i forbindelse med papirfabrikken Skotfos Brug (1892). Mer ordinære jernbanestrekninger fikk elektrisk drift utover på 1920-tallet, med [[Drammenbanen]] (1922), [[Ofotbanen]], [[Rjukanbanen]] og [[Tinnosbanen]] ([[Bratsbergbanen]]).