Redigerer Jens Bjørneboe (avsnitt)

== Oppgjør med menneskenes ondskap og dårskap ==
=== Landssvikoppgjøret og kriminalomsorgen ===
{{sitat|Du skal ha respekt for loven<br />du skal elske lovens bud<br />husk at loven er fra oven<br />husk at loven er fra Gud!|Jens Bjørneboe, «[[Respekt for loven]]»,<br />''Ordet'', 1965|høyre}}

I 1957 skrev Bjørneboe romanen ''Under en hårdere himmel'' som er et angrep på [[landssvikoppgjøret]] etter andre verdenskrig. Det var blitt vedtatt lover som gjorde det straffbart ene og alene ''å ha vært'' medlem av [[Nasjonal Samling]] under krigen. Bjørneboe var blant dem som argumenterte mot at disse lover ble gitt tilbakevirkende kraft i strid med innarbeidet rettspraksis. ja, i strid med den norske [[grunnloven]]. I 1968, elleve år etter at boka utkom første gang, skrev han et etterord som avsluttes slik:

<blockquote>«Lover med tilbakevirkende kraft, dødsstraffens gjeninnførelse, 'de generalpreventive hensyn', er de slagord under hvilke de store reaksjonære synspunkter ble gjeninnført i efterkrigstidens strafferettspleie her i landet.»<ref>Bjørneboe ''Under en hårdere himmel'' utg. på Pax forlag 1982 s.228</ref></blockquote>

Han mente at mange under landssvikoppgjøret var blitt straffeforfulgt på uholdbart grunnlag. Boken vakte enorm oppsikt, og Bjørneboe ble utsatt for kritikk. Han fulgte siden opp med flere angrep på rettsvesenet.

=== For teateret ===
{{Sitat|Når dagen er kommet, og timen er kommet<br />
Og du skal bli stilt opp mot muren og blø<br />
Og de som holdt av deg<br />
For lengst er gått fra deg<br />
Da skal du få se: Det er ensomt å dø.|Jens Bjørneboe, utdrag fra diktet '' Dødssangen''|høyre}}

Skuffet over måten samfunnet behandlet ham på, flyktet han til utlandet. Han tilbrakte mye tid i [[Italia]], der han blant annet skrev romanen ''[[Vinter i Bellapalma]]'' (1958) Da Bjørneboe returnerte til Norge etter noen år i utlandet, måtte han sone [[fengsel]]sstraff for en dom for [[fyllekjøring]]. Han ble mer og mer opprørt over [[Kriminalomsorgen|fengselsvesenet]], og skapte mye debatt om emnet. Dette ble utløsende for boken ''Den onde hyrde'' (1960) om en ungdomskriminells møte med norsk fengselsvesen. I 1965 kom skuespillet ''[[Til lykke med dagen]]'', basert på handlingen i romanen ''Den onde hyrde''.

Bjørneboe var opptatt av scenens muligheter, og studerte dem grundig. Han ønsket ikke å følge opp Ibsentradisjonen. Han var mer opptatt av [[Bertolt Brecht]], og av de uuttrykksmuligheter som ligger i bevisste illusjonsbrudd.

Han skrev flere skuespill som ''Fugleelskerne'' og ''Semmelweis'' (1968). Det siste bygger på historisk materiale fra [[Wien]] på 1800-tallet. Stykket har den [[Ungarn|ungarsk]]-[[Østerrike|østerrikske]] legen [[Ignaz Semmelweis]] som modell, og handler om hvordan fødende kvinner blir påført [[barselfeber]] og dør fordi fødselslegene går rett fra obduksjon til fødselshjelp uten å vaske seg. Semmelweiss oppdager årsaken til den unormalt høye dødeligheten blant kvinnene og vil innføre nye rutiner for [[hygiene]], men blir forsøkt kneblet av de andre legene.<ref>''Wandrup'', 1990.</ref>

Skuespillet ''Amputasjon'', som handler om hvordan mennesker blir utsatt for det som kan kalles «tvangsnormalisering», hvilket vil si at autoritetene vil tvinge alle til å følge samme norm. Bjørneboe viker ikke tilbake for å bruke de krasseste virkemidler for å få fram sitt budskap.

=== Bestialitetens historie ===
Trilogien ''[[Bestialitetens historie]]'' regnes som Bjørneboes hovedverk, og består av romanene ''[[Frihetens øyeblikk]]'', ''[[Kruttårnet]]'' og ''[[Stillheten]]''. Bjørneboe behandler her [[det ondes problem]] på mange forskjellige måter. Bøkene er intense og preget av en [[misantropi]] på vegne av menneskeheten. Tematikken er inspirert av den [[Frankrike|franske]] filosofen og forfatteren [[Michel Foucault]]<ref>''Foucault'': Galskapens historie, [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]] Norsk utg. (1973).</ref> Bjørneboe skriver seg med denne trilogien inn i en europeisk tradisjon. Bjørneboe gav alt i disse bøkene og døyvet den psykiske smerten arbeidet påførte ham med et stadig større konsum av alkohol. I den siste boken i serien, ''Stillheten'', som er skrevet i – og foregår i – [[Marokko]] i [[Nord-Afrika]], spekulerer hovedpersonen på hvorvidt den vestlige verden i fremtiden vil få erfare konsekvensene av den utbytting den er ansvarlig for på kloden.<ref>''Bjørneboe'', 1966, 1969, 1973</ref>

Det tok Bjørneboe 25 år å fullføre disse bøkene. Han led seg gjennom hver setning. Da depresjonene plaget ham som verst, tapte han troen på menneskeheten og på det gode i mennesket. Han drev endog gjøn med idéene om frihet, likhet og brorskap fra [[den franske revolusjonen]].

Samme år som Bjørneboe avsluttet ''Bestialitetens historie'', gav han ut skuespillet ''Tilfellet Torgersen. Rekonstruert av aktstykker''. Skuespillet er basert på en virkelig straffesak mot [[Fredrik Fasting Torgersen]] som i 1958 ble [[Torgersen-saken|dømt for mord]]. Bjørneboe mente at Torgersen var uskyldig. Fasting Torgersen døde i 2015 etter å ha sonet dommen, men hevdet at han ble utsatt for et [[justismord]]. Han var takknemlig overfor Bjørneboe for at han i det hele tatt var i live gjennom soningen.<!-- Jf. Wandrups biografi. Han har i årevis, med støtte av kjente jurister, kjempet for å få saken gjenopptatt, men hittil har det vært fåfengt. Fremdeles (i 2009) drøftes denne saken i pressen, og en av Torgersens ivrige støttespillere er [[Ebba Haslund]] som handler i Bjørneboes ånd når hun ikke lar noen anledning gå fra seg til å fremme sin mening.-->

=== Mot undergangen ===
Bjørneboes siste roman ''[[Haiene]]'' (1974), med undertittelen ''Historien om et forlis'', har vært oppfattet som Bjørneboes mest helstøpte verk. Her gjennomspilles hans sentrale tematikk i sterk konsentrasjon. Handlingen finner sted ved et sekelskifte, nærmere bestemt ved overgangen fra 1899 til 1900, og skildrer dramatiske begivenheter om bord på barken «Neptun» på dens seilas mot undergangen. Det bygger seg opp mot katastrofe. Mytteri, tyfon og forlis avløser hverandre i rask rekkefølge. Forliset fører mannskap og offiserer sammen, og alle reddes ved felles anstrengelser i land på en koralløy i Stillehavet, der de blir funnet etter noen måneder.

Verket har sterke allegoriske trekk og nærmer seg det [[Apokalypse|apokalyptiske]]. For å tale med [[Voluspå]] stiger det så å si ''en ny himmel og en ny jord'' opp idet et nytt sekel tar til. Offiserer og mannskap har overlevd og er blitt forsonet, og den redde, underernærte og foreldreløse 14–15-årige førstereisgutten, Pat, har adoptert annenstyrmannen som en far. Det er annenstyrmannen, Jensen (jf. forfatters fornavn ''Jens''), som forteller historien i tilbakeblikk. Han avslutter sin beretning med disse ordene:

{{Sitat|En stund sto jeg slik og så inn i en ukjent fremtid, inn i et nytt og ukjent århundre, som ingen visste hva ville bringe.<br />Jeg sto med Pats brune neve i hånden og mitt eget urolige hjerte i brystet.}}

Avslutningsordene løfter perspektivet ytterligere ved å skape assosiasjoner til andre Bjørneboetekster, og især til ''Jonas'', som kom ut 19 år tidligere.

''Haiene'' ble godt mottatt av kritikere og publikum. Den ble karakterisert som en frisk sjøroman, full av spenning, men med en mørk og tung undertone «som er et ekko fra sjelens ytterste grense» (Olav Varen i ''Fædrelandsvennen'').

Etter ''Haiene'' kom det ikke flere romaner, men Bjørneboe var fortsatt aktiv som dramatiker og samfunnsdebattant. I 1975 publiserte han et dikt i [[Dagbladet]] med tittelen ''Farvel, bror alkohol!''. Det ble oppfattet som uttrykk for Bjørneboes endelige oppgjør med alkoholen. Han avholdt seg også fullstendig fra alkohol i noen uker, men da NRKs [[Haagen Ringnes]] i 1976 skulle intervjue ham hjemme på øya [[Veierland]] ved [[Tønsberg]], der han bodde i et eldre [[sveitserhus]] det siste året han levde, og ikke hadde med alkohol, ble Bjørneboe rasende. Ringnes måtte returnere til byen etter en flaske [[whisky]]. Intervjuet med Ringnes ble det siste før Bjørneboe døde for egen hånd 9. mai 1976.<ref>Episoden er skildret i ''Wandrup'', 1984.</ref>