Redigerer Jakob Sande (avsnitt)

== Forfatterskap ==
=== Dikt – oversiktsvurderinger ===
Sandes lyrikk er «utpreget sangbar»,<ref name="KE">[[Kjølv Egeland]]. ''Norges litteraturhistorie. Bind 5. Mellomkrigstiden''. Cappelen, 1975/1996. Side 378–81. ISBN 82-02-15343-3</ref> og dette bidro i stor grad til hans popularitet. Som lyriker er han påvirket av klassiske tekster som [[Bibelen]] og [[Petter Dass]], av [[Johan Sebastian Welhaven]] og [[Knut Hamsun]] og av sangbare lyrikere fra sin egen nære fortid som [[Dan Andersson]], [[Per Sivle]], [[Gustaf Fröding]], [[Robert Burns]] og [[Heinrich Heine]].<ref>Ove Eide, side 353–6</ref> Grønstøl skriver<ref name="SBG" /> at «Når Jakob Sande frå fyrste til siste samling skriv dikt med fast takt, rytme og rim i songbare og velkjende mønster, har det opplagt med tradisjon å gjera. Han skriv dikt slik det skal skrivast i det nynorske Noreg i første halvdelen av hundreåret.»

Litteraturhistorikerne peker på flere tema i lyrikken. Philip Houm,<ref name="PH" /> som var den første som satte Sande inn i den allmenne litteraturhistorien, mente at Sande fra første stund «spente over et bredt stemningsregister, fra det makabre 'Likfunn' over det beskt satiriserende, klart blasfemiske 'Kveldsbøn', til djervt humoristiske folkelivsskisser à la [[Gustaf Fröding|Fröding]], vare stillferdige landskapsbilder ('Augustkveld') eller svarte, stormfylte naturscenerier med ramsalt gufs fra havet.»

[[Kjølv Egeland]],<ref name="KE" /> som skrev en ny litteraturhistorie på 1970-tallet, nevner: svart humor, sosialt engasjement for småkårsfolk, sjømannslivet, bondemiljøet i hjembygda og vestlandsnaturen. Egeland peker også på at diktene inneholder «spennende møte mellom skjør idyll og grotesk komikk.» Litteraturhistorikeren [[Willy Dahl]] skrev (1989) at man i de første diktsamlingene kunne «høre trekkspilltonen bakom» uten at det var snakk om seilskuteromantikk. Dahl oppsummerer forfatterskapet slik: «han diktet om menneskene i det havsalte landet i vest, ofte med barokk eller grotesk humor, men alltid på småfolkets side».<ref name="WD">Willy Dahl. ''Norges litteratur. III: Tid og tekst 1935-1972''. Aschehoug, 1989. ISBN 82-03-10573-4</ref>

Forlagsmannen og lyrikkhistorikeren {{Ikkerød|Ivar Havnevik}}<ref name="IH">Ivar Havnevik. ''Dikt i Norge, lyrikkhistorie 200–2000''. Pax forlag, 2002. ISBN 8253023707; side 321-22</ref> mener at Sande er «helt trofast mot tradisjonen» og at han har sine kunstneriske røtter i tre forgjengere: I [[Ivar Aasen]]s vestlandspoesi, i [[Olav Aukrust]]s «ordkunst og sans for groteske og uhyggelig motiver» og i [[Herman Wildenvey]]s «modernisering av den komiske fortelling». Havnevik mener også at Sande (sammen med forfattere som [[Einar Solstad]], [[Ragnar Solberg]], [[Elling Solheim]] og [[Louis Kvalstad]]) inngår i en trend som var synlig i årene før 1940: «kunstneriske behov oppstår i møtet mellom ulike kulturer, storby mot skogsbygd, jordbruks- og kystkultur». I [[Norsk biografisk leksikon]] (2004) oppsummeres hans forfatterskap som «både grotesk og gripande». Det pekes på spennvidden i motivene og på at «humoren var med på å dra nye lesarar til lyrikken, men like viktig var det at han kritiserte religiøst hykleri og maktbruket til dei rike».<ref name="NBL" />

Både Houm<ref name="PH" /> og Egeland<ref name="KE" /> peker på at tonen i forfatterskapet endrer seg over tid. Houm mener at ''Guten og grenda'' fra 1945 «gir gjenopplevelse av barndommens verden [og] bærer bud om en utvikling bort fra villskap og skjærende galgenhumor». Egeland mener at «med årene blir diktbildene hans fra Sunnfjord mildene i tonen. Det værharde viker for ro og stillhet, endog idyll.»

Einar Økland skriver i etterordet til ''Dikt i samling'' (1998)<ref name="EØ" /> at «det er meir slik at kvar einskild tykkjest å ha funne 'sin' Sande enn at alle Sande-lesarane jublar i kor over ein Sande som dei oppfattar likt», og at mange Sande-lesere «tykkjer at andre lesarar har ei altfor snever oppfatting av diktaren. Sjølv har dei oppdaga at han ikkje er så enkel, at han ikkje alltid er så munter og glad, at han ikkje er humorist, at han er ganske melankolsk.»

=== Dikt – de enkle sjangre og tema ===
;Humoristisk og grotesk
Det mest åpenbare tema i Sandes lyrikk fra debuten var ifølge Skrede «hans djerve humor og hans utpregede sans for det groteske».<ref name="NBL1" /> [[Sigrid Bø Grønstøl]]<ref name="SBG"> [[Sigrid Bø Grønstøl]]. «Ein makaber spøk? Jakob Sandes forfattarskap» I: ''[[Syn og Segn]]'', 1993, hefte 3</ref> mener at «det grotesk-uhyggelege er eit tematisk særdrag i denne diktinga» gjennom alle de åtte diktsamlingene fra 1929 til 1961. Innenfor den groteske tematikken nevnes først og fremst «Likfunn». En mildere variant av det groteske er det Havnevik kaller Sandes «modernisering av den komiske fortelling»,<ref name="IH" /> i dikt som «Etter ein rangel» (''I morgon vil eg byrja...''), «Hestehandlarar», «Fabel» (''Gåsa og katten og hanen...'') og «Kallen og katten». Egeland<ref name="KE" /> peker på at Sandes dikt har et spenn fra «en følsomhet som slår over i føleri» til det groteske og at det skapes «balanse gjennom kaldflir». Innenfor det humoristiske er det blant annet pekt på at Sande «dyrka den gode replikken […] og samla på gode seiemåter».<ref name="HS" />

;Sjømannsdikt
Sandes sjømannsdikt finnes særlig i samlingene ''Frå Sunnfjord til Rio'' (1933) og ''Villskog'' (1936), hvor han bruker erfaringer fra sin egen tid i utenriksfart i 1932. Sjømannslivet finnes likevel også i de etterfølgende diktsamlingene, hvor han viser til sjømannsyrket som en del av arbeidslivet i hjembygda. Diktene om sjømannslivet inneholder både konkrete referanser til yrkesliv (som i «[[Vesle Daniel]]» (eller «Då Daniel drog») og det etterfølgende «Daniel Davidson» om den hjemkomne sjømannen fra ''Guten og grenda'' 1945) og som metafor for utferdstrang (som i «Song på havet» fra ''Villskog'' 1936). Som sjømannsdikt regnes både skildringer fra livet ombord (som «Laurdagskveld på poop'en») og fra opplevelser i fremmede havner (som i «Senorita»). Under et Sandeseminar i 1999 hevdet [[Kjartan Fløgstad]] og [[Einar Økland]] «at det fyrst og fremst er sjømannsdikta til Jakob Sande som gjer han til ein moderne lyrikar».<ref>[http://www.dagogtid.no/arkiv/1999/33/sande.html Dag og Tid, 19.8.1999]</ref>

;Småkårsfolk
Mange av Sandes dikt skildrer underklassen eller småkårsfolk. I et minneord i tidsskriftet ''[[Syn og Segn]]'' skriver [[Ivar Eskeland]]<ref name="IE">Ivar Eskeland. «Jakob Sandes lyrikk, ein song om Guds stykbarn». I: ''Syn og Segn'', 1967; side 238-46</ref> at essensen i Sandes forfatterskap er «songen om det vesle mennesket, tidt om det forkomne, forhutla, hjelpelause, utstøytte». Eskeland peker på at Sandes dikt inneholder både observasjon av, medfølelse med og protest på vegne av underklassen; og nevner dikt som «Dikt uten navn» og «Ormeljod». [[Willy Dahl]]<ref name="WD" /> nevner diktet «Marian» som en skildring av den utstøtte. [[Ragnvald Skrede]]<ref name="NBL1">Ragnvald Skrede, NBL1, 1954</ref> peker på at også novellene om voksne «dreier seg fortrinsvis om utstøtte og hjelpeløse». Identifikasjonen med underklassen kommer også noen ganger til uttrykk i klare agitasjonsdikt, slik som i samlingen ''Krossen og sleggja'' (1939). Eskeland skriver at «I dikti 'Til den norske landarbeidar' og 'Krossen og sleggja' munnar Sandes proletardikting ut i dei sterkaste revolusjonære maningsrop».<ref name="IE" /> Einar Økland skriver<ref name="EØ">Einar Økland i etterordet til ''Dikt i samling'', 1998; side 467-81</ref> at Sandes klassestandpunkt ga ham problemer i møtet med sitt eget hjemmepublikum i målrørsla: «At Sande lenge hadde vore lyrisk talsmann for dei minste i samfunnet, stilte han i eit motsetningstilhøve ikkje berre til rikfolk og konservative, men også til bønder og venstrefolk, som ottast arbeidarane.»

;Kjærlighet
Sande skildrer forholdet mellom mann og kvinne både anekdotisk i skjemtediktene, romantisk som ung forelskelse (som i strofa «Di til døden trufaste Mari» frå «Vesle Daniel») og livsvarig bånd, og dramatisk som spill og kamp mellom kjønnspolaritet. Grønstøl<ref name="SBG" /> peker på at «i dikt etter dikt møter vi kvinna som lokkar og dårar. Og mannen som missar både vilje og vit, visdom og dåd.»

;Religiøsitet
Sande har ikke skrevet mange eksplisitt religiøse dikt, men disse bygger på en grunnstemning i forfatterskapet av nød, bergingstrang og følelsen av den kristne Gud som en reell faktor i tilværelsen. I tillegg har Sande bakgrunn i et vestnorsk bygdemiljø der kristentroen var sterk og tydelig. Julesalmen «[[Det lyser i stille grender]]» blir karakterisert som «nærmast ein salme light, eit høgst alminneleg og menneskeleg Jesusbarn», men munner likevel ut i «Ei erklæring om at Jesus 'døden for evig batt', ei truvedkjenning god som noko anna».<ref>[[Olaug Nilssen]]. «Du som låg i natti seine» I: ''[[Dag og Tid]]''s forfatteravis om Sande, 11.9.2004. Også i: ''Hybrideleg sjølvgransking. Essay''. Samlaget, 2005. ISBN 82-521-6600-8.</ref> Pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» skildrer Jesu lidelser, og dikt-jeg'ets tvil. I «Åndeleg sjømannssong» knytter han an til shanty- og spiritualstradisjonen med strofen "Rolling home, rolling home, heim frå sjø og stride stormar, mønstre av til evig landlov, mønstre av frå naud og trong." Flere Sande-dikt inneholder spottende omtale av prester, men det var alltid hykleriet som var Sandes fiende, «ikkje skikkelege prestar».<ref name="HS" /> 

;Det gamle bygdesamfunnet
Mange av Sandes dikt, både de komiske og de alvorlige, tar utgangspunkt i dagligliv, arbeidsliv, roller og relasjoner i det vestlandske bygdesamfunnet som han selv hadde bakgrunn i. Det er til dels et nostalgisk samfunnsbilde han presenterer; «det folkelivet og det arbeidslivet som Sandes dikting spring ut frå eller viser fram, er borte i dag. Det var alt på veg til å gå under i hans eiga tid».<ref name="EØ" /> [[Herbjørn Sørebø]] skriver om ham at «Jakob Sande kjende det han skreiv om. Og best kjende han barndomsbygda. Hele livet var det hans bygd, og han likte ikkje den såkalla utviklinga».<ref name="HS">[[Herbjørn Sørebø]]. «'Eg har reist mine bautasteinar i ord'. Om Jakob Sandes liv og dikt» I: ''[[Syn og Segn]]'', 1986, hefte 3</ref> I denne samfunnet skildrer han klasseforskjeller, yrkesliv og «armods bygdeliv blant småbrukere og fiskere»,<ref name="KE" /> med sans for det dramatiske, komiske, sentimentale og urettferdige.

;Det psykologiske landskapet
Sandes skildringer av natur, samfunn og vær i Sunnfjord er ikke bare dokumentarisk. Landskapet blir også et psykologisk landskap, og et uttrykk for folkets og forfatterens mentalitet. Grønstøl skriver<ref name="SBG" /> at «Det finst nok impresjonistiske landskapsidyllar, reine naturskildringar i Sande sine dikt. Men ofte glir dikta over i fantasilandskap som tar form og stil etter sinnstilstand og psykisk haldning.» Egeland skriver<ref name="KE" /> at «menneskene mot naturen er det sentrale, ikke naturen i seg selv.» Sande besjeler både landskapet og naturkreftene, og gjør det til speilbilder av mennesker psyke. Grønstøl<ref name="SBG" /> mener at «om me løyser diktet [Storm frå Vest] frå sin realistiske maritime referanse – og det kan me trygt gjera – dette er eit fantasilandskap – og koplar til nyfreudianismen sine språkteoriar, kan me lesa eit 'psykisk landskap' ut av dette.»

=== Noveller ===
Jakob Sande gav fra 1935 til 1946 ut tre novellesamlinger (''Straumar i djupet'', ''Eit herrens vér'' og ''Skarlagensnora'') med tilsammen 26 noveller. Vekselbruk mellom dikt og noveller er ikke så vanlig i norsk litteratur,<ref name="AK">Atle Kittang i etterordet til ''Noveller i samling'', 1999; side 361-71</ref> og novellene hans har heller ikke fått den samme oppmerksomheten som diktene. Litteraturhistorikeren [[Philip Houm]] mener at «den glød som kjennetegner meget av Jakob Sandes lyrikk, er bare svakt merkbar hos novellisten av samme navn; men det fargerike, blodfullt groteske merkes i høy grad».<ref name="PH">Philip Houm. ''Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene''. Aschehoug, 1955 (Norges litteraturhistorie; VI). Side 510–12</ref> I introduksjonen av ham i novelleantologien ''[[Perler i prosa]]'' mener redaktøren [[Eiliv Eide]] at «novellene har mye til felles med diktene: De gjenspeiler vestlandsk virkelighet, på ulik vis. Her er løssluppen skjemt, barokk humor med til dels makabre innslag, men også fine og vare stemninger og vakre, ofte storslagne naturbilder».<ref name="PP">''Norske perler i prosa II''. Valgt og presentert av Eiliv Eide. Bokklubben, 1975/1993. ISBN 82-525-0357-8</ref>

Novellene hans er klassiske i form med en allvitende forteller og psykologisk-realistisk stil i veksling mellom hverdagsepisoder og melodrama.<ref name="AK" /> Åtte eller ti av novellene har barn og ungdom som hovedpersoner.<ref>Ove Eide, side 379. Kittang regner åtte noveller som barnenoveller</ref> Disse barnenovellene står i en nynorsk tradisjon fra [[Per Sivle|Sivle]] og [[Rasmus Løland|Løland]].<ref name="AK" /><ref name="PH" />

Skildringen kan noen steder ha preg av karikatur, men forfatterens sympati ligger alltid hos småkårsfolk,<ref name="PP" /> og han skildrer ofte lengselen etter et bedre liv hos dem som befinner seg lavt på den sosiale rangstigen.<ref name="AK" /> [[Atle Kittang]] mener at Sandes noveller viser tre fluktveier fra hverdagens harde realiteter for småfolket. I barnenovellene kommer det til uttrykk gjennom lek og fantasi, mens det i voksennovellene enten skjer gjennom rus eller religiøs ekstase.<ref name="AK" /> Når Sande skriver om kjærlighet, slik han ofte gjør i novellene, er det en pervertert og tragisk kjærlighet som rammer de laveste i samfunnet. I disse skildringene viser han hvordan menneskene er fanget i en vev av sosiale og økonomiske motsetninger, i en veksling mellom kampen for selvoppholdelse og flukt.<ref name="AK" />

[[Eldrid Lunden]]<ref name="EL">[[Eldrid Lunden]]. «Hadde Jakob Sande eit litterært prosjekt?». Foredrag i Sande-selskapet 2003; Trykt i ''Jakob Sande årboka 2004''; også trykt i hennes: ''Kvifor måtte Nora gå? Nye essays og andre tekstar''. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-18836-2</ref> viser til at «Sande har ein gong sjølv nemnt ei liste over tema som han meinte fanst i bøkene hans: sosial urett, barn, kvinner, naturen osv., og eit stykke på veg stemmer dette godt med det som lesarane har funne fram til gjennom åra. Ein kan likevel stille spørsmål ved kva desse engasjementa har utspring i, og kvar dei vidare fører hen.» Lunden leser underliggende tema som selvinnsikt kontra [[selvfølelse]] inn i noveller som ytre sett handler om småkårsfolk, hun peker på at Sande ofte skildrer utbytting i religionens navn og på at i Sandes prosa er temaet mann-kvinne «sjelden eller aldri vinkla mot glede eller optimisme».<ref name="EL" />