Redigerer Jødisk historie i England (avsnitt)

=== Økende forfølgelse, 1200-tallet ===
[[Fil:JudenMitHut.jpg|thumb|Jøder ble trakassert og forfulgt av kristne, blant annet ved å påtvinge dem egne klesdrakter, som egne hatter i Tyskland, og med et eget emblem i England.]]
Med tiltredelsen av [[Henrik III av England]] i [[1216]] ble jødenes posisjon noe lettere, men kun for en kort tid. Pave Innocens III hadde i foregående året fått [[det fjerde kirkemøtet i Lateranet]] til å innføre en lov som tvangsgjennomførte at alle jøder måtte bære et eget emblem på klærne, og i [[1218]] gjennomførte [[Stephen Langton]], [[erkebiskop av Canterbury]], det samme i England hvor emblem tok form som avlang hvit lapp, to fingerlengder ved fire. Kirkens handling ble fulgt opp med tilsvarende utstøtning i de engelske bykommunene.

Det ble følgelig sendt opprop til kongen hvor han ble oppfordret til å fjerne jøder fra hans kommuner, og de ble utvist fra [[Bury St. Edmunds]] i [[1190]], [[Newcastle]] i [[1234]], [[Wycombe]] i [[1235]], [[Southampton]] i [[1236]], [[Berkhamsted]] i [[1242]], [[Newbury]] i [[1244]]. Jøder ble utvist fra landområdene til enkedronning [[Eleanora av Provence]] i januar [[1275]], noe som innbefattet byer som [[Guildford]].

Da baronenes krig brøt ut ble det benyttet voldelig handlinger for å fjerne alle spor av inngått gjeld, enten til kongen eller til de høyere baroner. Jødene i London, Canterbury, [[Northampton]], Winchester, [[Cambridge]], [[Worcester (England)|Worcester]], og Lincoln ble plyndret i årene [[1263]]&ndash;[[1265]], og ''archæ'' ble enten ødelagt eller avlevert i hovedkvarterene til baronene ved Ely. [[Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester|Simon de Montfort]], som tidligere hadde utvist jødene fra hans by [[Leicester]], annullerte all inngått gjeld til jøder da han selv var på høyden av sin makt etter [[slaget ved Lewes]]. Han hadde blitt beskyldt for å ha delt plyndringen, men han utsendte forordninger om deres beskyttelse etter slaget.<ref>Kingsford: «Song of Lewes», ss. 59, 80, Oxford, 1890</ref> Både det jødiske samfunn og kongen som hans representanter fikk store og uberegnelige tapt av denne generelle sletting av all gjeld.

Verdien av det jødiske samfunnet for den kongelige skattkiste hadde blitt betydelig mindre i løpet av [[1200-tallet]] av to grunner: kongens inntekter fra andre kilder hadde økt, og bidragene fra jødene hadde minsket både absolutt og relativt. Foruten dette hadde kongen funnet andre kilder til å skaffe seg lån. Italienske handelsmenn, «pavens åkere» som de ble kalt, skaffet ham penger, til tider i sikkerhet hos det jødiske samfunnet. Ved innskrenkningen av det området som jøder hadde tillatelse til utøve sin lånevirksomhet ble deres midler for å skaffe seg profitt minsket, mens kongen ved hans kontinuerlige inndrivninger forhindret automatisk vekst av rentene.

Ved midten av 1200-tallet hadde jødene i England, som de på kontinentet, blitt kongens løsøre. Det var tilsynelatende ingen begrensninger til de inndrivninger han kunne pålegge, skjønt det var opplagt imot hans egne interesser å ta fram dem all kapital, uten den ville de ikke kunne skaffe ham renteinntekter.

Ytterligere fordommer hadde blitt reist mot jødene på akkurat denne tiden ved gjenoppvekkingen av en anklage av et rituelt mord. Kongen hadde solgt det jødiske samfunnet til sin bror [[Richard av Cornwall]] i februar [[1255]] for 5000 mark, og hadde mistet alle rettigheter over det for et år. Den påfølgende august hadde et antall av de jødiske lederne som hadde samlet seg i Lincoln for å feire ekteskapet til en datter av Berechiah de Nicole. Disse ble arrestert og anklaget for å ha drept en gutt ved Hugh. 91 ble sendt til London og innestengt i [[Tower of London]], atten ble henrettet for å ha nektet å trygle, og resten ble holdt i fengsel inntil Rikard av Cornwalls kontroll over deres eiendom utløp.