Redigerer Ivar Aasen (avsnitt)

== Landsmålet lanseres ==
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut [[autodidakt|selvlært]]. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive ''Det Norske Folkesprogs ordbog'' (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven ''Norsk Ordbog'' (1873).

I 1848 utgav Aasen boken ''[[Det norske Folkesprogs Grammatik]]k''. To år etter kom ''[[Ordbog over det norske Folkesprog]]''. Boken var på mer enn 25&nbsp;000 ord, og [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]] kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken ''[[Prøver af Landsmaalet i Norge]]'' (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I ''Norske Ordsprog'' (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.<ref name="Venas" />

På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen ''Norsk Grammatik''. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene.<ref name="Venas" />

=== Mottagelse i offentligheten ===
[[Fil:Bjørnstjerne Martinus Bjørnson.jpg|thumb|[[Bjørnstjerne Bjørnson]]]]
[[Fil:Vinje.jpg|thumb|[[Aasmund Olavsson Vinje]]]]
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]] og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og [[Bjørnstjerne Bjørnson]] forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som [[Henrik Krohn]]. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen ''[[Morgenbladet]]''.{{tr}}  

P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.<ref name="Venas" />

De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke [[Jan Prahl]], [[Georg Grieg]] og [[Henrik Krohn]]), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.

Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, [[Aasmund Olavsson Vinje]] og [[Jan Prahl]]. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe [[norrøn]]t.{{Trenger referanse}}

=== Aasens «»språkidealer ===
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig [[nasjonalromantikken|nasjonalromantiker]], andre legger vekt på de [[pedagogikk|pedagogiske]] sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for [[sosialisme]]n. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.

For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.

I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske ''[[Sagaen om Fridtjov den frøkne|Fridtjofs Saga]]''<ref>[https://www.nb.no/items/82c69e5dcc317429a38d373377fe28af?page=1&searchText=oaiid:%22oai:nb.bibsys.no:999422237804702202%22 Aasens oversettelse av ''Fridtjofs saga]</ref> til bladet ''[[Folkevennen]]''. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.

Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på ''-i'' (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn ''-a'', som også er flertallsendelse.<ref>Arild Leitre, [[Einar Lundeby]], Ingvald Torvik: ''Språket vårt før og nå'' (s. 95), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0</ref>  Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ''ei sol'', ''soli'', ''soler'', ''solerne'', men ''ei gjenta'', ''gjenta'', ''gjentor'', ''gjentorne'' (eller ''solerna'', ''gjentorna'', i en del tekster).

Norrøn [[akkusativ]] og [[nominativ]] var falt sammen i alle dialekter, men [[dativ]] eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på ''-om'' (''uppi dalom'', ''i syningom'') ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.

Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (''den kaute guten'', men ''den kauta gjenta'').

I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men ''me ero''; «eg hev», men ''me hava'', og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men ''me fingo'' og ''me gingo''. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.

Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til ''Prøver af Landsmaalet'' at de beste dialektene var fra [[Hardanger]], [[Voss]] og [[Sogn (distrikt)|Sogn]], mens «''de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede''». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «''yderst faa og simple''». Også monoftongmålene på [[Hedmarken|Hedemarken]] kunne han gjøre seg fort ferdig med.

De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge [[Marius Hægstad]] og [[Didrik Arup Seip]] var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.{{Trenger referanse}}

=== Bygge et språk ===
[[Fil:Garborg av Olav Rusti 1912.jpg|thumb|[[Olav Rusti]]s maleri av [[Arne Garborg]]]]
[[File:Ivar Aasen på Karl Johans gate (6435519409).jpg|thumb|Gammel og skrøpelig Ivar Aasen fotografert av [[Carl Størmer]] på Karl Johans gate på 1890-tallet.]]
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. [[nasjonalromantikken|Herders]] tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en ''Volksgeist'' som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.

Etter ca. 1860 var entusiasmen borte.{{tr}} Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.

Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.

Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i ''[[Norsk Grammatik]]'' (1864) og ''Norsk Ordbog'' (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på ''an-'' eller ''be-'' er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.

I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av ''Fridthjofs saga''. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev [[Eilert Sundt]] et oppsett, ''Om det norske sprog'', der han skriver:

''(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.''

Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:

''Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.''

Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.

[[Bjørnstjerne Bjørnson]], som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til [[Knud Knudsen]] fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære.{{Trenger referanse}} Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere [[Norsk Riksmålsforbund]].

For en del andre, som støttespilleren [[Peter Andreas Munch|P.A. Munch]] og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen ''dei'', ville Munch ha skrevet ''deir''.

Også senere landsmålsforfattere som [[Olaus Fjørtoft]] og [[Arne Garborg]] behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen [[Målfusk]], der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som [[norskdom]]. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.

Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at [[Arne Garborg]] fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.

I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.

Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens [[etymologi]]ske og [[purisme|puristiske]] normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en [[ortofoni|ortofon]] tilnærming mot [[bokmål]] og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på ''an-'' og ''be-'' har i stor grad blitt stående.