Redigerer Italo Calvino (avsnitt)

== Skrivestil og tanke om skriving ==
Calvinos stil er ikke enkel å klassifisere: mange av hans skrifter har en atmosfære av lett fantasi som minner om eventyr, som ''Våre forfedre'', ''Cosmicomics'', skjønt andre ganger skrev han i en mer [[Realisme (litteratur)|realistisk]] retning og i en scenisk observasjonsmetode (eksempelvis ''Vanskelige elskere'', ''Hvis en reisende en vinternatt''). Noen av hans skrifter har blitt kalt for «[[postmodernisme|postmoderne]]» ved at de reflekterer over litteraturen i seg selv og handlingen i å lese, også kalt for metalitteratur, mens andre har blitt betegnet som «[[magisk realisme]]» og pekt på hans slektskap med en del [[Latin-Amerika|latinamerikanske]] forfattere som Borges.

Paralleller (paralleli) er et karakteristisk trekk ved både Borges og Calvino, noe han selv påpekte.<ref>John Barth: «The Parallels!»:</ref> I september 1985, en uke etter Calvinos død, fortalte [[Umberto Eco]] til forfatteren at Calvino til tross for flere slag som hadde rammet ham hadde klart uttale, kanskje hans siste ord: «I paralleli! I paralleli!» («Paralleller! Paralleller!») Begge forfattere, til tross for sine sofistikerte og intellektuelle sinnelag, skrev i en klar, direkte og samvittighetsfull stil. Calvino beskrev Borges’ stil som «krystallklar, edruelig og luftig... uten det minste til overmål», noe som også peker på hans eget ideal.

Tolv år før hans død ble han invitert til å bli medlem av Oulipo-gruppen for eksperimentelle forfattere. Han skrev: «Min arbeidsmetode har mer enn ofte ikke vært involvert med subtraksjon av tyngde. Jeg har forsøkt å fjerne tyngde, noen ganger fra folk, noen ganger fra himmelske kropper, noen ganger fra byer; framfor noe har jeg forsøkt å fjerne tyngde fra historienes struktur og fra språket».

Noe som var Calvinos anliggende var hans omtanke for [[Italiensk|det italienske språkets]] muligheter til oversettelse, noe han formulerte i [[essay]]et ''L’italiano una lingua come le altre'' på slutten av [[1980-tallet]]. Italiensk var et vanskelig språk, men Calvino søkte å utvide de [[Lingvistikk|lingvistiske]] grensene ved å bruke det internasjonale samfunnet som et referansepunkt. Han uttrykte at italiensk hadde gode kvaliteter av formbarhet (duktilitet), men denne fordelen brakte også ulemper med seg. Når italiensk litteratur ble oversatt mistet den delvis hva han kalte dens «poetiske essens». Litteratur og fornuft burde ikke, hevdet Calvino, forbli innenfor grensene til en enkelt nasjon, men isteden deles med verdenssamfunnets lesere. Om ikke det skjedde ville italiensk litteratur bli isolert, og italienske forfattere ikke være tilgjengelig for europeiske lesere. Et hvert kulturelt uttrykk burde bli testet i en internasjonal skala av «oversettbarhet», uten at man skulle skrive med tanke på et fremmed språk<ref>Giulia Guarnieri: [http://towerofbabel.com/sections/tome/thepathtothenestoftranslation/ The Path to the Nest of Translation].</ref>

I et intervju med [[Jan Kjærstad]]<ref>Vinduet 1998</ref><!-- ufullstendig referanse, hvilket nummer, side???--> diskuterte forfatterne blant annet [[fiksjon]]ens struktur med utgangspunkt i hans mest kjente roman oversatt til norsk, ''Hvis en reisende en vinternatt'':

:«...å skrive i tredje person er fiksjonens ekte grammatiske struktur. Dermed kunne Leserinnen fungere som Lesingens ‘sjel’, som den sanne Leser. I hvert kapittel snakker hun, med utgangspunkt i den foregående romanåpningen, om den boka hun helst ville lese, så å si den ideelle Roman. Fragmentet som kommer etterpå er oppfyllelsen av dette ønsket, en roman som følger dette ‘programmet’. Jeg har lagt merke til at kritikerne alltid plukker ut en av disse Ludmillas erklæringer om den ideelle Roman og sier: Her har vi den virkelige Calvino, dette er hans program. Men mitt ideal er selvfølgelig summen av alle de ti erklæringene.»