Redigerer Italias samling (avsnitt)

====Mazzini og republikanismen====
[[Bilde:Giuseppe Mazzini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Mazzini]] var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe ''[[La Giovine Italia]]''.]]
Giuseppe Mazzini kom fra [[Genova]] og var bare noen dager gammel da byen ble del av det franske riket, og 10 år gammel da det ble del av Sardinia-Piemonte. Mazzini ble særlig påvirket av sin mor til å lese italienske klassikere, men også [[Voltaire]], [[Jean-Jacques Rousseau]], [[Johann Wolfgang von Goethe]], [[Friedrich Schiller]], [[Lord Byron]] og mange flere. Han studerte juss, men ble som 25-åring arrestert og dømt til eksil for sine kritiske kommentarer mot Sardinia-Piemonte. Han endte opp i [[Marseille]], der han også møtte andre patrioter. Han lot seg inspirere av Bounarrotis politikk og mente at Italia måtte være én nasjonalstat og republikk.<ref>Side 176-77, Cassina Wolff</ref> Mazzini sendte også i juni 1831 en appell til kong Karl Albert av Sardinia-Piemonte (Karl Felix døde i april samme år) om at han måtte støtte kampen for uavhengighet, ellers måtte nasjonalistene velge republikanisme.<ref>Side 80, Lyttelton</ref>

Mazzini videreutviklet de politiske ideene sine i Marseille. Imidlertid hadde han allerede før han kom dit bestemt seg for at en nasjonalistisk gruppe ikke kunne overleve gjennom hemmelige organisasjoner med hemmelige mål. Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle arbeidet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet, og å danne en nytt politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen ''[[La Giovine Italia]]'' («Det unge Italia»). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør.<ref>Side 72, Haddock</ref>

La Giovine Italia ga ut eget tidsskrift i tillegg til Mazzinis egne publikasjoner der de manet til en intern samlingsbevegelse, ikke en der de var avhengig av utenlandske krefter. På mange måter ble La Giovine Italia det første politiske partiet i Italia. Mazzini brukte ofte i sine verker betegnelsen ''il popolo'' («folket»), og det var alle italienere som delte språk, historie, tradisjoner og idealer. Det var dermed ikke en etnisk, men en politisk nasjonalisme der alle som støttet opp om Mazzinis tanker var med. Den var imidlertid ikke politisk i en sosialistisk retning, og ''folket'' betyr ikke ''arbeiderklassen'' eller ''massene''. Noe senere tok Mazzini avstand fra [[Karl Marx]], han ville heller samle det folket som var i Italia fremfor å dele dem inn i grupper.<ref>Side 178-179, Cassina Wolff</ref>

Opprørene som ble organisert eller i det minste inspirert av La Giovine Italia, ble mislykkede i stor grad, men forsøkene hadde sin egen propagandaverdi. Om forsøkene var dårlige, var det også klart at administrasjonen av de forskjellige rikene hadde vært svak både i 1821 og 1830. I tillegg var forsøket på å danne et samlet Italia en ny retning, og tanken om lokal tilhørighet fremsto som anakronistisk.<ref>Side 72-73, Haddock</ref>