Redigerer Irans historie (avsnitt)

== Den islamske republikk ==
Støttet av [[Mujaheddin-e-Khalq]] tok iranske militante studenter den [[USA|amerikanske]] ambassaden i [[Teheran]] [[4. november]] [[1979]] og holdt den til [[20. januar]] [[1981]] (Se [[Gisselkrisen i Iran]]). [[Jimmy Carter|Carter-administrasjonen]] innførte økonomiske sanksjoner [[7. april]] [[1980]] og forsøkte en redningsaksjon senere samme måned. Et [[Operasjon Eagle Claw|kommandoangrep]] ble avbrutt [[25. april]] før Teheran var nådd, etter at mekaniske problemer satte redningshelikoptrene på bakken og åtte amerikanske soldater ble drept i en kollisjon i luften. [[24. mai]] krevde [[den internasjonale domstolen]] at gislene skulle frigis. Krisen ble avsluttet med signeringen av Alger forliket den 19. januar 1981. Gislene ble frigitt dagen etter, få minutter etter at [[Ronald Reagan]] overtok presidentembetet etter [[Jimmy Carter]].

Irak invaderte Iran [[22. september]] [[1980]] (se [[Iran–Irak-krigen|Iran-Irak-krigen]]). USA solgte våpen til Iran som del av den grumsete avtalen (se [[Iran-Contras-skandalen]]). Samtidig forsynte USA Irak med våpen og teknologi for å opprettholde en balanse i krigen. Iran gikk til slutt med på FNs resolusjon 598 i [[1988]] på å stanse den blodige krigen.

I 1981 detonerte Mujaheddin-e-Khalq bomber i hovedkvarteret til det [[det islamske republikkpartiet|islamske republikkpartiet]] og i statsministerens kontor og drepte 70 høyerestående iranske embetsmenn, inkludert ayatollah [[Muhammed Beheshti]] (justisminister), [[Muhammed Ali Rajai]] (president) og [[Muhammed Javad Bahonar]] (statsminister).

Etter Khomeinis død [[3. juni]] 1989 valgte [[ekspertrådet i Iran|ekspertrådet]], et valgt råd av høyere prester, presidenten i republikken, [[Ali Khamenei]], til hans etterfølger som nasjonal religiøs leder i det som skulle vise seg å være en jevn overgang. I august samme år ble [[Ali Akbar Hashemi Rafsanjani]], ordstyreren i nasjonalforsamlingen, valgt til president av et overveldende flertall.

Under [[gulfkrigen]] (1991) forble landet relativt nøytralt, og begrenset sine handlinger til fordømmelse av USA og tillot irakiske fly og flyktninger inn i landet.

Rafsanjani ble gjenvalgt i [[1993]] med et mer moderat flertall. Noen vestlige observatører tilla den lavere valgdeltagelsen til misnøye med den svekkede økonomien. Rafsanjani ble avløst i 1997 av den mer moderate [[Muhammed Khatami]]. Dette førte landet inn i en farlig drakamp mellom en regjering som søkte reformer og moderat liberalisering mot et presteskap som fremdeles var sterkt konservativt. Denne splittelsen nådde et klimaks i juli 1999, da massive protester mot regjeringen brøt ut i gatene i [[Teheran]]. Urolighetene varte i over en uke før politi og regjeringstro vigilanter spredte folkemengdene. Khatami ble gjenvalgt i juni [[2001]] men hans forsøk var stadig blokkert av det religiøse vokterrådet.

Etter Khatamis gjenvalg, beveget konservative elementer innen Irans regjering seg for å underminere den reformistiske bevegelsen ved å forby liberale aviser og diskvalifisere kandidater for parlamentsvalg. Denne hindringen av enighet, kombinert med Khatamis feilslåtte forsøk på å reformere regjeringen, førte til voksende politisk apati blant Irans ungdom. Den sterkt konservative borgermesteren i Teheran, [[Mahmoud Ahmadinejad]], ble valgt til president i 2005 i et valg som fant sted etter at over tusen kandidater var blitt diskvalifisert av vokterrådet.