Redigerer Inanna (avsnitt)

== Tolkning av myten om Inannas nedstigning ==
Inannas tredagers nedstigning til underverdenen kan kanskje knyttes til hennes opprinnelse som månegudinne, ettersom [[månen]] er mørk i tre dager før den begynner å vokse igjen. Mytens alder knyttes til den årlige Akitu-feiringen på en tid da [[solen]]s lys formørket stjernebildet [[Taurus]], dengang kjent som Gugalanna («Himmelens store okse»). Inanna oppgav som grunn for å stige ned i underverdenen at hun ville trøste sin sørgende søster, som nettopp var blitt enke.

Inanna var gudinne for kjærlighet og fruktbarhet. Da hun steg ned i underverdenen, slo avlingene feil, og husdyrene sluttet å formere seg. Hennes død tilsvarte vinteren når naturen ligger «død». Mytetolkeren og forfatteren Diane Wolksteins versjon<ref>''Inanna, Queen of Heaven and Earth'', 1983</ref> foreslår at de to skapningene som Enki skaper av skitten under neglene sine, og sender for å fri Inanna fra underverdenen, symboliserer [[vann]] og [[gjødsel]] som er nødvendige for plantenes trivsel. Inannas gjenfødsel symboliserer naturens gjenoppvåkning.

I det babylonske Mesopotamia ble Dumuzis akkadiske navn Tammuz opptatt i [[jødisk mytologi]] i løpet av jødenes babylonske eksil. I så vel den babylonske som den hebraiske [[kalender]]en er Tammuz navnet på den fjerde måneden der det er [[solverv]], når solens kraft dreper vekstene, og innhøstingen begynner. Det er også da solen snur. I perioden fra juli til slutten av desember er det Geštianna (= «Druens Inanna», Dumuzis søster) som lever, mens Dumuzi er død; og i perioden fra januar til slutten av juni er Dumuzi tibake, mens Geštianna oppholder seg i underverdenen. Hvert [[vintersolverv]] fornyer solen seg. Dyrking og innhøsting av druer og korn skjedde i seksmåneders sykluser.

Fortellingen om Inanna og Dumuzi er i slekt med mytene knyttet til [[Kybele]] og [[Attis]], [[Afrodite]] og [[Adonis]], [[Demeter]] og [[Persefone]], [[Hadad]] og [[Adad]], [[Osiris]] og [[Isis]], og knyttet til fortellingen om [[Nanna (månegud)|Nanna]]. Samtlige dreier seg om en ung gud eller gudinne, og en sørgende mor eller ektefelle.

Mens myten om Inannas nedstigning til de døde og hennes forhold til Dumuzi/Tammuz minner om mytene knyttet til de førnevnte mytologiske parene, særlig Kybele og Attis, er Inanna unik i den forstand at hun ikke er noen morsfigur. Hennes egenskaper (hun er lunefull, ustadig og knyttet til krig og strid) skiller seg spesielt fra Isis'. Den egyptiske Isis-kulten i det [[Hellenisme|hellenistiske]] [[Alexandria]] og andre steder i [[Romerriket]] hadde mye til felles med den senere [[jomfru Maria]]-kulten. Oldtidens mesopotamiere så ikke Inanna som det feminine eller som ektefelle og mor. Andre gudinner stod for disse egenskapene.<ref>Frymer-Kenskey, 49</ref> Tikva Frymer-Kenskey i hennes bok ''In the Wake of the Goddesses'' undersøker Inanna-mytene og hevder at «Det er betydningsfullt at hovedfiguren i dette drama ikke er en «fruktbarhets-» eller «modergudinne». Isteden involverer ritualet [om ''hieros gamos'', hellig bryllup] en seksuell forening med gudinnen som representerer den lysten som gjør denne foreningen mulig».<ref>Frymer-Kenskey, side 56</ref> Mens en del tekster nevner Inanna som mor til et par kalt Shara og Lulal, er hennes identitet i det meste av den bevarte mytologien uavhengig av hennes egenskaper som mor. Hun forblir hovedsakelig barnløs.<ref>Frymer-Kenskey, side 27</ref> Inanna står for kjønnsdriften som er vesentlig for verdens fortsettelse.

Den [[Det akkadiske rike|akkadiske]] prestinnen og dikteren [[Enheduanna]] sier at Inanna er «den mektigste blant de store guder», ettersom hun «gjør deres kjennelser endelige».<ref>Enheduanna, ss. 4-9</ref> Andre guder og gudinner kan rangere over henne, men det er Inanna som har siste ord, siden det er hun gjør deres hellige vilje kjent blant menneskene. Hun er kraften bak handling og endring, en dynamisk strøm gjennom menneskehetens anliggender.

Mens mytologien rundt Inannas ekteskap til Dumuzi viser den sensuelle siden av denne kosmiske kraften, er hun ofte en fryktinngytende gudinne full av vrede og hevngjerrighet. Enheduanna sier at de som tør å avvise henne vil bli ødelagt, deres land forbannet og ufruktbart, elvene vil renne tykke av [[blod]].<ref>Enheduanna, ss. 1-19</ref> [[Gilgamesj]] opplever hennes vrede etter å ha avvist hennes tilnærmelser og ydmyket henne ved å kalle henne en «sko som mangler eierens fot» og andre fornærmelser.<ref>Mitchell, s. 132</ref> Han forteller om de ufortjente tingene som hun har gjort mot et halvt dusin av sine elskere, siterer fra kjente myter, og myter som har gått tapt i historiens løp: Hun forlater en for å dø fordi hun er gått lei av ham, forvandler en gartner til en [[frosk]], gjør hyrden til en [[ulv]] osv. «Din pris er for høy,» slår Gilgamesj fast for å unngå samme skjebne, men må senere unngjelde for å ha avvist henne, da hans sjelevenn Enkidu til gjengjeld blir drept.<ref>Mitchell, s. 133</ref> Selv Dumuzi/Tammuz får hennes vrede å føle da han må ta hennes plass i underverdenen. Det går stadig hennes elskere ille, og de som nekter å ære henne, omkommer i krig og av sult. I like stor grad som hun er kjønnsdriftens gudinne, står hun for raseri, styrke og rå makt.

Fortellingen om Inannas nedstigning til underverden var kjent i hele oldtidens verden. I [[Esekiel]] 8:14 hudfletter [[profet]]en kvinnene i [[Jerusalem]] for å delta i hennes kult.<ref>Fulco</ref>