Redigerer Humanisme (avsnitt)

== Humanismens blomstringstid ==
=== Humanismen i Firenze === 
[[Fil:Lorenzo il magnifico.jpg|miniatyr|venstre|100px|[[Lorenzo de' Medici]].]]

Blant mennesker i maktposisjoner var [[Coluccio Salutato]] († 1406), kansler i [[Firenze]], en av de første som sluttet seg til humanismen. Hans hovedbidrag var å fremme studiet av de gamle klassikeres forfatterstil ved brevskriving, og innhentet og fremmet studiet av bl.a. [[cicero]]nske episteltekster. Han forsvarte [[Francesco Petrarca|Petrarca]]s og andres interesse for klassikerne mot de anklager som til å begynne med kom om at dette ville fremme en beundring for hedenskapet. Inspirert av Coluccio ble det også et oppsving av studiet av klassisk gresk. Flere europeiske fyrster sluttet seg til bevegelsen utover i det 15. århundre.

Humanismen var en kulturell bevegelse, som gjenoppvekket og raffinerte språk (i særdeleshet [[gresk språk|gammelgresk]]), vitenskap, [[filosofi]] og poesi fra klassisk tid. De tok i bruk termen [[humaniora]] som betegnelse på [[antikken]]s visdom, og så den mellomliggende perioden, [[middelalderen]], som mørk og barbarisk.

[[Fil:Melozzo da Forlì 001.jpg|miniatyr|Pave [[Sixtus IV]] utnevner [[Bartolomeo Platina]] til prefekt for [[Vatikanbiblioteket]].]]

Fyrstehusene støttet generøst opp under den nye bevegelsen. Under [[Medici]]ene ble [[Firenze]] dens viktigste arnested, særlig under [[Cosimo de' Medici|Cosimo]] (1429–1464) og [[Lorenzo de' Medici|Lorenzo ''il Magnifico'']] (1449–1492). Den fremstående statsmannen Mannetti var en fremstående kjenner av gresk og latin; [[Kamaldulenserne|kamaldulensermunken]] [[Ambrogio Traversari]] (1386–1439) var også en lærd mann med en storslagen samling av de greske forfattere, og den første vestlige munk i den moderne tid som lærte seg [[hebraisk]].

[[Nyplatonisme]]n fikk med humanismen igjen stor betydning, etter å ha blitt erstattet av [[Aristoteles|aristotelisk]] tankegang i det 12. århundre. Humanistene kom i konflikt med skolastikerne. Det var sentralt for humanistene at man måtte kunne drive fri forskning, uten å være bundet av [[teologi]]ske læresetninger.

[[Fil:Homer.jpg|miniatyr|venstre|100px|[[Homer]].]]

=== Humanismen i Pavens by ===
Denne skepsis betød likevel ikke at det ble noe brudd med [[den katolske kirke]]. Blant annet ble [[Carlo Aretino|Carlo Aretino (Marsuppini)]] (1399–1453), kjent som en notorisk hedning av sine samtidige, tvert i mot invitert til Roma av [[pave Nikolas V]] for å oversette [[Homer]]s verker. Denne paven regnes som den første egentlig humanistiske pave. I sitt korte pontifikat (1447–1455) opprettet han [[Vatikanbiblioteket]], en institusjon som var inspirert av og selv skulle støtte opp om og anspore de humanistiske kjerneanliggender. Fra sitt dødsleie holdt han en tale til kardinalene om å styrke det som ettertiden skulle betegne som humanismen for at den romerske kirkes autoritet og sannhet skulle bli bedre forstått. Dette innvarslet et århundre da et stort antall humanistisk skolerte paver og enda flere kardinaler, biskoper og katolske institusjoner og læresteder fremmet humanistiske studier som et redskap for fordypet troserkjennelse.

=== Humanistiske studier ===
[[Fil:Holbein-erasmus.jpg|miniatyr|[[Erasmus|Erasmus av Rotterdam]], malt av [[Hans Holbein den yngre|Hans Holbein d.y.]] (1525).]]

Humanistene la stor vekt på studiet av primærkilder, originaltekster, og satte studiet av senere tiders fortolkninger og kommentarer i annen rekke. Dette reflekteres i det hyppig brukte uttrykket ''ad fontes'', eller «til kildene». Humanistisk utdannelse, kalt ''studia humanista'' eller ''studia humanitatis'' (studiet av menneskeheten), kretset rundt studiet av de fri kunster: Latinsk og gresk [[grammatikk]], [[retorikk]], [[poesi]], moral[[filosofi]] ([[etikk]]) og [[historie]].

[[Fil:CiceroBust.jpg|miniatyr|venstre|100px|[[Marcus Tullius Cicero]].]]

Humanistene på 1400-tallet var mer opptatt av klassisk latin enn av middelalderlatinen, som var en forenklet utgave av språket med mange nyord. [[Francesco Petrarca|Petrarca]] (1304–1374) kalte denne latin for barbarisk, og foretrakk den rene klassiske latin og de klassiske forfattere som [[Cicero]] og [[Vergil]]. Denne interesse førte til en saumfaring av klosterbiblioteker for glemte tekster. En slik bibliotekjeger, den pavelige sekretær [[Gianfrancesco Poggio Bracciolini|Poggio Bracciolini]] (1380–1459), som skal ha kommet over femten klassiske forfatteres fullstendige verker, fant for eksempel [[Vitruvius]]’ verker om kunst og arkitektur, noe som muliggjorde [[Filippo Brunelleschi]]s (1377–1446) fullførelse av [[Il Duomo i Firenze|Il Duomo]], domkirken i [[Firenze]].

Humanismen avfødte også de nødvendige intellektuelle og filologiske redskaper for en klarere analyse av gamle tekster. Blant tekstkritikkens tidlige triumfer var [[Lorenzo Valla]]s (1406–1457) oppdagelse av at kilden for ''[[Den konstantinske skjenkelse]]'' var et falsum fra tidlig middelalder.

=== Humanismen i reformasjonstiden ===
En rekke av de ledende personligheter i reformasjonstiden, på alle sider av de konfesjonelle skillelinjer, var klare eksponenter for de humanistiske idealer. Det gjelder for eksempel [[Martin Luther]]s kanskje dyktigste medarbeider [[Philipp Melanchthon]] (1497–1560), hans motstander [[Erasmus|Erasmus av Rotterdam]] (1466–1536), og den senere helligkårede [[england|engelske]] kansler [[Thomas More]] (1478–1535) som engasjerte seg på katolsk side mot kong [[Henrik VIII av England]]. Også mange av de pavelige utsendinger og kuriekardinalene som engasjerte seg i striden, var humanister. Spesielt var Erasmus en fritenker som utviklet en syntese av kristendom og gresk filosofi.

=== Tidlig humanisme i Norge ===
Påvirket av humanismen ellers i Europa, vokste det frem humanistiske miljøer i Norge i andre halvdel av 1500-tallet og på begynnelsen av 1600-tallet. Humanistene var i hovedsak konsentrert i [[Bergen]] og [[Oslo]], og har i ettertid blitt kalt [[Oslohumanistene]] og [[Bergenshumanistene]]. Humanistene var lærde kjennere av [[språk]] og [[historie]], og de fleste av dem var [[prest]]er eller [[lærer]]e. De behersket [[latin]] og kunne derfor ha kontakt med andre lærde i Europa.

Den fremste av humanistene i Bergen var [[Absalon Pedersen Beyer]] og [[Peder Claussøn Friis]]. Beyer ble [[teologi]]sk [[lektor]] i Bergen i begynnelsen av 1550-årene, og skrev blant annet ''Om Norgis Rige'', et verk om [[Norges historie]] og et tidlig norsk-[[patriotisk]] skrift. Friis skrev ''Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse'', et verk om norsk [[geografi]], og han oversatte [[Snorre Sturlasson]]s ''[[Heimskringla]]'' til [[dansk]].
Blant Oslohumanistene var de mest fremtredende [[Jens Nilssøn]] og [[Hallvard Gunnarssøn]]. Begge skrev «tverrfaglige» verker om historie, [[religion]], [[natur]] og [[geologi]].<ref>Norgeshistorie.no, [[Erling Sandmo]]: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/kommunikasjon-og-kunnskap/1106-den-norske-humanismen.html «Den norske humanismen»]. Hentet 5. des. 2016.</ref>