Redigerer Høyrepopulisme (avsnitt)

==Historikk==
===Forhistorien – før 1970===
Fagfolkene er ikke enige om hvem som kan kalles den første høyrepopulist eller den første bevegelsen av denne sorten. Om Mogens Glistrup og Anders Lange var de første moderne høyrepopulister, hadde de utvilsomt sine forgjengere. Kanskje allerede enkelte av [[demagog]]ene i [[antikken]]s [[Athen]] ville ha blitt kalt høyrepopulister med dagens språkbruk. Enkelte har kalt den athenske statsmann [[Perikles]] ((ca. 483-420 f.Kr.) for populist. Anders Lange sammenlignet seg med greske demagoger og kalte seg selv demagog (men ikke definert som «en som taler doktriner han vet er usanne til folk han vet er idioter») og antikommunistisk vekkelsespredikant (Eide 1974).

På slutten av 1800-tallet fantes europeiske politikere som noen forskere nå regner for høyrepopulister. Til forskjell fra i dag la de stor vekt på [[antisemittisme]]n, som var på moten i Europa og vidt utbredt inntil den ble diskreditert av [[Holocaust|nazistenes jødeutryddelser]]. Ellers hadde disse politikerne mye til felles med flere av dem som nå kalles høyrepopulister. Iallfall i Østerrike og Frankrike – to av landene hvor slike politikere har høstet sine største triumfer – mener forskere å finne en kontinuitet fra sent 1800-tall til for eksempel [[Jörg Haider]] og [[Jean-Marie Le Pen]].

====Østerrike====
[[Bilde:VonSchoenerer.jpg|thumb|upright|[[Georg Ritter von Schönerer]] (ca. 1890) var en tysknasjonal [[antisemitt]] fra Østerrike, men en vulgær og aggressiv opptreden og et innbrudd i en jødisk avis var ugunstig for hans politiske karriere.]]
[[Bilde:Wenzl Weis - Karl Lueger, 1897.jpg|thumb|upright|[[Karl Lueger]], borgermester i Wien 1897–1910, var en dyktigere og mer karismatisk [[opportunisme|opportunist]] enn von Schönerer og er kalt den første høyrepopulist med varig suksess.]]
Frem til 1918 var Østerrike del av det multietniske [[Østerrike-Ungarn]]. Jødene utgjorde opptil 10 % av befolkningen i hovedstaden Wien. Antisemittismen var vidt utbredt i mesteparten av Europa på denne tiden, og den ble aktivt fremmet av to menn som kanskje må sies å konkurrere om tittelen «den første høyrepopulist»:
*[[Georg Ritter von Schönerer]] (1842–1921) stod for en tysknasjonal politikk, det vil si at den tyskspråklige delen av dobbeltmonarkiet burde slå seg sammen med Tyskland. Han var blant de første som forkynte en rasistisk form for antisemittisme. Schönerer var også mot slaver, rumenere, ungarere og andre ikke-tyske folkeslag – og (typisk for høyrepopulister) journalister og de fleste politikere utenom sin egen bevegelse. Samtidig var han tilhenger av alminnelig stemmerett. Han drev bl.a. store underskriftskampanjer mot et jernbaneprosjekt fordi jødisk kapital stod bak. Sammen med en vulgær og aggressiv opptreden var et innbrudd i en jødisk avis i 1888 ugunstig for hans politiske karriere, og han ble fratatt sin adelstittel. (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 232-34).
*[[Karl Lueger]] (1844–1910) er kalt «den første høyrepopulist med varig suksess» (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 237). Han var en tilhenger av von Schönerer, men forstod at dennes fremtreden ikke var gunstig i lengden hvis en skulle få med seg massene. Lueger var en dyktigere og mer karismatisk [[opportunisme|opportunist]] enn von Schönerer, og en fremragende demagog. I 1897 ble han valgt til ordfører i Wien og klarte å fremstå som en outsider, «den lille manns ordfører», og en jovial borgermester. Samtidig kom han – og særlig enkelte av hans tilhengere – med dårlig skjulte trusler mot jødene om [[pogrom]]er og massedrap. (Simonsen 2009, s. 237).
*'''De første nasjonalsosialistene''': [[14. november]] [[1903]] var bl.a. den tidligere von Schönerer-tilhengeren Karl Hermann Wolf med og stiftet [[Deutsche Arbeiterpartei]] (Tysk arbeiderparti), DAP, i [[Bøhmen]] (da i Østerrike). Sentralt for partiet var nasjonalisme, antisemittisme og [[antislavisme]].<ref> http://www.oeaw.ac.at/cmc/kds/parteien_overview.php?list=Nationalsozialistische+deutsche+Arbeiterpartei Kampf der Symbole – zur Geschichte der NSDAP</ref> Nasjonalisme og oss-mot-dem-holdning er typisk også for moderne høyrepopulister, selv om fiendebildet er blitt et annet for de fleste av dem. DAP ønsket bl.a. å forsvare «[[tyskøsterriker]]nes» interesser mot billig tsjekkisk arbeidskraft som drev [[streik]]ebryteri. I [[1904]] holdt partiet sin første rikspartidag i Trautenau (nå [[Trutnov]]). Tilhengerne begynte snart å kalle seg [[nasjonalsosialister]], og i [[1918]] skiftet partiet navn til Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (Tysk nasjonalsosialistisk arbeiderparti, DNSAP). Partiet var en forgjenger for partiet med samme navn (DAP) i [[München]], som senere ble [[Adolf Hitler]]s [[NSDAP|naziparti]].<ref>Hitler. Eine Biographie, (1973) ISBN 3-548-26514-6, norsk overs. s. 26f.</ref>

Hitler (1889–1945) bodde i Wien 1908–13 og opplevde altså både von Schönerer og Lueger på nært hold. Han beundret von Schönerer for hans fanatiske antisemittisme, og Lueger for hans demagogiske ferdigheter. I ettertid er Hitler ofte beskyldt for å være en populist, og han skal angivelig selv ha innsett at han var det.<ref>http://www.themontrealreview.com/2009/The-Populism-of-Evil.php</ref>

====Frankrike====
[[Bilde: Georges Boulanger Nadar.jpg|right|thumb|Georges Ernst Boulanger (1837–91), en tidligere general og krigsminister som stiftet sitt eget parti og ble umåtelig populær i Paris. Bevegelsen gikk i oppløsning da han ble dømt for underslag. Foto [[Nadar]].]]
Omtrent samtidig med von Schönerer og Lueger fantes i Frankrike flere lignende (men på mange måter annerledes) politikere. Deres retorikk har vært sagt å peke mot det fascistlignende Action Francaise, [[Vichy-regimet]] og [[Jean-Marie Le Pen]].

[[Georges Ernst Boulanger]] (1837–91) hadde en fortid som general da han i 1886 ble krigsminister. Før det hadde han vært med på å slå ned [[Pariserkommunen]] og å delta i den fra fransk side under middels vellykkede krigen mot Tyskland. Han gjorde seg til talsmann for en revansjekrig og markedsførte en så aggressiv nasjonalisme at han ble faset ut av regjeringen. Men han gjorde seg populær i store deler av folket – godt hjulpet av økonomiske kriser og stadige vanskeligheter i koloni- og krigspolitikken. Han stiftet et eget parti, ble valgt inn i parlamentet, krevde at dette skulle oppløses – for så å trekke seg og stille som kandidat ved et suppleringsvalg i Paris, hvor han fikk 2/3 av stemmene. Kretsen rundt ham planla et statskupp hvor de, under Boulangers ledelse, skulle erstatte republikken med et militærdiktatur. I siste øyeblikk vek Boulanger og flyktet til Brussel. Etter dette tapte boulangistene valget i 1889, og da Boulanger så ble dømt for underslag, brøt bevegelsen sammen. (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 206-07).

Omtrent samtidig med Boulanger opererte Maurice Barrès, som hevdet at fremmedarbeiderne var «parasitter» i landet (Simonsen og Kjøstvedt 2009, s. 278).

I 1950-årene hadde papirhandleren [[Pierre Poujade]] betydelig suksess med sin [[poujadisme]]. Den rettet seg først mot skattene. Anders Langes parti ble av og til sammenlignet med poujadistene.<ref>{{Kilde www |url=http://www.svelvik-frp.no/history.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-09-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160307224334/http://www.svelvik-frp.no/history.htm |arkivdato=2016-03-07 |url-status=død }}</ref> Disse utvidet saksfeltet etter hvert. Til Poujades medarbeidere hørte den senere så kjente Jean-Marie Le Pen.