Redigerer Gottfried Leibniz (avsnitt)

====Interesse for Kina====
Leibniz var levende interessert i Kina, og holdt nær kontakt med tidens [[Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen|ledende Kina-misjonærer fra jesuittordenen]]. Han betraktet den [[konfucianismen|konfutsianske]] filosofi som en bekreftelse av hans egne teorier om universelle sannheter. Han var således en tidlig sinolog; det er vanlig å betegne de relativt få Kina-eksperter fra denne historiske epoke som protosinologer for å skille dem fra den sinologi som oppstod da Kina-granskning ble et europeisk universitetsfag.

Et fremtredende anliggende for mange protosinologer var deres tro på en såkalt ''Clavis Sinica'', en slags «nøkkel» til det kinesiske språk som ville muliggjøre en radikalt enklere tilgang til språket. Bakgrunnen for denne overbevisning var at den europeiske oppdagelse av Asias mange språk gjenopplivet erindringen av den bibelske beretning om Babels tårn (''[[Første Mosebok|1 Mos]]'' 11,1-9) som man mente hadde brakt til opphør den alminnelige utbredelse av det språk som Gud hadde skjenket [[Adam]] (''1. Mos'' 2,19-20). Noen protosinologer mente at kinesisk var en viktig nøkkel til dette urspråk, mens andre mente at kinesisk selv måtte være selve urspråket. Atter andre antok at det ville være umulig å gjenfinne urspråket, men så på det kinesiske skriftspråk som en måte å konstruere et nytt universelt språk. Det var denne gruppen som Leibniz tilhørte: De kinesiske skriftspråk måtte etter hans oppfatning bestå av ''realkarakterer'' som kunne fungere som universelt kommunikasjonsmiddel.

Leibniz skrev generelt svært innsiktsfullt om Kina. I innledningen til verket ''Novissina Sinica'' (1697) hevdet han at europeerne hadde overtruffet kineserne hva gjaldt de komparative vitenskaper og var på høyde med dem innen teknologi, men at kineserne derimot var kommet lenger enn Europa innen praktisk filosofi, hvormed han mente tilpassingen av etikk og politikk til det daglige liv. Leibniz fryktet at Europa ville bli hengende etter Kina dersom utvekslingen mellom Kina og Europa ikke ble mer gjensidig. Han gikk inn for at kineserne måtte innbys til å sende «misjonærer» til Europa som skulle undervise europeerne i naturlig religion. 

Leibniz hadde en særlig intellektuelt fruktbar brevveksling med franskmannen [[Joachim Bouvet]] (1656–1730), en av de fremste jesuittmisjonærene ved det kinesiske keiserlige hoff.  Bouvet var i ferd med å utvikle en teologi som er blitt kalt [[figurismen]], og som fascinerte Leibniz. Korrespondansen mellom de to dreide seg også i stor grad om [[Yijing]], den eldste av [[de kinesiske klassikere]], som inneholdt et binært tallsystem, ''Xiantian Zixu'', som foregrep og for det meste bekreftet det system som Leibniz selv hadde utviklet. For Leibniz var denne oppdagelsen og det arbeide han gjorde på grunnlag av ''xiantian zixu'' av umåtelig stor verdi.