Redigerer Geoffrey Chaucer (avsnitt)

== Verker ==
[[Fil:Chaucer1853.jpg|thumb|Geoffrey Chaucer slik han ble framstilt på 1800-tallet, fra ''The Illustrated Magazine of Art''.]]Chaucers første betydelige verk, ''[[Hertuginnens bok]]'', var en [[elegi]] (klagesang) for [[Blanche av Lancaster]] (som døde i 1369). Det er mulig at dette diktverket ble bestilt av hennes ektemann [[John av Gaunt]] ettersom denne skjenket Chaucer en annuitet på £10 den 13. juni 1374, noe som kan plassere skrivingen av dette diktet til årene mellom 1369 og 1374.

To andre tidlige verker av Chaucer var ''Anelida og Arcite'', og ''[[Berømmelsens hus]]'' (''House of Fame''). Chaucer skrev mange av sine viktigste verker i en frodig periode da han arbeidet som tollkontrollør i [[London]] (1374 til 1386). Hans ''Fuglenes parlament'' (''Parlement of Foules''<ref>Chaucers gammelengelsk har ulike skrivemåter. Foules kan også skrives Fowls = fugler. Jfr. Breitholtz, Heggelund (red.) (1970): ''Epoker og diktere''. Oslo. Side 159</ref>) er i fransk tradisjon et allegorisk diktverk hvor ørnen er den aristokratiske og høviske fuglen, støttet av falken, mens de laverestående fuglene latterliggjør dem ut ifra ulike motiver.

''[[Legenden om gode kvinner]]'' (''Legend of Good Women'') og ''[[Troilus og Criseyde]]'' er to andre. Spesielt det siste er et langt og fullendt dikt. Den tragiske fortellingen om den trojanske helten og hans troløse elskede var tidligere fortalt av andre middelalderforfattere, og Chaucers versjon er en fri bearbeidelse av [[Giovanni Boccaccio|Boccaccios]] ''[[Il Filostrato|Filostrato]]''. Chaucer utmerker seg med skarp psykologi og karakterskildring hvor han gir avkall på [[allegori]]ens overfladiske lek. Mange har vurdert dette verket like høyt som hans mest kjente verk, ''[[Canterbury-fortellingene]]'' som det er antatt at han startet arbeidet på tidlig på [[1380-årene|1380-tallet]].

I ''Canterbury-fortellingene'' forflytter Chaucer sitt tema fra eventyrverden og til engelsk jord. Det er en samling av fortellinger fortalt av [[fiksjon|fiktive]] [[pilegrim]]er på den årlige reisen til [[Canterburykatedralen]]. Når de samles på et vertshus blir de enige om å underholde hverandre med historier, to hver på vegen til katedralen og to til på vegen tilbake. Det ville ha gitt 120 fortellinger, men selv om Chaucer skrev på verket i flere år, ble bare 24 nedtegnet av den storstilte planen.

''Canterbury-fortellingene'' står i kontrast til annen litteratur i samme periode ved fortellingens [[naturalismen|naturalisme]], mangfoldet i historiene som pilegrimene forteller og de varierte karakterfigurene som er beskjeftiget i pilegrimsreisen. Mange av historiene til pilegrimene synes å passe til deres individuelle personligheter og sosiale ståsted. Ridderen forteller en høvisk roman, abbedissen en helgenlegende, den fulle mølleren en grovkornet historie og videre slik at verket gir eksempler på de fleste av middelalderens litterære genrer.

Moderne kritikk har hevdet at portrettene ikke er individuelle som i en roman, men sosiale portretter som representanter av samfunnsklasser og stander med den hensikt å gi en sosial satire. Andre har hevdet at Chaucers viser innsikt i menneskelig psykologi og sympati for menneskelige svakheter, som [[William Shakespeare]], og som gjorde det mulig for ham å trenge hinsides samtidens konvensjoner. Mens Dantes reise i ''[[Den guddommelige komedie]]'' endte i guddommelig renselse lærer Chaucers pilegrimer om de menneskelige svakheter, skjønt han utelukker ikke at en pilegrimsreise kan ende i velsignelse.

Chaucers persongalleri ble delvis tatt fra virkeligheten: vertshusholderens navn ble tatt fra en samtidig vertshusholder i [[Southwark]], og det har også blitt foreslått de virkelige identitetene til Enken fra Bath, Handelsmannen og Studenten. De mange jobbene som Chaucer selv hadde i middelalderens samfunn – pasje, soldat, budbringer, kammertjener, byråkrat, oppsynsmann og administrator – gjorde det mulig for ham å trekke fra egne erfaringer fra de ulike mennesker han møtte inn i fortellingen. Han kunne etterape deres talemåter og [[Satire|satirisere]] deres væremåte i det som skulle bli populærlitteratur og formdannende om de samme typer mennesker. Chaucer lar mye være usagt, såkalt ''understatement'', og derfor er ironien bitende. Selv om flere av fortellingene er kjent fra annet hold, er det måten Chaucer forteller dem på som gjør ham til ensom engelsk svale, i et århundre hvor det litterære liv i England var tilnærmet uttørket. Han er således allment anerkjent som den første engelske forfatter av verdensformat.

[[Fil:Meister des Rosenromans 001.jpg|thumb|Bilde fra en håndskrift av ''Roman de la Rose''.]]Chaucers verker er stundom gruppert i først en [[Frankrike|fransk]] periode, deretter en [[Italia|italiensk]] periode og til slutt en [[England|engelsk]] periode, hvor Chaucer i tur og orden ble påvirket av det enkelte lands litteratur. ''Troilus og Criseyde'' er opplagt fra den midterste perioden, ved dens avhengighet til italiensk lyrikks former og som ikke var godt kjent i England på denne tiden, men som sannsynligvis Chaucer selv var blitt familiær med i løpet av sine hyppige reiser til utlandet. I tillegg, med dets bruk av klassiske og [[antikken]]s emner og dets utpenslede, høviske språk skiller det seg ut som et av hans mest komplette og mest velformede verk. I ''Troilus og Criseyde'' trekker Chaucer tungt fra sin kilde [[Giovanni Boccaccio]] og den [[latin]]ske filosofen [[Boëthius]] fra [[6. århundre|500-tallet]]. Det er likevel ''Fortellingene fra Canterbury'', med dens lidderlige spøk og respektable figurer som ofte blir underbygget med humor, som har sementert Chaucers omdømme.

Chaucer oversatte også slike viktige verker som Boëthius’ ''Filosofiens trøst'' og ''Roseromancen'' eller ''Roseromanen''<ref>Det franske verket ''Le roman de la Rose'' (ca. 1225-1237) har et misvisende navn. Tittelen blir vanligvis oversatt til ''Romanen om rosen'', men det er ingen roman, men en allegorisk fortelling bestående av ca. 4000 åttestavede verselinjer.</ref> av [[Guillaume de Lorris]] (senere utvidet og fullført av [[Jean de Meun]]). Mens det er en del forskere som mener at Chaucer oversatte deler av ''Roseromancen'' som ''Roman de la Rose'', er det andre som hevder at dette har blitt klart motbevist. Mange av hans andre verker var svært løse oversettelser, eller bare fritt basert på verker fra det europeiske fastlandet. Til tross for sine litterære lån forble han en høyst individuell lyriker med en personlig stil og teknikk.

[[Fil:Chaucer astrolabe 1.jpg|thumb|left|Chaucers «Astrolabium».]]Det er i denne rollen som Chaucer mottar sin første lovprisning fra kritikere. [[Eustache Deschamps]] skrev en [[ballade]] om den store oversetter og kalte seg selv for en «brennesle i Chaucers poetiske hage». I 1385 ga [[Thomas Usk]] en blendende referanse til den engelske dikteren og [[John Gower]], Chaucers fremste samtidige rival innen poesien, lovpriste ham også, skjønt denne rosen ble senere redigert ut av Gowers ''Confessio Amantis''. Det er blitt antydet at det var på grunn av vondt blod mellom dem, men redigeringen kan like gjerne ha skjedd i henhold til stilistiske årsaker.

Et annet betydningsfullt verk av Chaucer er hans ''Avhandling om astrolabiet'' (''A Treatise on the Astrolabe'') (''[[astrolabium]]'', av ''astro-'', stjerne, og ''labe'', å ta), muligens for hans egen sønn, og som i detalj beskriver formen og bruken av det [[astronomi]]ske instrument. Selv om store deler av teksten kan ha kommet fra andre kilder, indikerer avhandlingen at Chaucer var bevandret innenfor [[vitenskap]]en i tillegg til sine litterære talenter. Et annet vitenskapelig verk som ble gjenoppdaget i 1952 var ''Planetens ekvator'' (''Equatorie of the Planetis'') som har et tilsvarende språk og håndskrift. Verket viderefører flere av tankene fra ''Avhandling om astrolabiet'', men det er likevel usikkert om Chaucer har skrevet det.