Redigerer Gabriele D’Annunzio (avsnitt)

== Fiume ==
[[Fil:Fiume cheering D'Annunzio.jpg|mini|300px|D'Annunzio og hans medsoldater blir hilset i [[Fiume]] i september 1919]]
{{Utdypende|Reggenza Italiana del Carnaro}}
[[Fil:Reggenza Italiana del Carnaro.jpg|mini|100px|left|Carnaros flagg var tegnet av D'Annunzio, med innskriften ''Quis contra nos'' ([[latin]]: «Hvem kan stå mot oss?»)]]
Krigen hadde styrket hans nasjonalistiske og [[Irredentisme|irredentistiske]] synspunkter, og etter krigen ble D'Annunzio en talsmann for at Italia i [[Saint-Germain-traktaten]], stadfestet senere gjennom [[Trianon-traktaten]], ikke fikk det de tidligere hadde blitt lovet, noe som blant annet involverte Dalmatia og havnebyen [[Rijeka|Fiume]]. Det siste gjorde ham svært oppbrakt, da denne byen, med rundt {{formatnum:60000}} innbyggere, hadde en etnisk italiensk majoritet på rundt {{formatnum:40000}} [[venetiansk]]-talende innbyggere. Slik sett stred det mot [[Nasjonalitet|nasjonalitetsprinsippene]] i [[Versaillestraktaten]] at denne byen ikke ble en del av Italia, men ble gitt til den nye staten [[Kongeriket Jugoslavia]] som trengte en havneby med jernbanetilknytning.

[[12. september]] [[1919]], ti dager etter undertegningen av Saint-Germain-traktaten, ledet han en irregulær styrke på {{formatnum:2000}} italienske nasjonalister, kalt ''[[arditi]]'' etter spesialstyrken fra [[første verdenskrig]] inn i byen og tvang den allierte okkupasjonsstyrken fra USA, Storbritannia og Frankrike til å forlate byen. De håpet at dette skulle medføre at Italia annekterte byen, men Italia iverksatte i stedet en blokade. 

D'Annunzio erklærte da byen for å være en uavhengig stat med navnet [[Reggenza Italiana del Carnaro]] med en konstitusjon som lignet den senere italienske fascistiske konstitusjonen. Samtidig hadde konstitusjonen en rekke liberale islett som lå langt foran sin tid, blant annet innførte den full stemmerett for kvinner. Men de bærende ideologiske elementene stammet fra syndikalisten [[Alceste de Ambris]], med ulike innslag av [[anarkisme|anarkistiske]], [[syndikalisme|syndikalistiske]] og [[Republikanisme|republikanske]] idéer.{{Tr}}

Han innførte en rekke symboler som [[romersk hilsen]] og [[Fascisme|fascistiske]] [[fasces]] og tittelen ''[[Duce|Il Duce]]'' på seg selv. Alt dette ble overtatt av Mussolinis fascistiske styre i Italia. Opprørerne fikk en viss støtte fra elementer innen den italienske marinen, som da [[jager]]en ''Espero'' sluttet seg til D'Annunzios lokale styrke.<ref>{{Cite news| url=http://query.nytimes.com/gst/abstract.html?res=9D07E7D7163CE533A25752C1A9649D946195D6CF | work=The New York Times | title=D'ANNUNZIO PAYS DESERTING SAILORS; Hands Out 10,000 Francs to Crew of Destroyer--Its Officer Bound to Gun.WRANGEL TROOPS NEAR BYMany in Rome Look Hopefully toGiolitti to Find a Way Outof Flume Crisis | date=11. desember 1920 | accessdate=5. desember 2010}}</ref> I tillegg kom det en rekke nasjonalister fra Italia, herunder elitesoldater fra første verdenskrig og hadde både kamptrening og våpenkjennskap.

D'Annunzio søkte ulike allianser, både blant separatistgrupper på [[Balkan]] og nasjonalistiske grupper innen Italia. Han planla og propaganderte for en [[Marsjen mot Rom|marsj mot Roma]] og understreket stadig sterkere en arbeiderorientering i politikken, men uten å få tilstrekkelig støtte, heller ikke fra Mussolini som hadde blitt satt på sidelinjen av D'Annunzios handlekraft. 

Han måtte gi opp dette forsøket da italienske styrker angrep byen 24. desember, men ble møtt av en styrke på {{formatnum:4000}} veltrente og motiverte soldater. Den italienske marinen startet 26. desember et bombardement av byen fra krysseren «Andrea Doria», som medførte at D'Annunzio kapitulerte 29. desember 1920 for å spare byen for ytterligere ødeleggelser.

Det ble gitt et generelt amnesti i forbindelse med kapitulasjonen, og D'Annunzio ble igjen i byen i noen dager for å begrave sine døde før han reiste tilbake til Italia og sitt hjem i Gardone Riviera ved [[Gardasjøen]].