Redigerer Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 (avsnitt)

== Streik ==
[[Fil:Matchgirl strikers.PNG|thumb|Fyrstikkpiker i streik i London, 1888]]
[[Fil:Annie Besant and the Matchgirls Strike Committee.PNG|thumb|Herbert Burrows, Annie Besant og fyrstikkpikenes streikekomité]]
[[Fil:The Link 14 July 1888.JPG|thumb|Annie Besants svar til Bryant & May i The Link av 14. juli 1888]]
Oppsigelsene og truslene utløste sinne, og plutselig var [[Fleet Street]] fylt av 200 «fyrstikkpiker», marsjerende på vei til Mrs. Besants hjem. De hadde lagt ned arbeidet i protest mot ledelsen i Bryant & May, ropte ''«vi ønsker Besant»'' i taktfaste slagord, og ba om hjelp fra sosialisten Herbert Burrows og Besant til å starte en [[fagforening]].

Annie Besant arrangerte et møte med de ansatte, og ledet en streik for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Aksjonen fikk allmenn støtte og sympati, også i form av skriftlige støtte-erklæringer fra geistlige som tidligere hadde kritisert henne. Annie Besant ledet demonstrasjonen til 1&nbsp;400 «fyrstikkpiker», og ble hyllet langs Londons gater.<ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1601: ''Bryant and May's Employes on Strike. They Parade the Streets'', [[7. juli]] [[1888]], side 5</ref>

Hun talte i [[Hyde Park (London)|Hyde Park]], såvel som under folkemøter i [[Regent's Park]], [[Victoria Park (Øst-London)|Victoria Park]] og [[Mile End Waste]].<ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1603: ''The Match Girls' Strike'', [[21. juli]] [[1888]]</ref> «Hvis vi noensinne hadde arbeidet i våre liv, så gjorde vi det nå. Herbert Burrows og jeg arbeidet i de neste 14 dagene. Og vi skapte masse oppstyr. Vi ba om penger, og de kom strømmende inn. Vi registrerte de pikene som skulle motta streikelønn, skrev artikler, holdt glødende taler i klubbene, arrangerte folkemøter, fikk hr. [[Charles Bradlaugh]] til å ta opp en rekke spørsmål i [[det britiske parlamentet|parlamentet]], og skapte politiske opptøyer i valgkretsene hvor aksjonærene var medlemmer, inntil hele nasjonen ga gjenklang under kampen. Mr. Frederick Charrington lånte oss et forsamlingshus til registrering, Mr. [[Sidney Webb]] og andre fikk ''[[National Liberal Club]]'' til å gå til politiske aksjoner.»<ref name=Autobiography />

Herbert Burrows presiserte overfor pressen at streikens langsiktige mål var et sosialistisk samfunn.<ref>[[Herbert Burrows]]: ''To the Editor of the East London Observer. CORRESPONDENCE. Sweating and Co-operation.'', East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle, no. 1601, [[7. juli]] [[1888]], side 6</ref>

Både Besant, [[William Stead]] og Henry Hyde Champion (redaktør av ''Labour Elector'') benyttet sine aviser til å oppfordre til [[boikott]] av fyrstikker fra Bryant & May, som en sympati-erklæring med de streikende. 

De streikende fikk også støtte av Catherine Booth fra Frelsesarméen. De fikk også støtte fra forfatteren Sydney Olivier, den geistlige forfatteren Stewart Headlam, den næringsdrivende Hubert Bland, sosialpsykologen Graham Wallas og den [[anglo-irsk]]e dramatikeren George Bernard Shaw. Alle disse var sentrale skikkelser i ''Fabian Society''.

I juni 1888 ble Herbert Burrows og Annie Besant kritisert av avisen [[The Times]]: 

 Det sørgelige er at fyrstikk-pikene ikke har slitt etter å følge deres<br/>egen selvstendige kurs, men har blitt oppviglet til streik av to<br/>uansvarlige rådgivere. Ingen anstrengelse har blitt spart av disse<br/>pest-parasittene i den moderne, industrielle verden, for å bringe<br/>denne krangelen opp til overflaten.

Direktør Gilbert Bartholomew Bryant sa følgende i et intervju med avisen [[The Star (London-avis 1788&ndash;1960)|''The Star'']] i juli 1888:

 Sp.: Hva er årsaken til streiken?<br/>
 Sv.: Grunnen til at en pike ble oppsagt igår hadde ingenting å gjøre<br/>     med Mrs. Besant. Hun nektet å følge formannens ordre, og hun var<br/>     uansett reglementstridig, så hun ble oppsagt. <br/>
 Sp.: Er det ikke svært uvanlig at alle pikene skulle streike på grunn<br/>     av bare denne ene?<br/>
 Sv.: Ja, men jeg er ikke i tvil om at de har blitt påvirket av vrøvlet<br/>     fra denne ene.

Bryant & May prøvde å sabotere streiken ved å true med å flytte fabrikken til [[Norge]] eller importere billig arbeidskraft fra [[Glasgow]]. Frederick Bryant benyttet sin innflytelse i pressen til å spre sin første kommentar til streiken: ''«Hans ansatte var løgnere. Forholdet til dem var svært vennlige før de ble ført bak lyset av sosialistiske utenforstående. Han betalte lønninger som var høyere enn hans konkurrenter. Han benyttet seg ikke av bøter. Arbeidsforholdene var utmerkede...Han ville saksøke Mrs Besant for injurier».''<ref>[http://www.unionhistory.info/matchworkers/matchworkers.php TUC History Online]</ref><ref>East London Observer and Tower Hamlets and Borough of Hackney Chronicle: ''The Match girls on Strike, Bryant And May Interviewed'', no. 1602, 14. juli 1888, side 5</ref>
[[Fil:Strike Fund Balance Sheet 14 July 1888.jpg|thumb|Streikefondets [[balanse (økonomi)|balanse]] for 14. juli 1888]]
[[Fil:Match girl strike register page.JPG|thumb|Streikeregisteret i juli 1888]]
[[Fil:Jane Addams profile.jpg|miniatyr|[[Jane Addams]] (1860–1935){{byline|[[Library of Congress]]/[https://www.loc.gov/rr/print/ Prints and Photographs division] digital ID cph.3a13016.|1914}}]]
Annie Besant besvarte Bryants anklager den 14. juli 1888 i ''The Link'' under tittelen «Til aksjonærene i Bryant & May Company, Limited».<ref name= The_Link_14_juli_1888/>

{{Sitat|Jeg er ikke her opptatt av graden av blodskyld (''blood-guiltiness''). Jeg bryr meg ikke om hvorvidt firmaets opprinnelige direktører, grunnlagt den 1. juli 1884 &ndash; Mr. Wilberforce Bryant, Mr. Frederick Carkeet Bryant, Mr. Otto Heinrich Trimmer &ndash; mer eller mindre kan anklages som de primære slavedrivere i deres selskap. Jeg vet ikke hvorvidt Mr. Theodore H. Bryant, med sine 3&nbsp;000 aksjer i 1884 og hans 1&nbsp;400 i 1888; Mr. G. Bartholomew, med hans 500 kvalifiserte aksjer; Mr. G. B. Rix med sine 180 aksjer forrige år og hans 85 dette år, hvorvidt noen av disse har noen spesiell skyldfølelse i deres samvittighet.

Idag er jeg opptatt av '''dere''', dere ordinære aksjeeiere, hvis navn &ndash; som en regel, ikke er synlige i offentlighetens lys; dere tause personer som ikke stikker hodene frem, som fortsetter i samfunnet som ærlige, respektable borgere, æret som gode samfunnsborgere av deres naboer, dere som endog blir sett opp til som veiledere i religiøse spørsmål, som står frem som undervisere i en guddommelig åpenbaring, som bekjenner dere som troende i «kjærlighetens religion», og som med dannet forakt nedlatende ser ned på en stakkars ikke-troende, som meg selv ...

Vet dere at de arbeidende kvinner og barn, som skapte de 22 ½ prosent som ble fordelt som betalt aksjeutbytte forrige februar, lever eller dør i Old Ford, [[Bromley]], Tiger Bay, og andre distrikter i Øst-London, på lønninger som varierer fra 4 shilling til 13 shilling i uka? Og at lønningene noen ganger faller under 4 shilling, og at en 16 år gammel pike for 14 dager siden ble straffet med 2 shilling og 8 pence for å ha presentert resultatene av en ukes hardt arbeid? Vet dere at det fremgår av endog de miserable notatene til deres sekretær, Mr. Carkeet, at «gjennomsnittslønnen» til de «voksne kvinnelige arbeidere» i deres selskap bare er 11 shilling og 2 pence per uke? Og ta i betraktning det faktum at en «gjennomsnittslønn» på 11 shilling og 2 pence ikke hjelper den kvinne, som, liksom den 29 år gamle konen til en havnearbeider, moren til 5 barn, kom hjem med 5 shilling og 6 pence lørdag i forrige uke, som hennes inntjening. ... Hvordan ville du, konen til en geistlig aksje-eier i Bryant and May, like å opprettholde din husholdning i en uke på 11 shilling og 2 pence? Hvordan ville dere like å begynne på jobb kl 5:30, og komme hjem igjen kl 19, etter å ha løpt frem og tilbake nesten hele tiden, og etter å ha gjort dette i fem dager, med en ekstra halv arbeidsdag på lørdag, å hente hjem 11 shilling og  2 pence som en belønning? Og, hvis dere ikke klarte å oppnå gjennomsnittet, men bare fikk 5 shilling og 6 pence, og hadde vært i arbeid i 15 år, kunne ikke dere si, som min stakkars venn sa til meg her om dagen, at «Jeg er luta lei av det?».
... Vet dere at disse «kvinnelige hender» spiser sin mat i rommene hvor de arbeider, slik at avgassene fra fosforen blander seg med deres fattigslige måltider som smakstilsetninger til deres brød? ''Sykdom'' kaller jeg dette, for [[fosfornekrose i kjeven|kjevenekrosen]] som de snakker om innebærer forråtnelse av kjeven, og fosforgiften arbeider i dem mens de spiser sin mat, og får beinet til å råtne bort. Deres formenn har godt syn. Hvis de ser en pikes ansikt hovne opp vet de symptomene, og hun blir kastet ut og får ingen betaling for sitt fravær. Tenk på dette, dere aksjonærer, når dere sitter i deres praktfulle kunstgallerier eller deres koselige prestegårder.|}}
[[Fil:Henry Hyndman.jpg|thumb|[[Henry Hyndman]] (1842–1921){{byline|Emery Walker (omkring 1911)}}]]
Annie Besant tok også 50 ansatte med seg til [[det britiske parlamentet]]. Der fikk de selv fikk anledning til å redegjøre for forholdene ved fabrikken overfor en gruppe parlamentsmedlemmer. 

[[Henry Hyndman]] (1842–1921) i den sosialdemokratiske føderasjon, kommenterte opptrinnet slik i ukeavisen ''[[Justice (avis)|Justice]]'':

{{sitat|På utsiden av parlamentet, lenket de seg sammen med armene, og marsjerte tre og tre oppover langs  dikene av Themsen .... Hvilket gripende syn var det ikke, å observere kontrasten mellom disse fattige hvite slavene og deres velstands-søstre!|<ref name="Moghadam2011_170"/>}}

Den amerikanske [[feminisme|feministen]], sosialarbeideren og vinner av [[Nobels fredspris]], [[Jane Addams]] (1860–1935), skrev følgende om sin førstehånds-erfaring av streiken:

{{Sitat|Jeg deltok i et møte hos fyrstikkpiker i London, som var i streik og som daglig holdt sine møter... De lave lønningene var samtaleemne på møtene, kjevenekrosen ble beskrevet og tidvis vist frem. Synet av pikene selv kunne jeg ikke på noen måte assosiere med hva som ble kalt arbeiderbevegelsen, ei heller forstod jeg bestrebelsene til Londons fagforeningsledere ... Men selvfølgelig ble dette inntrykket av menneskelig lidelse tilføyd alle de andre, som allerede gjorde meg svært bedrøvet... Jeg hadde hittil fortsatt vært fylt med den følelse som [[Herbert George Wells|Wells]] tilskriver en av hans unge rollefigurer: Nemlig at et eller annet sted, i staten eller kirken, ''måtte'' det eksistere autoritative personer som kom til å rette på tingene straks de virkelig innså hva som var galt.<ref>Jane Addams: ''Twenty Years at Hull-House: With Autobiographical Notes'', «The Snare of Preparation», s.81&ndash;82, The Macmillan Co., [[1910]]</ref>}}