Redigerer Friedrich von Schelling (avsnitt)

=== Frihetsfilosofi ===
[[Fil:SchellingStatue Muenchen-02.jpg|miniatyr|F.W.J. von Schelling. Bronsestatue i München av Friedrich Brugger, 1861.
]]
(5) Hegel utgir ''Phänomenologie des Geistes'' i 1807. Boken fremholder en fornuftsfilosofi og insisterer på «begrepets anstrengelser».<ref>Georg W.F. Hegel, ''Phänomenologie des Geistes'' [J.A. Goebhardt, 1807], i ''Werke'' ''in 20 Bänden''. ''Suhrkamp-Taschenbuch'' ''Wissenschaft'', 3. bd., red. E. Moldenhauer, M. Michel, Suhrkamp, 1986, s. 26.</ref> Den syntes å ramme Schellings mystikk fremfor alt. Vennskapet bryter sammen.<ref>Michael G. Vater, «Schelling and Hegel», i F.W.J. Schelling, ''Bruno, or on the Natural and Divine Principle of Things'' [J.F. Unger, 1802], red., overs. M.G. Vater, State University of New York Press, 1984, s. 81-97.</ref> I 1809 utkommer ''Philosophische Untersuchungen über das Wesen der menschlichen Freiheit'' (''Frihetsskriftet''). Den mystiske ekstasen nevnes ikke lenger, og for første gang snakker Schelling om en ''personlig'' Gud og betydningen av forholdet til ham.<ref>''SW'' 7:399ff.</ref> En ny og varig idé var at all eksistens – også Guds væren – er fundert i en mørk, irrasjonell og ubevisst grunn.<ref>''SW'' 7:360.</ref> Muligheten til det onde er en forutsetning for menneskets frihet.<ref>''SW'' 7:364.</ref> Hegel og Schelling vekker ikke lenger stor allmenn interesse.

Schelling oppgir nå publisering. Én av grunnene kan ha vært mottakelsen av ''Frihetsskriftet,'' men i 1809 dør også hans første ektefelle. Det påfølgende året tilbringer han i Stuttgart, der han også gir forelesninger.<ref>Xavier Tilliette 2004, s. 213-240.</ref> Utkastet til den filosofiske romanen ''Clara'' fra 1810-11 er hans merkeligste tekst, antakelig formet av det nylige tapet; han velter seg i epokens okkulte interesse for erindring og nostalgi, død og etterliv, åndeverdenen av engler og liv på andre planeter.<ref>Friedemann Horn, ''Schelling and Swedenborg: Mysticism and German Idealism'' [Swedenborg-Verlag, 1954], overs. G.F. Dole, Swedenborg Foundation, 1997, s. 35-43.</ref> Fra og med Schellings kristne vending i 1809 inngår også rettstenkningen i en perifer og fremmedartet forsoningslære; underkastelsen overfor statens begrensninger er måten hvorpå menneskeheten kan sone sin arvesynd.<ref>Se f.eks. ''SW'' 7:236-41; ''SW'' 11:547-51; se også Franck Fischbach, «La pensée politique de Schelling», i ''Les Études philosophiques,'' nr. 1 (2001), 31-48.</ref>