Redigerer Fredskonferansen i Paris (1919) (avsnitt)

== Japans posisjon ==
[[Fil:Japanese delegation at the Paris Peace Conference 1919.jpg|miniatyr|Den japanske delegasjonen ved fredskonferansen i Paris]]
[[Fil:Japanese peace delegates in 1919 with Makino Nobuaki.jpg|miniatyr|Den japanske delegasjonen, fra venstre til høyre: forhenværende utenriksminister Makino Nobuaki, forhenværende statsminister [[Saionji Kinmochi]], og den japanske ambassadør til Storbritannia, Chinda Sutemi]]

Japan sendte en stor delegasjon til fredskonferansen, ledet av den forhenværende statsministeren [[Saionji Kinmochi]]. Landet var opprinnelig en av de «fem store» på konferansen, men sa fra seg den rollen grunnet dets minimale interesse for europeiske forhold. I stedet fokuserte Japan på to krav: inkludering av forslaget om rasemessig likestilling i Folkeforbundets pakt, og territoriale krav på forhenværende tyske kolonier. Først og fremst [[Shandong]], inkludert [[Jiaozhou]] i Kina, men også forhenværende tyske øyer i Stillehavet, nord for ekvator; [[Marshalløyene]], [[Mikronesiaføderasjonen|Mikronesia]], [[Marianene]] og [[Karolinene]]. Den forhenværende utenriksministeren [[de facto]] leder for delegasjonen, mens Saionjis rolle var symbolsk og begrenset av hans dårlige helse. Den japanske delegasjonen ble misfornøyd etter at den kun fikk halvparten av hva den krevde av forhenværende tyske kolonier og forlot konferansen.<ref>Macmillan, ch 23</ref>

=== Forslag om rasemessig likestilling ===

Japan la den 13. januar 1919 frem et forslag om rasemessig likestilling som et tillegg til artikkel 21 i Folkeforbundets pakt.<ref>{{cite journal | last1 = Gordon Lauren | first1 = Paul | year = 1978 | title = Human Rights in History: Diplomacy and Racial Equality at the Paris Peace Conference | url = | journal = Diplomatic History | volume = 2 | issue = 3| pages = 257–278 | doi=10.1111/j.1467-7709.1978.tb00435.x}}</ref>

{{sitat|Da lik status for nasjoner er et grunnleggende prinsipp for Folkeforbundet, er partene enig om så snart som mulig gi gi alle fremmede borgere av stater, medlemmer av forbundet, lik og rettferdig behandling på alle måter uten å gjøre noen forskjell, hverken i lov eller i praksis, på bakgrunn av deres rase eller nasjonalitet.|Original engelsk tekst:<ref>Original engelsk tekst: The equality of nations being a basic principle of the League of Nations, the High Contracting Parties agree to accord as soon as possible to all alien nationals of states, members of the League, equal and just treatment in every respect making no distinction, either in law or in fact, on account of their race or nationality.</ref>}}

USAs president Wilson var kjent med at Storbritannia var mot forslaget og som formann for konferansen bestemte han at det krevde enstemmighet. Den 11. april 1919 ble det holdt et endelig møte om saken og det japanske forslaget fikk et flertall av stemmene, men Storbritannia og Australia stemte mot. Den australske delegasjonen hadde bedt Storbritannia om å støtte Australias posisjon om å kun ta imot hvite innvandrere (engelsk: White Australia policy). Wilson visste også at han trengte støtte fra de vestlige delstatene i USA som fryktet japansk og kinesisk immigrasjon, og sørstatene som fryktet like rettigheter for de fargede innbyggerne.<ref>{{Cite web|url=https://www.encyclopedia.com/history/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/racial-equality-amendment-japan|title=Racial Equality Amendment, Japan|last=|first=|date=2007|website=encyclopedia.com|archive-url=|archive-date=|access-date=12. januar 2019}}</ref> At forslaget ble stemt ned bidro til å påvirke Japans dreining fra samarbeid med vestlige stater til mer nasjonalistisk politikk.<ref>Macmillan 2001, s. 321</ref>

=== Territoriale krav ===

{{Utdypende|Shandongproblemet}}
Det japanske kravet på [[Shandong]] ble bestridt av Kina. Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 hadde Japanske styrker erobret områdene som Tyskland hadde tatt fra Kina i 1897. Japanske styrker tok også [[USAs tilsynsområde i Stillehavet|tyske områder i Stillehavet]], som var nord for ekvator. I 1917 hadde Japan inngått hemmelige avtaler med Storbritannia, Frankrike og Italia som bekreftet landets krav på disse områdene. Med Storbritannia var det en gjensidig avtale at Japan skulle støtte britisk anneksjon av tyske øyer i Stillehavet sør for ekvator.

Til tross for amerikansk sympati for Kinas posisjon ble utfallet av konferansen at artikkel 156 i [[Versaillestraktaten]] overførte tidligere tyske områder i [[Jiaozhou]] til Japan, i stedet for å tilbakeføre området til Kina. Lederen av den kinesiske delegasjonen forlangte at en reservasjon skulle legges inn før han signerte avtalen. Dette ble avslått og avtalen ble undertegnet av alle delegasjonene, unntatt den kinesiske. Kinesisk raseri over denne avtalen ledet til demonstrasjoner, i ettertid kjent som [[4. mai-bevegelsen]]. De forhenværende tyske øyene i Stillehavet nord for ekvator ble et mandatområde administrert av Japan.<ref>Fifield, Russell. "Japanese Policy toward the Shantung Question at the Paris Peace Conference," ''Journal of Modern History'' (1951) 23:3 pp 265–272. [https://www.jstor.org/stable/1872711 in JSTOR] reprint primary Japanese sources</ref>