Redigerer Frankerriket (avsnitt)

=== Dagobert ===
[[Fil:Emile Signol (1804-1892) - Dagobert Ier roi d'Austrasie de Neustrie et de Bourgogne (mort en 638).jpg|thumb|[[Dagobert I]], framstilt med langt hår, som var symbolet på merovingenes kongelighet. Maleri av Émile Signol, 1842.]]
[[Dagobert I]], som i hans forhold til [[sakserne]], [[alamannerne]], [[Thüringen|tyringere]], forsøkte også å tvinge [[Slavere|slaviske folk]] utenfor Frankerrikets grenser til å betale tributt, men isteden samlet de slaviske stammene seg under sin høvding [[Samo]] i den første dokumenterte politiske forening blant slavere, og beseiret Dagobert og frankerne i det tre dager lange [[slaget ved Wogastisburg]] i 631.<ref>Curta, Florin (2001): ''The Making of the Slavs: History and Archaeology of the Lower Danube Region, c. 500–700'', Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 0-521-80202-4.</ref> Det plasserte de østeuropeiske folkene i tilknytning til Neustria og ikke Austrasia, og fikk befolkningen i sistnevnte rike til å kreve en egen konge fra den kongelige husholdning.

Kariberts rike [[Aquitaine]] tilsvarte den sørlige delen av den gamle romerske provinsen Aquitaine, og hadde hovedstad i [[Toulouse]]. Andre byer i hans rike var [[Cahors]], [[Agen]], [[Périgueux]], [[Bordeaux]], og [[Saintes]]; hertugdømmet [[Gascogne]] (Vasconia) var også en del av hans fordeling. Det betydde at [[baskerne]] var hans problem, og han drev med hell krig mot dem, men etter hans død i 639 gjorde de opprør igjen. På omtrent samme tid gjorde [[Bretagne|bretonerne]] opprør mot frankisk overherredømme. Den bretonske lederen [[Judicael]] sørget for å inngå en fredsavtale med frankerne og betale tributt etter at Dagobert truet med å føre en hær mot ham i 635. Det samme året sendte han isteden en hær for å undertrykke baskerne, hvilket den klarte.

[[Charibert II|Karibert II]] ble myrdet og det er mulig at det skjedde på ordre av den eldre broren Dagobert, som uansett fikk Kariberts lille sønn myrdet og således gjenforente det frankrike riket på nytt i 632. Dog ble han tvunget av den sterke adelen i [[Austrasia]] til å avgi sin egen sønn [[Sigebert III]] til dem som en underkonge i 633. Denne handlingen var påskyndet av Austrasias vilje til å kunne styre seg selv i en tid hvor Neustria hadde en sterk stilling ved hoffet. Klotar hadde vært konge ved Paris i tiår før han ble konge ved Metz og det merovingske monarkiet var etter ham først og fremst et neustriansk monarki.

Det var på 640-tallet at betegnelsen «[[Neustria]]» for første gang begynte å opptre i skrift, dens senere framtoning sammenlignet med Austrasia har sin antagelig årsak at neustrianerne (som utgjorde de fleste skribentene på denne tiden) kalte regionen for ganske enkelt «Frankia». Burgund hadde også på omtrent samme tid begynt å definere seg selv i opposisjon til Neustria. Det var imidlertid i Austrasia at innbyggerne begynte å vurdere seg selv som et adskilt folk innenfor Frankerriket helt siden tiden til [[Gergorius av Tours]], og som begynte å heve røsten for uavhengighet og løsrivelse.

[[Fil:Albert Maignan - Hommage à Clovis II.jpg|thumb|«Barnekongen [[Klodvig II]] hylles», maleri av [[Albert Maignan]], 1883 (Musée des Beaux-Arts de [[Rouen]]).]]
Den unge Sigebert var dominert som mindreårig av rikshovmesteren [[Grimoald den eldre]], og som overbeviste den barnløse kongen til å adoptere sin egen sønn som sin arving. Denne sønnen, Kildebert, hadde allerede et personnavn som var akseptabelt innenfor det merovingske dynastiet. Ved Dagoberts død i 639 gjorde [[Radulf]], hertug i [[Thüringen]], opprør og forsøkte å gjøre seg selv til konge. Grimoald marsjerte mot opprørerne, men mot Radulfs festning ved elven [[Unstrut]] kom han ingen vei, og i 642 slo Radulf tilbake og beseiret Sigeberts hær og tok tittelen som ''rex'', eller konge, av Thüringen.<ref>Reuter, Timothy (1991): ''Germany in the Early Middle Ages 800–1056''. New York: Longman, s. 55.</ref> Radulfs suksess har blitt betraktet som en indikator for fenomenet ''roi fainéant'', «gjør&ndash;ingenting&ndash;konge» i [[merovinger]]dynastiet, og hvor Sigebert var den første av disse svake, udyktige kongene.<ref>Durant, Will (1961): [https://books.google.no/books?id=ZUnhlEiAlcMC&pg=PA58&dq=%22do-nothing+king%22&hl=no&sa=X&redir_esc=y#v=onepage&q=%22do-nothing%20king%22&f=false ''Story of Philosophy''], Simon and Schuster, s. 58</ref> Monarkiets svakhet var innlysende i hans udyktighet i å drive krigføring uten støtte fra adelen; faktisk hadde han ikke en gang egen livvakt uten kongelige støtte fra Grimoald og Adalgisel.

[[Klodvig II]], Dagoberts etterfølger i Neustria og Burgund, som deretter var sammenknyttet, men styrt adskilt, var mindreårig det meste av den tiden han formelt var konge. Han var dominert av sin mor Nanthild og Erkhinoald, rikshovmesteren ved hoffet i Neustria. Erkhinoalds etterfølger var [[Ebroin]] og ble den sterke mann som dominerte kongeriket i de neste femten årene i tid med nær konstant innbyrdeskrig. Ved hans død i 656 var Sigberts sønn sendt av sted til Irland for å være ute av veien, og Grimoalds sønn Kildebert styrte i Austrasia.

Ebroin kom til sist til å forene hele det frankiske kongerike for Klodvigs etterfølger Klotar III ved å myrde Grimoald og fjerne Kildebert i 661. Imidlertid krevde folket i Austrasia atter en egen konge og Klotar innsatte sin yngre bror Kilderik II. I løpet av Klotars styre angrep frankerne nordvestlige Italia, men ble fordrevet av [[Langobarder|langobardenes]] konge [[Grimoald]] i nærheten av [[Rivoli]].<ref>Rogers, Clifford J. (2010): [https://books.google.no/books?id=mzwpq6bLHhMC&pg=RA1-PA128&lpg=RA1-PA128&dq=Chlothar+III+%2B+Grimoald&source=bl&ots=xcaYQ9_UWJ&sig=MZJkA5Sh-xqPQPU1yW0rTRYwUVA&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwizv8jx8cPLAhVkDZoKHVPsAM0Q6AEIJzAE#v=onepage&q=Chlothar%20III%20%2B%20Grimoald&f=false ''The Oxford Encyclopedia of Medieval Warfare and Military Technology''], '''I''', Oxford University Press, s. 129</ref>