Redigerer Forsvaret (avsnitt)

== Historie ==
:''Se utdypende artikkel: [[Norsk forsvarshistorie]]''
[[Fil:Peter Nicolai Arbo-Haakon den gode.jpg|thumb|right|Håkon den gode i et maleri av Peter Arbo (1831–1892).]]

Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til [[hird|kongehirden]] og [[leidang]]en.  Tidligere ble væpnede styrker satt opp vilkårlig, men i 954 vant [[Håkon den gode]] over [[Eirikssønnene]] og deres allierte, i et slag som sto ved [[Avaldsnes]] på [[Karmøy]]. [[Heimskringla]] forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.

I Norge var det 270 slike [[skipreide]]r i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var ''allmenning''.  Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er [[jarl]]er nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble [[biskop]]ene sjef for leidangsflåten.

Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning [[Margrete I|Margrete]] kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet.  Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske [[Hansaen]], som på det tidspunktet var i strid med [[Danmark-Norge]].  

De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt [[kavaleri]]. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og [[beleiring]]er. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både [[Stockholm]] og [[København]] hadde bymurer.<ref name="fraleidang">{{Kilde bok |url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010121520001 |tittel=Forsvaret: fra leidang til totalforsvar |forfatter1=Knut Einar Eriksen |forfatter1lenke=Knut Einar Eriksen |forfatter2=Arnfinn Moland |forfatter2lenke=Arnfinn Moland |forfatter3=Geir Atle Ertsland |forfatter4=Stein Bjørlo |forlag=Gyldendal |år=1999 |isbn=8205244413}}</ref>

[[Fil:Chr4.jpg|thumb|right|Christian IV (1577–1648).]]
Den norske hæren ble opprettet ved en [[krigsordinans]] fra [[Christian IV]] 18. januar 1628. Den var bygget på ''legdsinndeling''.  Det betød at gårdene ble samlet i ''legder'' som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (''gevorbne'') soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i Hæren seks [[infanteri]]regimenter.

Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden [[Sverige]]. I 1611 hadde han startet [[Kalmarkrigen]]. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.

I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på [[1600-tallet]], og kommandospråket var tysk inntil 1772.  

Under den [[Nordiske syvårskrigen]], som varte fra 1756 til 1763, ble omtrent halvparten av den norske hærstyrken sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene [[hertugdømmet Slesvig|Slesvig]] og [[Holsten]]. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77&nbsp;% av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.

I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] i [[Napoleonskrigene]], og endte opp i krig på [[Napoleon]]s side. Svenske styrker rykket inn i [[Østfold]] og [[Østerdalen]], men en norsk hær under prins [[Kristian August av Augustenborg|Kristian August]] drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbragt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærgårdsbåter med lette [[kanon]]er gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene, ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for [[sjalupp]]er opp til 60–70 [[Fot (måleenhet)|fot]] og med et mannskap på 60–70 mann, og en for [[jolle]]r på inntil 45 fot og med 20–25 manns besetning. [[Henrik Ibsen]]s episke dikt [[Terje Vigen]] omhandler nøden i denne perioden.

I perioden inntil 1814 ble det bygget over 50 av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert [[krutt]].

Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812, mistet han nær {{Formatnum:400000}} mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter Napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] Norge som krigserstatning. Ett av punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Dette hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin.

§&nbsp;109 i Grunnloven sier «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man inntil 1876. Hæren i 1814 var på {{Formatnum:25000}} mann, hvorav {{Formatnum:4000}} var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis {{Formatnum:12000}} og {{Formatnum:2000}} mann. Denne styrken ble kalt ''linjen'', og var den egentlige stående hæren.  Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes ''landvernet''. Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100&nbsp;% under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av [[1800-tallet]].

Den første norske [[generalstab]]en ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under [[hærordningsplanen av 1817]]. Etter [[unionen med Sverige]] ble generalstaben inntil 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok [[Forsvarets overkommando]] oppgavene.

I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller ''landstormen''. Samlet endte dette opp i en hær på nærmere {{Formatnum:80000}} mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. I 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.

Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først mot slutten av [[1820-årene]] ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var [[fregatt]]er med 50 kanoner og 350 manns besetning og [[korvette]]r med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge Marinen videre ut.

Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.

[[Fil:Unionsoppløsningen flagg.jpg|thumb|right|I forbindelse med unionsoppløsningen ble det arrangert en folkeavstemning, hvor det var overveldende flertall for å oppløse unionen.  Dette er en plakat fra den tiden.]]
I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning.  Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en [[første verdenskrig|verdenskrig]] var i oppseiling.  Norge valgte å holde seg nøytralt.

Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned.  Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles luftforsvar.

I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940.

Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp, det meste under [[Milorg]], i det okkuperte Norge. Da freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.

[[Fil:Telemark battalion flag guard.jpg|thumb|right|[[Telemark bataljon]] presenterer flagg for sjefen for [[SFOR]]-styrken i 1997.]]
Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «''Aldri mer 9. april!''» ble et slagord. Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede [[NATO]]-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til [[USA]], spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom [[Mutual Defense Assistance Program|avtalen mellom Norge og USA om gjensidig hjelp på forsvarets område]]. Den store militære trusselen var [[Sovjetunionen]], og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i NATO-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en [[Norsk militærbasepolitikk|basepolitikk]] som var innrettet på å ikke irritere sovjeterne. Begge deler var en belastning overfor landets allierte. En ny våpengren kom også til som følge av erfaringene med motstandskampen, nemlig [[Heimevernet]]. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren.

Inntil 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på [[Huseby]] ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo sentrum igjen etter noen år.

Etter Sovjetunionens og [[Warszawapakten]]s oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-årene ble antallet soldater betydelig redusert. Tidlig i [[2000-tallet|2000-årene]] ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet. Forsvarsreform etter den kalde krigen var drevet frem av flere forhold. Sikkerhetssituasjonen var endret og det var en viss usikkerhet knyttet til hvordan Norge skulle forholde seg til Russland. Videre var det problemer med utstyrsparken til mobiliseringshæren. Denne var i stor grad basert på materiell overført fra amerikanerne og britene i 1950- og 1960-årene. Budsjettene i 1990-årene reflekterte også nye prioriteringer for politisk nivå. Disse faktorene medførte at reformbehovet ble følt gjennom organisasjonen.<ref name=":0">{{Kilde bok |tittel=Balansegang, Forsvarets Omstilling Etter Den Kalde Krigen |etternavn=Bogen |fornavn=Olav |utgiver=Dreyer |år=2015 |isbn=9788282651363 |utgivelsessted=Oslo |sider= 41-142 |etternavn2=Håkenstad |fornavn2=Magnus |url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018052548143}}</ref> Arbeid med reform ble planlagt gjennom flere forsvarskommisjoner og rapporter. I grove trekk gikk anbefalingene ut på å redusere størrelse, men å beholde oppgavene med invasjonsforsvar. Debatten gjennom 1990-årene handlet om denne rollen var riktig kurs videre. Først på slutten av tiåret, etter at Forsvarsstudie 2000 ledet av [[Sverre Diesen]], slo fast at reform var nødvendig, begynte arbeidet.<ref name=":0" /> Det er anslått at Norge kuttet rundt {{formatnum:1000}} milliarder kroner i bevilgninger til forsvaret i årene 1990 til 2023.<ref>{{Kilde avis|tittel=Norge trodde på fred i Europa. Kuttet 1000 milliarder i forsvarsutgifter.|avis=Aftenposten|url=https://www.aftenposten.no/norge/i/KnarB7/norge-trodde-paa-fred-i-europa-kuttet-1000-milliarder-i-forsvarsutgifter|etternavn=Johnsen|fornavn=Gunnar|dato=24. mars 2023|sitat=Beregninger som Forsvarets forskningsinstitutt har gjort for Aftenposten, viser at fredsutbyttet staten har tatt ut siden 1990, er på mer enn 1000 milliarder kroner (2022-verdi). Det kunne ha finansiert minst 12 forsvarsbudsjetter av dagens størrelse.}}</ref>

Norge deltok i 23 operasjoner i løpet av 1990-årene. Perioden karakteriseres av overgangen fra fredsbevarende til fredsopprettende oppdrag. Fredsbevarende oppdrag var typisk for Norske utenlandsoppdrag før nittitallet og krever mindre av troppene hva angår trening. Fredsopprettende oppdrag fordrer større treningsmengde og at styrkene må være forberedt på skarpe operasjoner. Til tross for manglende politisk og faglig vilje til å modernisere Forsvaret, var Norge, sammen med blant annet Danmark, et av de ledende land innen bidrag til internasjonale operasjoner i regi av FN. Operasjoner utenfor det tradisjonelle ansvarsområdet var i starten av perioden blant mange ansett å være utenfor ansvarsområdet til Forsvaret<ref name=":1">{{Kilde bok|tittel = Allianseforsvar i endring, bind 5, Norsk Forsvarshistorie |etternavn = Børresen|fornavn = Jacob|utgiver = Eide Forlag|år = 2004|isbn = |utgivelsessted = Bergen|sider = 204-206|kapittel = |etternavn2 = Gullow|fornavn2 = Gjeseth|etternavn3 = Tamnes|fornavn3 = Rolf}}</ref>.

[[Fil:Nordic Battallion.jpg|alt=Nordic Battalion var en felles nordisk bataljon som deltok i United Nations Protection Force.|thumb|Nordic Battalion var en felles nordisk bataljon som deltok i [[United Nations Protection Force]].]]
Norges første større bidrag kom i [[Somalia]] i 1992. Her deltok rundt {{Formatnum:40000}} FN-soldater til [[UNOSOM I|UNOSOM]] I og II. Dette bidraget varte i flere år og tok slutt etter at 18 amerikanske soldater mistet livet i slaget om [[Mogadishu]].<ref name=":1" />

[[Jugoslaviakrigene]] tok til i 1992. Ved oppløsningen av føderasjonen, begynte statene prosesser for å bli uavhengige. Kort fortalt er dette problematisk fordi regionen er et lappeteppe av forskjellige nasjonaliteter. Konfliktene sprang ut av dette. Norge bidro i løpet av 1990-årene med flere bidrag, både skarpe og støttefunksjoner. Utover i 1990-årene utviklet krisen seg i slik grad at NATO overtok ledelsen fra FN.<ref name=":1" />

I etterkrigsårene har også Forsvaret hatt styrker utplassert i flere deler av verden, spesielt i FN-regi. [[Tysklandsbrigaden]] var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok Forsvaret i krigsoperasjoner, blant annet i [[Libanon]], [[Bosnia]] og [[Afghanistan]].