Redigerer Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig (avsnitt)

== Utkastelser etter Tysklands nederlag ==
[[File:OderNeisselineatSwinemünde.JPG|thumb|left|Oder-Neisse-linjen, den østtyske grensen siden 1945.]]
Andre verdenskrig i Europa endte med Tysklands kapitulasjon i [[mai]] 1945. Innen den tid var hele Øst-Europa og mye av Sentral-Europa underlagt sovjetisk okkupasjon. Dette inkluderte mesteparten av de historiske tyske bosetningsområdene, samt den [[Sowjetische Besatzungszone|sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland]].

De allierte ble enige om okkupasjonsområdene, den nye avgrensningen av Tyskland, og fordrivelsen av etniske tyskere fra etterkrigs-Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn til de allierte okkupasjonssonene gjennom [[Potsdamavtalen]]<ref name="Schuck156" /><ref name="US" /> som ble vedtatt ved [[Potsdamkonferansen]] mellom [[17. juli]] og [[2. august]] 1945. ''Artikkel XII'' omhandlet fordrivelsene og skriver:

{{Sitat|De tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på en ordnet og human måte.<ref>*[http://www.pbs.org/wgbh/amex/truman/psources/ps_potsdam.html Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference] {{Wayback|url=http://www.pbs.org/wgbh/amex/truman/psources/ps_potsdam.html |date=20090802235755 }}</ref>
|Potsdam-avtalens artikkel XII}}

Avtalen forsøkte også å sikte etter en jevn fordeling av de utviste tyskerne mellom de fire okkupasjonssonene tilhørende USA, Storbritannia, Frankrike, og Sovjet.<ref name="Bramwell25"/>

[[File:Bundesarchiv Bild 183-29645-0001, Potsdamer Konferenz, Stalin, Truman, Churchill.jpg|thumb|250px|Potsdamkonferansen: Josef Stalin (andre fra venstre), [[Harry Truman]] (i midten), Winston Churchill (til høyre)]]
Fordrivelser som fant sted før de allierte ble enige ved [[Potsdam]] refereres til som «ville» fordrivelser («''Wilde Vertreibungen''»). De ble utført av militære og sivile makter i sovjetiskokkupert Polen og Tsjekkoslovakia våren og sommeren 1945.<ref name="US" /><ref>Kittel, Manfred/Horst Möller/Jiri Peek, ''Deutschsprachige Minderheiten 1945: Ein europäischer Vergleich'', 2007; ISBN 3-486-58002-7, ISBN 978-3-486-58002-0:</ref>

I Jugoslavia var skjebnen til de tilbakevendende tyskerne alt annet enn «human»; [[Donauschwabere|etnisk tyske]] landsbyer ble omgjort til interneringsleirer der {{formatnum:50000}} omkom.<ref name="Bramwell25" /><ref name="Jugoslawien, Sindelfingen 1995"/>

[[Potsdamdeklarasjonen]] etterspurte at disse land midlertidig ville stanse fordrivelsene, grunnet flyktningsproblemene skapt av fordrivelsen før Potsdamkonferansen.<ref name="US"/> Mens fordrivelser fra Tsjekkoslovakia ble midlertidig stagget, var situasjonen en annen i Polen og de tidligere østlige tyske territoriene.<ref name="Bramwell25" /> [[Geoffrey Harrison]], en av forfatterne av Potsdamartiklene, hevdet at «formålet for denne artikkelen var ikke for å legitimere eller oppfordre fordrivelsene, men heller skape en platform for å møte de fordrivende statene og spørre dem om å koordinere overføringene med de okkuperende maktene i Tyskland».<ref>Bramwell, Anna. ''Refugees in the Age of Total War'', Routledge, 1988, p.&nbsp;24; ISBN 0-04-445194-6<!-- ISBN needed --></ref>

[[File:Bundesarchiv Bild 183-1983-0422-315, Umsiedler auf dem Güterbahnhof Berlin-Pankow.jpg|thumb|250px|left|Utkastede tyskere, 1946]]
Etter Potsdam ble en rekke fordrivelser av etniske tyskere gjennomført gjennom alle sovjetiskokkuperte østeuropeiske land.<ref name="Wasserstein" /><ref name="Philipp Ther 1998, p.21"/> Eiendom og eiendeler i de berørte områdene som tidligere hadde tilhørt tyskere eller Tyskland ble konfiskert, og ble enten sendt til Sovjetunionen, nasjonalisert, eller omfordelt blant borgerne. Av de mange folkeforflytningene etter krigen var den største fordrivelsen av tyskere fra Øst- og Sentral-Europa, hovedsakelig fra Tsjekkoslovakia (som det historisk tysktalende Sudetenland i Sudetfjellene lands den tysk-polske-tsjekkoslovakiske grensen), og området som ble etterkrigs-Polen. Polens landegrenser ble flyttet vestover til [[Oder-Neisse-linjen]], dypt inn i tidligere tyske områder, og 80 kilometers avstand fra [[Berlin]].<ref name="US" />

Fordrivelsen og flyttingen av andre etnisiteter fant sted samtidig som fordrivelsen av tyskerne. Under og etter krigen ble {{formatnum:2208000}} polakker fordrevet eller flyktet fra de tidligere østlige territoriene til Polen som hadde blitt annektert av Sovjet gjennom [[Molotov-Ribbentrop-avtalen]]. {{formatnum:1652000}} av disse flyktningene ble bosatt i de tidligere tyske områdene avstått til Polen etter krigen. I tillegg fikk {{formatnum:249000}} tillatelse til å forlate Sovjetunionen mellom 1955 og 1959, noe som førte til at det var {{formatnum:1132000}} personer som erklærte seg polske gjenværende Sovjet i 1959.<ref name="ReferenceA"/>

Polen utviste også rundt {{formatnum:518000}} av de {{formatnum:700000}} etniske [[ukrainere|ukrainerne]] og [[hviterussere|hviterusserne]] i Polen, med de gjenværende {{formatnum:150000}} tvangsflyttet til de tidligere tyske, og nylig ervervede områdene, gjennom [[operasjon Vistula]].<ref name="ReferenceA" /> De fleste [[Italienere|etniske italienerne]] ble utvist fra etterkrigs-[[Jugoslavia]].<ref>Myron Weiner. ''Migration and Refugees: Politics and Policies in the United States and Germany'', Berghahn Books, 1998; ISBN 1-57181-091-9.<!-- page(s)? --></ref> I Tsjekkoslovakia ble ikke bare [[Sudettyskere|sudettyskerne]] utvist, men også den [[Ungarere|ungarske]] minoriteten i [[Slovakia]].<ref name="Philipp Ther 1998, p.21" />

=== Tsjekkoslovakia ===
{{Hovedartikkel|Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia}}
I en folkeopptelling fra 1930 kom det fram at det var {{formatnum:3261688}} tysktalende i Tsjekkoslovakia – 22,3 % av befolkningen.<ref name="EU"/><ref>Schieder, Theodor. ''Die Vertreibung der deutschen Bevölkerung aus der Tschechoslowakei'', Bonn: 1957, s. 7;  {{formatnum:3231688}} tsjekkoslovakiske statsborgere var etnisk tyskere, og ytterligere {{formatnum:86757}} tyskere fra andre stater bodde i Tsjekkoslovakia.</ref> Den polske demografen Eberhardt mener at antallet tysktalende i Tsjekkoslovakia inkluderte {{formatnum:75000}} jøder i 1930.<ref>Eberhardt, Piotr, ''Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-Century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis'', M.E. Sharpe, 2002, p.&nbsp;129; ISBN 0-7656-0665-8.</ref> Den vesttyske [[Statistisches Bundesamt]] anslo den tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia til å være {{formatnum:3477000}} i 1939 (disse tallene er videre utdypet i skjemaet nedenfor). Engelske kilder som omhandler fordrivelsene forholder seg til et antall på rundt 3,5 millioner, basert på den vesttyske analysen.<ref>De Zayas, A. ''A terrible Revenge''. New York: Palgrave/Macmillan, 1994; ISBN 1-4039-7308-3, p.&nbsp;152- (3,477,000)</ref><ref>Schoenberg, H.W., ''Germans from the East: A Study of Their Migration, Resettlement and Subsequent Group History, since 1945'', London, UK: Springer, 1970; ISBN 90-247-5044-X, p. 3- (3,453,000)</ref> Ifølge Eberhardt er tallene på etniske tyskere i Sudetenland, basert på folketellingen i mai 1939, omstridt blant «tsjekkiske forfattere». De hevder de tyske tallene inkluderer {{formatnum:300000}} tsjekkere i den sudettyske befolkningen.<ref>Piotr Eberhardt, ''Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-Century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis'', M.E. Sharpe, 2002, ISBN 0-7656-0665-8, p. 128; Eberhardt did not cite the "Czech authors" disputing the German figures</ref><ref>http://www.ushmm.org/online/film/display/detail.php?file_num=4686</ref>

{| class="wikitable"
|+ Tysk befolkning i Tsjekkoslovakia 1939<br />
ifølge vesttyske [[Statistisches Bundesamt]]<ref name="Vertreibungsverluste Pages 322-339"/>
|-
! Beskrivelse!! Totalt !! Etniske tyskere !! Andre
|-
| [[Sudettyskere]]||align="right"| 3 037 361 ||align="right"| 3 037 361 ||align="right"| –
|-
| Jøder||align="right"| 2035 ||align="right"| 2035 ||align="right"| –
|-
| Tsjekkere||align="right"| 193 786 ||align="right"| -|| align="right"|193 786
|-
| Andre etniske grupper ||align="right"| 3 670  ||align="right"| -||align="right"| 3 670
|-
| Utenlandske statsborgere  ||align="right"| 39 747 ||align="right"| 11 754 ||align="right"| 27 993
|-
| Statsløse || align="right"| 3415 ||align="right"| 2454 ||align="right"| 961
|-
| Ubestemt statsborgerskap ||align="right"| 128 435 ||align="right"| 10 811 ||align="right"| 117 624
|-
| Sudettysk folketelling mai 1939 ||align="right"| 3 408 449||align="right"| 3 064 415 ||align="right"|344 034
|-
|
|-
| [[Böhmen-Mähren]] (rasjoneringskort)||align="right"|-||align="right"| {{formatnum:259000}} ||align="right"|-
|-
|
|-
| Tyskere i [[Slovakia]]||align="right"|-||align="right"| {{formatnum:154000}} ||align="right"|-
|-
|
|-
| Total tysk befolkning i Tsjekkoslovakia 1939||align="right"|-||align="right"| {{formatnum:3477000}} ||align="right"|-
|}<ref>Source: ''Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50'', Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, pp.&nbsp;322–39.</ref>

'''Merknader''':
:A. Tallene for [[Sudetenland]] inkluderer en befolkning på 27 283 sudettyskere som var i militær- eller arbeidstjeneste.
:B. [[Statistisches Bundesamt]] estimerte den totale tsjekkiske befolkningen i Sudetenland til ca. {{formatnum:319000}} personer med å inkludere de med ubestemt eller uerklært statsborgerskap som tsjekkere.
:C. Antallet jøder fra Sudetenland i mai 1939-opptellingen som var utenlandske, statsløse, eller et ubestemt statsborgerskap var ikke gitt i Statistisches Bundesamts rapport. Et separat anslag for jødebefolkningen i Sudetenland ble publisert i ''Statistisches Jahrbuch Für Das Deutsche Reich 1941/42'', hvor antallet anslås til 2363 jøder og 3579 med halvt eller kvart jødisk opphav. Disse tallene tar for seg omtrent 85 % av befolkningen i de annekterte territoriene som utgjorde Sudetenland, og inkluderer ikke Böhmen-Mähren og Slovakia.<ref>The ''Statistisches Jahrbuch für das Deutsche Reich 1941/42'' is available online [http://www.digizeitschriften.de '''here''']</ref>
:D. Den estimerte tyske befolkningen på {{formatnum:259000}} i mai 1939 i Böhmen-Mähren er basert på rasjoneringskort utdelt 1. oktober 1940. Statistisches Bundesamt fastslår at disse {{formatnum:259000}} er bare førkrigsbefolkningen og ikke tyskere som ble bosatt i området under okkupasjonen.
:E. Den tyske befolkningen i Slovakia på {{formatnum:154000}} er basert på den slovakiske folketellingen fra 1940, der antallet blir anslått til 130 192 og {{formatnum:23000}} tyskere i det slovakiske området annektert av Ungarn, som ble anslått av den tyske okkupasjonsmakten i 1941 i Böhmen-Mähren.
:F. Disse tallene inkluderer ikke etniske tyskere i [[Zaolzie|tsjekkisk Schlesien]], som er regnet som en del av Polen av [[Statistisches Bundesamt]].

Den estimerte tyske befolkningen på {{formatnum:3477000}}, basert på folketellingen i mai 1939 og Böhmen-Mährens rasjoneringskort, ble brukt av Statistisches Bundesamt når de beregnet fordrivelsestap på {{formatnum:273000}} sivile i Tsjekkoslovakia.<ref>''Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50'', Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, pp.&nbsp;322–25.</ref> De tyske historikerne Hans Henning Hahn og Eva Hahn påpekte at Statistisches Bundesamts tsjekkoslovakiske rapport var utarbeidet av Alfred Bohmann, et tidligere nazipartimedlem og en som tidligere hadde tjenestegjort i [[SS]] under krigen. Bohmann var journalist for den ultranasjonalistiske Sudeten-Deutsch-avisen i etterkrigs-Tyskland.<ref>Hahn, Hans and Eva. ''Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte'', Paderborn: Schöningh, 2010, pp.&nbsp;712–715; ISBN 978-3-506-77044-8.</ref> Anslaget fra samme rapport på 273 000 dødsfall som følge av fordrivelsen er ofte sitert i historisk litteratur.<ref name="Alfred M Page 152"/>

I 1995 fant et forent tsjekkisk-tysk historikerutvalg ut at de tidligere demografiske anslagene på {{formatnum:222000}} til {{formatnum:270000}} døde var overdrevet og basert på feilaktig informasjon. De konkluderte med at dødstallene var på minst {{formatnum:15000}}, med et maksimalt anslag på {{formatnum:30000}} hvis man går ut ifra at ikke alle dødsfall ble rapportert.<ref name="ReferenceC"/><ref name="tschechien-portal.info"/><ref name="dt-ds-historikerkommission.de"/><ref name="Wallace"/> Den tyske kirkesøkstjenesten bekreftet 18 889 dødsfall under fordrivelsene fra Tsjekkoslovakia. (Voldelige dødsfall 5556; selvmord 3411; deportert 705; i leirer 615; under krigsflukt 629; etterkrigsflukt 1481; ubestemt årsak 379; andre diverse 73).<ref>Hahn, Hans and Eva. ''Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte'', Paderborn: Schöningh, 2010, p.&nbsp;702</ref>

Under den tyske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, særlig etter represalier for likvideringen av [[Reinhard Heydrich]], krevde mange tsjekkiske motstandsgrupper at det tyske problemet skulle bli løst gjennom fordrivelse eller utveksling. Disse kravene ble tatt opp av den tsjekkiske eksilregjeringen, som søkte støtte fra de allierte allerede fra 1943.<ref>Československo-sovětské vztahy v diplomatických jednáních 1939–1945. Dokumenty. Díl 2 (červenec 1943 – březen 1945). Praha, 1999; ISBN 80-85475-57-X.</ref> Den endelige avtalen ble ikke nådd før [[Potsdamkonferansen]].

[[Fil:Sudetendeutsche gebiete.svg|thumb|200px|left|Tsjekkiske områder hvor tyskere utgjorde over 50 % av befolkningen før 1945<ref>{{Cite book|title=The new Europe|first=Bernard|last=Newman|publisher=Ayer Publishing|year=1972|isbn=0-8369-2963-2|page=382|url=http://www.google.de/books?id=gTA34DxHx4AC&pg=PA382|accessdate=2. oktober 2009}}</ref>]]

Ifølge det vesttyske [[Schieder-utvalget]] var det 4,5 millioner tyske sivilere i Böhmen-Mähren i mai 1945, inkludert {{formatnum:100000}} fra Slovakia og 1,6 millioner flyktninger fra Polen.<ref>{{kilde www |url=http://z-g-v.de/doku/archiv/frameset04_1.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-03-18 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20050220231512/http://www.z-g-v.de/doku/archiv/frameset04_1.htm |arkivdato=2005-02-20 }} [http://z-g-v.de/doku/archiv/frameset04_1.htm ''Die Vertreibung der deutschen Bevölkerung aus der Tschechoslowakei Band 1'']   {{Wayback|url=http://z-g-v.de/doku/archiv/frameset04_1.htm |date=20050220231512 }} {{De}} p.&nbsp;18.<!-- ISBN, publishing info needed --></ref>

Det er estimert at mellom {{formatnum:700000}} og {{formatnum:800000}} ble berørt av de «ville» fordrivelsene mellom mai og august 1945.<ref name="EU17"/> Fordrivelsene ble oppfordret av tsjekkoslovakiske politikere og ble som regel utført av lokale myndigheter med hjelp av hovedsakelig væpnede frivillige og hæren.<ref>Biman, S. & R. Cílek. ''Poslední mrtví, první živí''. Ústí nad Labem (1989); ISBN 80-7047-002-X.</ref> Det dreide seg om hendelser som [[dødsmarsjen fra Brno]] og [[Ústí nad Labem-massakren]].

Befolkningsutveksling og forflytting i tråd med Potsdamoverensstemmelsen fortsatte fra januar til oktober 1946. 1,9 millioner etniske tyskere ble fordrevet til den amerikanske sonen – deler av det som ville bli [[Vest-Tyskland]]. Mer enn én million ble flyttet til den sovjetiske sonen – senere [[Øst-Tyskland]].<ref>{{Cite web|url=http://www.radio.cz/en/article/65421|title=Memories of World War II in the Czech Lands: the expulsion of Sudeten Germans|author=Brian Kenety|publisher=Radio Prahs|date=14. april 2005|accessdate=6. september 2007}}</ref> Omtrent {{formatnum:250000}} etniske tyskere ansett som uunnværlig for industri fikk bli i Tsjekkoslovakia.<ref name="Overy" /> Tyske menn med tsjekkiske koner ble fordrevet, ofte med deres kone, mens etnisk tyske kvinner med tsjekkiske ektemenn fikk bli.<ref name="Ther305" /> Etter 1948 ble utdannede sudettyskere tvunget til å bli værende.<ref>{{Cite web|url=http://www.trumanlibrary.org/whistlestop/study_collections/marshall/large/documents/index.php?pagenumber=4&documentdate=28_February_1947&documentid=24&collectionid=mp&nav=OK|title=Herbert Hoover's press release of The President's Economic Mission to Germany and Austria, Report No.&nbsp;1: German Agriculture and Food Requirements, 28 February 1947|publisher=Harry S. Truman Library and Museum|accessdate=6. september 2007|url-status=yes}}</ref>

=== Ungarn ===
[[File:Bundesarchiv Bild 146-1989-105-13A, Ungarn, deutscher Rückzug.jpg|thumb|250px|Wehrmachtsoldater i retrett, Ungarn, mars 1945]]
[[File:Elek monument deported Germans.jpg|thumb|250px|Minnesmerke for de utviste ungarske tyskerne i [[Elek]], Ungarn]]
I motsetning til fordrivelsen fra andre land ble fordrivelsen av tyskere fra Ungarn ikke bestemt av ungarske myndigheter.<ref name="EU8"/> Fordrivelsen begynte den [[22. desember]] 1944 da den sovjetiske øverstkommanderende beordret fordrivelsene. Tre prosent av den tyske førkrigsbefolkningen (ca. {{formatnum:20000}}) hadde blitt evakuert av Volksbund før den tid. De dro til Østerrike, men mange vendte hjem ved våren. Omtrent {{formatnum:60000}} etniske tyskere flyktet totalt.<ref name="Wasserstein"/>

Ifølge det vesttyske Schieder-utvalgets rapport fra 1956 ble mellom 30–{{formatnum:35000}} tyske sivile og {{formatnum:30000}} militære krigsfanger arrestert og fraktet fra Ungarn til Sovjetunionen for tvangsarbeid våren 1945. I noen landsbyer ble hele den voksne befolkningen fraktet til tvangsarbeid i [[Donetsbekkenet]]. 6000 døde dere som et resultat av slit og dårlig behandling.<ref>"Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa", ''Das Schicksal der Deutschen in Ungarn: Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa'', pp.&nbsp;44, 72. The editor for this volume of the Schieder commission report was Fritz Valjavec, a scholar dealing with Balkan affairs since the 1930s when he was Nazi Party member. During the war he was an officer in the SS, and was directly implicated in the mass murder of Jews as a member of Einsatzgruppe D in Czernowitz. After the war, he was rehabilated and was chosen to author the report on the expulsions from Hungary.<!--what is the source for this information on Valjavec? Needs to be cited.--></ref>

Data fra russiske arkiver, som var basert på en faktisk oppregning, anslo antall tyskere i Ungarn registrert av sovjeterne til {{formatnum:50292}} sivile, hvorav {{formatnum:31920}} ble deportert til Sovjetunionen for «reparasjonsarbeid». 9 % er dokumentert å ha omkommet.<ref name="Pavel Polian-Against Their Will Pages 286-293"/> Balázs Apor anslår antallet tyskere deportert til Sovjetunionen som tvangsarbeidere til å være mellom {{formatnum:100000}} og {{formatnum:170000}}<ref name="EU38"/>

I 1945 viste offisielle ungarske tall at det var {{formatnum:477000}} tysktalende i Ungarn, inkludert tysktalende jøder, hvorav {{formatnum:303000}} hadde erklært tysk statsborgerskap. Av de tyske statsborgerne var 33 % barn yngre enn 12 og voksne eldre enn 60. 51 % var kvinner.<ref name="EU38" />

Den [[29. desember]] 1945 utførte etterkrigsmyndighetene i Ungarn, i samsvar med Potsdamavtalen, utvisning og fordrivelse av alle som ble identifisert som tyske gjennom folketellingen i 1941, og de som hadde vært medlem av Volksbund, SS, eller en annen væpnet tysk organisasjon. Som følge av dette fant massefordrivelser og utkastelser sted.<ref name="Wasserstein" /> Befolkningen på landet ble mer berørt enn den urbane tyske befolkningen, eller de etniske tyskerne som ble ansett som å ha et yrke eller egenskaper som var essensielle for industrien – som gruvearbeidere.<ref name="EU39"/><ref name="EU43" /> Tyskere gift med ungarere ble ikke kastet ut, uansett kjønn.<ref name="Ther305"/> De første 5788 utkastede dro fra [[Budaörs]] (Wudersch) den [[19. januar]] 1946.<ref name="EU39" />

Omtrent {{formatnum:180000}} tysktalende ungarske statsborgere ble fratatt statsborgerskap i Ungarn og alle deres eiendeler, og så utvist til okkupasjonssonene vest i Tyskland.<ref name="EU47"/> Fram til juli 1948 ble videre {{formatnum:35000}} mennesker forvist til den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland.<ref name="EU47" /> De fleste av de som ble fordrevet fant ny bopel i den sørvesttyske provinsen [[Baden-Württemberg]],<ref name="Phillips86"/> men mange også i [[Bayern]] og [[Hessen]]. Annen forskning oppgir at mellom 1945 og 1950 ble {{formatnum:150000}} fordrevet til Vest-Tyskland, {{formatnum:103000}} til Østerrike, og ingen til Øst-Tyskland.<ref name="Overy" /> Under fordrivelsene ble mange organiserte protestdemonstrasjoner gjennomført av den ungarske befolkningen.<ref name="EU41"/>

Ervervelsen av land for å videre kunne tildele de til ungarske flyktninger og statsborgere var en av hovedgrunnene til fordrivelsene, som ble lagt frem av myndighetene.<ref name="EU43" /> Den mislykkede organiseringen av omfordeling førte til sosiale konflikter og spenninger.<ref name="EU43"/>

Ved slutten av fordrivelsene var {{formatnum:200000}} tyskere gjenværende i Ungarn<ref name="Wasserstein" /> (Overy hevder {{formatnum:270000}}<ref name="Overy" />), men kun {{formatnum:22445}} identifiserte seg som tyske i folketellingen fra 1949. En ordre den [[15. juni]] 1948 stanset fordrivelsen. Et statlig [[dekret]] den [[25. mars]] [[1950]] erklærte alle fordrivelsesordre ugyldige, og lot de tyskerne som ble fordrevet vende tilbake om de ønsket å gjøre så.<ref name="EU43" /> Etter kommunismens fall tidlig i 1990 ble de tyske ofrene for fordrivelsen, og for sovjetisk tvangsarbeid, rehabilitert.<ref name="Phillips86" /> Postkommunistiske lover lot fordrevne få oppreisning, vende hjem, og kjøpe eiendom.<ref name="Phillips87"/> Det var ingen konflikter mellom Ungarn og Tyskland angående fordrivelsene etter krigen.<ref name="Phillips87" />

I 1958 anslo vesttyske myndigheter, basert på demografiske analyser, at det var {{formatnum:270000}} tyskere igjen i Ungarn i 1950, at {{formatnum:60000}} hadde blitt [[Assimilering|assimilert]], og at det var {{formatnum:57000}} «uløste saker» som trengte avklaring.<ref>''Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50'', Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958.</ref> Redaktøren for den ungarske delen av rapporten var [[Wilfried Krallert]], en ekspert på [[Balkan]] siden [[1930-årene]] da han var medlem av [[NSDAP]]. Under krigen var han en del av SS, og var direkte delaktig i plyndringen av kulturelle skatter fra Øst-Europa. Etter krigen ble han rehabilitert og valgt som forfatteren av rapportene om fordrivelsen av tyskere fra Ungarn, Romania, og Jugoslavia. Anslaget på {{formatnum:57000}} «uløste saker» i Ungarn er inkludert blant annet i de overdrevne påstandene om to millioner dødsfall som følge av fordrivelsene. Dette tallet er ofte sitert, selv om det er unøyaktig, i offisiell tysk og historisk litteratur.<ref name="Alfred M Page 152" />

=== Nederland ===
Etter andre verdenskrig bestemte de nederlandske myndighetene seg for å utvise de {{formatnum:25000}} tyskerne som levde i [[Nederland]].<ref name="geschiedenes"/> Tyskere, selv med [[Nederlendere|nederlandske]] maker og barn, ble kalt «fiendtlige innbyggere» (''«vijandelijke onderdanen»'').<ref name="geschiedenes" />

Operasjonen begynte den [[10. september]] 1946 i [[Amsterdam]], da tyske utlendinger og deres familier ble arrestert i deres hjem midt på natten, og gitt én time til å pakke maks. 50&nbsp;kg med bagasje. De fikk kun ta med seg 100 [[Nederlandsk gylden|gylden]], og de resterende eiendelene ble konfiskert av staten. De ble videre ført til interneringsleirer nær den tyske grensen, og den største av disse var Mariënbosch, nær [[Nijmegen]]. Alt i alt ble omtrent 3691 tyskere (mindre enn 15 % av de {{formatnum:25000}} tyskerne i Nederland) utvist. De allierte styrkene i Vest-Tyskland motstod denne operasjonen grunnet frykt for at andre land ville følge i Nederlands spor. De vestlige okkupasjonssonene var ikke i en økonomisk tilstand som tilsa at de kunne ta imot et så stort antall flyktninger. Britiske myndigheter svarte med å kaste ut {{formatnum:100000}} nederlendere fra Tyskland. Utkastingsoperasjonen stanset i 1948. Den [[26. juli]] 1951 ble en fredsavtale endelig underskrevet og krigen mellom Tyskland og Nederland endte ''[[de jure]]''. Det ble da ikke nødvendig å utvise tyskere, siden de ikke ble sett på som en samfunnstrussel lenger.

=== Polen – inkludert de tidligere tyske territoriene ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 175-S00-00326, Flüchtlinge aus Ostpreußen auf Pferdewagen.jpg|thumb|250px|Tyske flyktninger fra Østpreussen, 1945]]
Gjennom 1944 og frem til mai 1945, mens Den røde armé marsjerte gjennom Øst-Europa og de østlige tyske provinsene, ble noen tyske sivile drept i kamphandlingene, og noen ble offer for hevnaksjoner rettet mot etniske tyskere, og tyske statsborgere. [[Bundesarchiv]] estimerer at omtrent 1 % ({{formatnum:100000}}) av tyske sivile øst for Oder-Neisse døde før den tyske kapitulasjonen i mai 1945.<ref name="Spieler, Silke 1948. Pages 23-41"/> Selv om mange allerede hadde flyktet i hui og hast før den sovjetiske hæren ankom, skremt av ryktene om sovjetiske krigsforbrytelser og overgrep – som ofte ble forsterket og brukt av nazipropaganda<ref>[[Julius Streicher]] published ''The Horror in the East'' in ''Der Stürmer'' [http://www.calvin.edu/academic/cas/gpa/ds8.htm ''Der Stürmer'', #8/1945] {{Wayback|url=http://www.calvin.edu/academic/cas/gpa/ds8.htm |date=20090415114342 }}, Calvin.edu; accessed 6 December 2014.</ref> – forble mange millioner.<ref name="Urban116"/>
[[File:Bundesarchiv Bild 183-1990-0323-501, Flüchtlingsfamilie in Oberschlesien.jpg|thumb|En familie i [[Øvre Schlesien]] venter i januar 1945 på skyss for å komme seg vestover. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-1990-0323-501 }}]]
Tidlig på 2000-tallet holdt de polske historikerne [[Witold Sienkiewicz]] og [[Grzegorz Hryciuk]] fast ved at mellom {{formatnum:600000}} og 1,2 millioner døde under flukt og evakuering. «Hovedårsakene var kulde, stress, og bombing».<ref>Sienkiewicz, Witold Hryciuk, Grzegorz; ''Wysiedlenia, wypędzenia i ucieczki 1939–1959: atlas ziem Polski: Polacy, Żydzi, Niemcy, Ukraińcy'', Warsaw: Demart, 2008, p.&nbsp;170, ''Określa je wielkosciami między 600tys. a 1.2 mln zmarłych i zabitych. Głowną przyczyną zgonów było zimno, stres i bombardowania''.<!-- ISBN/ISSN needed --></ref> En studie i 2005 utført av [[Polska Akademia Nauk|det polske vitenskapelige akademi]] anslo at 4 til 5 millioner tyske sivile flyktet med de tilbaketrekkende tyske styrkene i de siste månedene av krigen, og at 4,5 til 4,6 millioner tyskere var gjenværende i polskkontrollerte områder.

Innen 1950 hadde {{formatnum:3155000}} blitt transportert til Tyskland, {{formatnum:1043550}} var integrert som polske statsborgere, og {{formatnum:170000}} var gjenværende i Polen.<ref name="Gawryszewski2005"/>{{Rp|455–60,466}}

Ifølge det vesttyske Schieder-utvalget fra 1953 var det {{formatnum:5650000}} tyskere i Polen i midten av 1945, {{formatnum:3500000}} hadde blitt kastet ut, og {{formatnum:910000}} var fortsatt i Polen i 1950.<ref>''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa'', Theodor Schieder (compiler) in collaboration with A. Diestelkamp [et al.], Bonn, Bundesministerium für Vertriebene (ed.), 1953, pp.&nbsp;78 and 155.</ref> Ifølge samme utvalg var de sivile dødstallene 2 millioner;<ref>''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa'', vol.&nbsp;1, Theodor Schieder (compilator) in collaboration with A. Diestelkamp [et al.], Bonn, Bundesministerium für Vertriebene (ed.), 1953, p.&nbsp;160</ref> men i 1974 estimerte Bundesarchiv at dødstallene var {{formatnum:400000}}.<ref>Silke Spieler (ed.), ''Vertreibung und Vertreibungsverbrechen 1945–1948. Bericht des Bundesarchivs vom 28. Mai 1974. Archivalien und ausgewählte Erlebnisberichte'', Bonn: Kulturstiftung der deutschen Vertriebenen 1989; ISBN 3-88557-067-X.</ref> (De kontroversielle anslagene er dekket lengre ned i avsnittet om dødsfall).

Den polske kureren [[Jan Karski]] advarte [[USA]]s president [[Franklin D. Roosevelt]] om faren for polske represalier, og beskrev dem videre som uunngåelige, og en oppfordring for alle tyskere i Polen til å «dra mot vest, til Tyskland, der de hører hjemme».<ref>(Karski's 1943 reference to "Poland" meant the pre-war a.k.a. 1937 bordered area of Poland.){{Cite book|title=Death by Government|author=Rummel, R.J. & Irving Louis Horowitz|publisher=[[Transaction Publishers]]|year=1997|url=http://books.google.com/?id=N1j1QdPMockC&pg=PA302&dq=karski+roosevelt+revenge|page=302|quote=I would rather be frank with you, Mr. President. Nothing on earth will stop the Poles from taking some kind of revenge on the Germans after the Nazi collapse. There will be some terrorism, probably short-lived, but it will be unavoidable. And I think this will be a sort of encouragement for all the Germans in Poland to go west, to Germany proper, where they belong.|isbn=978-1-56000-927-6}}</ref> Under militærfeltoget i 1945 ble de fleste mannlige tyskere øst for Oder-Neisse ansett som mulige soldater, og ble holdt i fangeleirer i påvente av deres undersøkelse av [[NKVD]]. Medlemmer av naziorganisasjoner og andre myndighetspersonell ble adskilt fra resten og sendt til Sovjet som tvangsarbeidere.<ref name="Pavel Polian-Against Their Will Pages 286-293" /><ref name="Cornelius126"/>

[[File:POLSKA 14-03-1945.png|thumb|200px|left|Tenkt [[Ziemie Odzyskane|polsk administrasjon]] (gul: «Okręg I-IV») av de tidligere østlige territoriene til Tyskland i mars 1945.]]
I midten av 1945 ble de østlige territoriene til førkrigs-Tyskland overrakt til de sovjetiskstyrte polske militærstyrkene. Tidlige fordrivelser ble gjennomført av de polske kommunistmilitærstyrkene<ref>Philipp Ther, ''Deutsche und polnische Vertriebene: Gesellschaft und Vertriebenenpolitik in SBZ/DDR und in Polen 1945–1956'', 1998, p.&nbsp;56; ISBN 3-525-35790-7, ISBN 978-3-525-35790-3; From June until mid-July, Polish military and militia expelled (the "wild expulsions") nearly all of the residents of the districts immediately east of the rivers [Oder-Neisse line]</ref> selv før Potsdamkonferansen plasserte dem under midlertidig polsk administrasjon før den endelige fredsavtalen,<ref name="EU27"/> i et forsøk på å sikre områdenes integrasjon inn i et etnisk homogent Polen.<ref name="Gibney197"/> De polske kommunistene skrev: «Vi må fordrive alle tyskerne fordi land er bygget på kulturelle linjer, ikke på multikulturelle linjer».<ref>Naimark, Russian in Germany. p.&nbsp;75 reference 31: "a citation from the Plenum of the Central Committee of the Polish Workers Party, 20–21 May 1945."</ref><ref>[http://cadmus.iue.it/dspace/bitstream/1814/2599/1/HEC04-01.pdf ''The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War''] {{Wayback|url=http://cadmus.iue.it/dspace/bitstream/1814/2599/1/HEC04-01.pdf |date=20091001022039 }}, Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No.&nbsp;2004/1, p.&nbsp;26: confirms motivation to create an ethnically homogeneous Poland</ref> Den polske regjeringen definerte tyskere som enten ''Reichsdeutsche'' – folk som var påskrevet i den første eller andre ''Volksliste'' – og de som hadde tysk statsborgerskap. Omtrent 1,1 millioner<ref>Ther, Philipp, ''Deutsche und polnische Vertriebene: Gesellschaft und Vertriebenenpolitik in SBZ/DDR und in Polen 1945–1956'', Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 1998, p.&nbsp;306; ISBN 3-525-35790-7</ref> tyske statsborgere av slavisk opphav ble «godtkjent» som stedegne polakker.<ref name="EU28"/> Av disse ble få deportert; {{formatnum:894000}} valgte å emigrere til Tyskland mellom 1951 og 1982<ref name="Gerhard Reichling 1995, Page 53"/>, blant annet brorparten av [[masurere]] fra Østpreussen.<ref name="EU30"/>

[[File:Marking Polish-German Border in 1945.jpg|thumb|left|200px|Polsk grensemarkør ved Oder-Neisse-linjen i 1945.]]
Ved Potsdamkonferansen (17. juli – 2. august 1945) ble områder øst for Oder-Neisse tildelt Polens og Sovjetunionens administrasjon fram til den endelige fredsavtalen. Alle tyskere fikk deres eiendeler konfiskert og ble underlagt begrensende jurisdiksjon.<ref name="EU28" /><ref name="EU29" /> Den [[schlesiske voivodskap|schlesiske voivoden]] [[Aleksander Zawadzki]] hadde allerede delvis ekspropriert tysk-schlesiske eiendeler den 26. januar 1945. Et nytt dekret den 2. mars eksproprierte alle tyske eiendeler øst for Oder og Neisse-elven, før et dekret den [[6. mai]] erklærte all «forlatt» eiendom den polske stats.<ref name="Urban114115"/> I tillegg fikk ikke tyskere eie polsk valuta – den eneste gyldige valutaen siden juli – bortsett fra inntekter fra arbeid de ble tildelt.<ref name="Urban115"/> De gjenværende tyskerne måtte også takle ran og plyndring, og til og med voldtekt og mord, av den polskkommunistiske [[Milicja Obywatelska]], i tillegg til lignende handlinger begått av kriminelle gjenger som ikke ble stanset eller straffet av polsk milits eller rettsvesen.<ref name="Urban114"/>

I midten av 1945 var det 4,5–4,6 millioner tyskere i områder øst for Oder-Neisse. Innen starten av 1946 hadde {{formatnum:550000}} tyskere allerere blitt deportert, og {{formatnum:932000}} hadde blitt godkjent som polakker. I februar 1946 viser en folketelling at {{formatnum:2288000}} personer ble klassifisert som tyske, og kandidater for utkastelse, og {{formatnum:417400}} måtte gjennomgås for å bestemme nasjonalitet.<ref name="Gawryszewski2005" />{{Rp|312,452–66}} De som ble verifisert som ikke-polske ble omplassering.<ref name="ReferenceA" />

Polen avsto det østlige området [[Kresy]] til Sovjetunionen og fikk tildelt nye områder, «[[De gjenvunnede områder]]», avstått fra Tyskland øst for [[Oder-Neisse-linjen]]. De gjenvunnede områdene var i stor grad tømt for tyskere som ble fordrevet vestover i krigens sluttfase. Omkring 1 million polakker fra Kresy ble tvangsflyttet vestover til de i stor grad folketomme tidligere tyske områdene. Polens nye østgrense fulgte i grove trekk [[Curzonlinjen]] skissert etter første verdenskrig. Grensen ble trukket nokså tilfeldig og fulgte i liten grad befolkningens ønsker.<ref>Becker, S. O., Grosfeld, I., Grosjean, P., Voigtländer, N., & Zhuravskaya, E. (2018). ''Forced Migration and Human Capital: Evidence from Post-WWII Population Transfers'' (No. w24704). National Bureau of Economic Research.</ref>

Personer som samarbeidet med nazistene ble ansett som landsforrædere, og ble dømt til tvangsarbeid før de skulle bli deportert.<ref name="Spieler, Silke 1948. Pages 23-41" /> Innen 1950 hadde {{formatnum:3155000}} tyske sivile blitt kastet ut, og {{formatnum:1043550}} var blitt naturaliserte polske statsborgere. {{formatnum:170000}}<ref name="ReferenceA" /> tyskere sett på som uunnværlige for den polske økonomien ble igjen fram til de tidlige 1950-årene<ref name="EU29" />, selv om så godt som alle hadde forlatt Polen innen 1960.<ref name="EU30" /> {{formatnum:200000}} tyskere i Polen ble satt i tvangsarbeid i kommuniststyrte leirer før de ble deportert.<ref name="Gawryszewski2005" />{{Rp|312}} 
Noen av de mest kjente arbeidsleirene var Jaworzno, Potulice, Łambinowice, og Zgoda. Bortsett fra disse store leirene ble mange andre tvangsarbeids-, internerings- og straffeleirer, samt urbane gettoer, og fangesentre som ofte bare bestod av små celler, ble satt opp.<ref name="EU29"/>

Det tyske føderale arkivet estimerte i 1974 at mer enn {{formatnum:200000}} tyske sivile var internert i polske leirer. De anslår dødsraten til å være rundt 20–50 %, og estimerte videre at det døde mest sannsynlig over {{formatnum:60000}} mennesker.<ref>Silke Spieler (ed.), ''Vertreibung und Vertreibungsverbrechen 1945–1948. Bericht des Bundesarchivs vom 28. Mai 1974. Archivalien und ausgewählte Erlebnisberichte'', Bonn: Kulturstiftung der deutschen Vertriebenen, 1989, p.&nbsp;40; ISBN 3-88557-067-X.</ref> De polske historikerne [[Witold Sienkiewicz]] og [[Grzegorz Hryciuk]] mener at interneringen {{sitat|resulterte i mange dødsfall som ikke kan fastslås nøyaktig grunnet mangel på nedskriving og forfalskninger. Tidvis kunne det være 10 % av de ansatte. Omtrent 200–{{formatnum:250000}} estimeres å ha vært internert, og dødstallene fra {{formatnum:15000}} til {{formatnum:60000}}.}}<ref>Sienkiewicz, Witold & Grzegorz Hryciuk. ''Wysiedlenia, wypędzenia i ucieczki 1939–1959 : atlas ziem Polski : Polacy, Żydzi, Niemcy, Ukraińcy'', Warsaw: Demart, 2008, p.&nbsp;187, ''Efektem były liczne zgony, których nie można dokładnie określic z powodu brak statystyk lub ich fałszowania. Okresowo mogly one sięgać kilkudziesięciu procent osadzonych. Szacunki mówią o 200–250 tys internowanych Niemców i ludności rodzimej, a czego zginąć moglo od 15 do aż 60tys. osób''.</ref>

Siden kommuniststyret i Polen kollapset ved slutten av 1900-tallet har de tidligere leirlederne  [[Salomon Morel]] (død 2007) og [[Czesław Gęborski]] (død 2006) blitt anklaget av polske myndigheter for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Det tyske føderalarkivet estimerte at ved midten av 1945 var {{formatnum:250000}} tyskere gjenværende i den nordlige delen av Østpreussen – den framtidige [[Kaliningrad oblast]]. De estimerte også at mer enn {{formatnum:100000}} personer som overlevde sovjetokkupasjonen ble evakuert til Tyskland fra 1947 av.<ref>''Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50'', Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, p.&nbsp;78.<!-- ISBN/ISSN needed --></ref>

Tyske sivile ble holdt for «reparasjonsarbeid» av Sovjetunionen. Russiske arkiver som ble offentliggjort i 2001, og er basert på faktisk opptelling, anslår antallet tyske sivile deportert fra Polen til Sovjet i starten av 1945 til å være {{formatnum:155262}} – hvorav 37 % ({{formatnum:57586}}) døde i Sovjet.<ref name="Pavel Polian-Against Their Will Pages 286-293" /> Men det vesttyske Røde Kors estimerte i 1964 at {{formatnum:233000}} tyske sivile hadde blitt deportert til Sovjet fra Polen for tvangsarbeid, og at 45 % ({{formatnum:105000}}) døde eller forsvant.<ref name="Kurt W Page 274"/> De anslo også at {{formatnum:110000}} tyske sivile ble holdt som slavearbeidere i Kaliningrad oblast, og at {{formatnum:50000}} døde eller forsvant.<ref name="Kurt W Page 274" /> 
Sovjetmyndighetene deporterte også {{formatnum:7448}} polakker fra [[Armia Krajowa]] fra Polen, og arkiver viser at 506 polakker døde i fangenskap.<ref name="Pavel Polian-Against Their Will Pages 286-293" /> [[Tomasz Kamusella]] fastslår at i starten av 1945 ble {{formatnum:165000}} tyskere deportert til Sovjetunionen.<ref>[http://cadmus.eui.eu/bitstream/handle/1814/2599/HEC04-01.pdf;jsessionid=5307FD51D55686867F88759004878F4F?sequence=1 ''The Expulsion of "German" Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War'', Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No.&nbsp;2004/1, p.&nbsp;22.]</ref> Ifølge Gerhardt Reichling, et tysk finansråd, ble {{formatnum:520000}} sivile fra Oder-Neisse-regionen tildelt tvangsabried av både Sovjet og Polen. Han mener også at av disse døde {{formatnum:206000}}.<ref>Reichling, Gerhard. ''Die deutschen Vertriebenen in Zahlen'', part 1, Bonn: 1986 (revised edition 1995), p.&nbsp;33.<!-- ISBN needed --></ref>

De polske sivile som overlevde krigen hadde delte meninger. Naziforbrytelsene mot polakker under okkupasjonen var kun overgått tysk behandling av jøder. Tyskerne hadde også nylig fordrevet mer enn én million polakker fra annekterte områder.<ref name="Gibney198" /> Noen polakker tok del i plyndring, forbrytelser, voldtekt, voldshandlinger, og drap på tyskere. Andre polakker, til og med de som hadde vært slavearbeidere under krigen, beskyttet tyskere med for eksempel å forkle dem som polakker.<ref name="Gibney198" /> I [[Opole]]regionen (Oppeln) i [[Øvre Schlesien]] fikk personer som hevdet polsk etnisitet lov til å bli, selv om noen hadde usikker etnisitet, eller identifiserte seg selv som tyske personlig. Deres status som en minoritet ble godtatt i 1955, sammen med statssubsidier for økonomisk assistanse og utdanning.<ref name="Rocznik"/>

Sovjetsoldaters holdning var tvetydig. Mange begikk grove forbrytelser og overgrep, hovedsakelig voldtekt og drap,<ref name="Beck176" /> og skilte ikke alltid mellom polakker og tyskere, noe som førte til at mange polakker ble misbrukt like mye.<ref>Jankowiak, p.&nbsp;35</ref> Andre sovjetere derimot så behandlingen av tyske sivile som forkastelig, og forsøkte å beskytte dem.<ref name="Gibney199_2"/>

[[Richard Overy]] anslår at totalt 7,5 millioner tyskere ble evakuert, migrerte eller ble fordrevet fra Polen mellom 1944 og 1950.<ref>Overy, ibid. as: fra Øst-Preussen – 1,4 millioner til Vest-Tyskland, {{formatnum:609000}} til Øst-Tyskland; fra Vest-Preussen – {{formatnum:230000}} til Vest-Tyskland, {{formatnum:61000}} til Øst-Tyskland; fra tidligere tyske territorier øst for Oder-Neisse, som innbefattet mesteparten av Schlesien, Pommern og Øst-Brandenburg – 3,2 millioner til Vest-Tyskland, to millioner til Øst-Tyskland.</ref> [[Tomasz Kamusella]] anslår tallet til å være 7 millioner fordrevet under både de ville og de lovlige fordrivelsene og utkastelsene fra de gjenvunnete områdene fra 1945 og 1948, pluss omtrent {{formatnum:700000}} fra områder fra førkrigs-Polen.<ref name="EU29" />

=== Romania ===
Den etnisk tyske befolkningen i [[Romania]] i 1939 er estimert til {{formatnum:786000}}.<ref>Reichling, Gerhard. ''Die deutschen Vertriebenen in Zahlen'', part 1, Bonn: 1995, p.&nbsp;17</ref><ref>''Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50'', Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, p.&nbsp;46.</ref> I 1940 ble [[Bessarabia]] og [[Bukovina]] okkupert av Sovjetunionen og den etnisk tyske befolkningen på {{formatnum:200000}} ble deportert til tyskkontrollerte territorier gjennom [[de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslingene]]. Blant disse ble {{formatnum:140000}} bosatt i tyskokkupert Polen, og disse ble innen 1945 fanget i flukten og fordrivelsen fra Polen.<ref>Reichling, Gerhard.''Die deutschen Vertriebenen in Zahlen'', part 1, Bonn: 1995, p.&nbsp;23.<!-- publishing info, ISBN needed --></ref> Mesteparten av de etiske tyskerne i Romania befant seg i [[Transilvania]], hvis nordlige del ble annektert av Ungarn i løpet av andre verdenskrig. Den pro-tyske ungarske regjeringen, sammen med den pro-tyske rumenske regjeringen til [[Ion Antonescu]], lot Tyskland rekruttere tyskere gjennom nazisponsede organisasjoner. Under krigen ble {{formatnum:54000}} menn innkalt av Nazi-Tyskland, hvorav mange ble en del av [[Waffen-SS]].<ref>''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa'', 'Das Schicksal der Deutschen in Rumänien', p.&nbsp;57.<!-- publishing info, ISBN needed --></ref> I løpet av sommeren 1944 flyktet omtrent {{formatnum:100000}} tyskere fra Romania med de tyske styrkene som var i retrett.<ref>''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa'', 'Das Schicksal der Deutschen in Rumänien', p.&nbsp;75.</ref> Ifølge det vesttyske Schieder-utvalgets rapport fra 1957 ble {{formatnum:75000}} tyske sivile deportert til Sovjetunionen for tvangsarbeid, og 15 % (omtrent {{formatnum:10000}}) vendte aldri tilbake.<ref>''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa'', vol.&nbsp;III, 'Das Schicksal der Deutschen in Rumänien', pp.&nbsp;79–80.<!-- ISBN needed --></ref> I russiske arkiver forekommer det gjennom faktisk opptelling at antallet etniske tyskere i Romania ble anslått til å være {{formatnum:421846}}, hvorav {{formatnum:67332}} ble deportert til Sovjet for reparasjonsarbeid, og 9 % ({{formatnum:6260}}) døde.<ref name="Pavel Polian-Against Their Will Pages 286-293" />

De {{formatnum:400000}} etniske tyskerne som fortsatt var gjenværende i Romania ble behandlet som kollaboratører, og mistet sine borgerrettigheter og eiendommer. I januar 1945 begynte den rumenske regjeringen, under tvang av sovjetiske myndigheter, deporteringen av de omtrent 70 000 som ble sendt som tvangsarbeidere til Sovjetunionen.<ref name=":0">{{Kilde avis|tittel=Die Deportation der Deutschen aus Rumänien in die Sowjetunion|avis=Issuu|url=https://issuu.com/graphig/docs/russlanddeportation_62|besøksdato=2018-05-18|språk=en}}</ref> De siste overlevende returnerte til Romania i desember 1955.<ref name=":0" /> I 1948 begynte Romania å gradvis rehabilitere etniske tyskere, kommunistregimet fordrev dem ikke lenger, og de fikk i Romania status som nasjonal minoritet, som eneste land i [[østblokken]].<ref>Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa, ''Das Schicksal der Deutschen in Rumänien'', pp.&nbsp;81–116.<!-- publishing info, ISBN needed --></ref>

I 1958 anslo Vest-Tyskland, gjennom demografisk analyse, at det innen 1950 var {{formatnum:250000}} regnet som fordrevet til Tyskland eller andre vestlige land, {{formatnum:400000}} var fortsatt i Romania, {{formatnum:32000}} hadde blitt assimilert i den rumenske befolkningen, og at {{formatnum:101000}} saker trengte oppklaring.<ref>''Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50'', Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958; The editor for the section of the 1958 report for Romania was [[Wilfried Krallert]], a scholar dealing with Balkan affairs since the 1930s when he was Nazi party member, during the war he was an officer in the SS who was directly implicated in the plundering of cultural artifacts in eastern Europe {{Where|date=February 2014}}. After the war he was rehabilated {{Clarify|date=December 2014}} and chosen to author the sections of the demographic report on the expulsions from Hungary, Romania and Yugoslavia</ref> Anslaget på {{formatnum:101000}} uløste saker i Romania er inkludert i anslaget om totalt to millioner dødsfall grunnet fordrivelsene i hele Europa, et anslag som ofte blir sitert i historisk litteratur.<ref name="Alfred M Page 152" /> I Romania var det fortsatt {{formatnum:355000}} tyskere i 1977. Mellom 1950 og 1989 utvandret 242 310 etniske tyskere fra Romania til Vest-Tyskland.<ref name=":1" /> Av disse ble {{formatnum:226524}} frikjøpt av den vesttyske regjeringen mellom 1967 og 1989.<ref name=":1" /> I det første året etter [[den rumenske revolusjonen i 1989]], da restriksjonene fra den rumenske regjeringens side forsvant, forlot {{formatnum:111150}} tyskere Romania.<ref name=":1">{{Kilde bok|url=https://books.google.co.jp/books?id=MZXoBQAAQBAJ&pg=PA342&lpg=PA342&dq=wie+viele+rum%C3%A4niendeutsche+verliessen+Rum%C3%A4nien+1989&source=bl&ots=ESl5BuWjHH&sig=7Ak6GzsgcoG6ooagfi-K9RJd8ks&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiYkMeh74zbAhUL5LwKHRXvBx44ChDoAQgmMAA#v=onepage&q=wie%20viele%20rum%C3%A4niendeutsche%20verliessen%20Rum%C3%A4nien%201989&f=false|tittel=Die Stellung der deutschen Sprache in der Welt|etternavn=Ammon|fornavn=Ulrich|dato=2014-12-12|utgiver=Walter de Gruyter GmbH & Co KG|isbn=9783110241075|språk=de}}</ref> Innen 2002 var antallet etniske tyskere i Romania {{formatnum:60000}}, og i 2011 var antallet sunket til cirka {{formatnum:37000}}, dvs. 0,19% av befolkningen.<ref name="Wasserstein" /><ref name="Overy" /><ref>{{Kilde avis|tittel=Recensamant 2011: Structura etnica a populatiei|avis=9AM|url=http://www.9am.ro/stiri-revista-presei/Social/222932/recensamant-2011-structura-etnica-a-populatiei.html|besøksdato=2018-05-18|språk=en}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Recensamant 2011: Rromii - singura etnie din Romania a carei populatie a sporit|avis=Ziare.com|url=http://www.ziare.com/social/recensamant/recensamant-2011-rromii-singura-etnie-din-romania-a-carei-populatie-a-sporit-1151742|besøksdato=2018-05-18|språk=ro}}</ref>

=== Sovjetunionen, samt annekterte områder ===
{{Utdypende|Volgatyskere|baltiske tyskere|bessarabiske tyskere}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1985-0531-500, Kurland, Evakuierung aus Windau.jpg|thumb|200px|Evakuering av tyske sivile og tropper i [[Ventspils]], oktober 1944]]
[[File:Bundesarchiv Bild 146-1990-001-30, Flüchtlingstreck.jpg|thumb|Østprøyssiske bønder på vei over [[Den kuriske bukten]] for å komme til tyskkontrollert område. I forgrunnen et hestekadaver på isen. {{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1990-001-30}}]]
De [[baltiske tyskere|baltiske]], [[bessarabiske tyskere|bessarabiske]], og etniske tyskerne i områdene som falt under sovjetisk «kontroll» under inndelingen av tyske og sovjetiske innflytelsessfærer gjennom den [[Molotov-Ribbentrop-pakten|tysksovjetiske Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939]], ble flyttet til [[det tredje riket]] – blant annet til annekterte områder som [[Reichsgau Wartheland]] – under de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslingene. Bare et par hundre vendte tilbake til sine tidligere hjem da Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1940, og midlertidig underla seg områdene de hadde flyttet fra. Disse tilbakeflytterne ble brukt av okkupasjonsstyrkene til å skape kontakt mellom den tyske administrasjonen og lokalbefolkningen. De som ble bosatt andre steder led samme skjebne som andre tyskere i deres bosetningsområde.<ref name="E"/>

[[Russiske tyskere|Den tyske minoriteten i Sovjetunionen]] ble sett på som en sikkerhetsrisiko av de sovjetiske myndighetene, og mange ble deportert i løpet av krigens gang for å hindre deres samarbeid med de tyske invasjonsstyrkene. I august 1941 ble tyskere i Sovjet beordret deportert til den andre siden av [[Uralfjellene]], og dermed ut av den [[Europeisk Russland|europeiske delen av Sovjet]]. Innen slutten av [[1942]] hadde {{formatnum:1209000}} tyskere blitt tvangsflyttet til [[Sentral-Asia]] og [[Sibir]].<ref>J. Otto Pohl, ''The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953'', McFarland, 1997, p.&nbsp;78; ISBN 0-7864-0336-5.</ref>

Livet i bosetningene var hardt, og mat ble begrenset. Innbyggerne var også underlagt strenge lover og reguleringer. Matmangel herjet Sovjetunionen, og disse bosetningene ble ekstra hardt rammet. Ifølge sovjetiske arkiver fra oktober 1945 var {{formatnum:687300}} tyskere fortsatt i livet i de særegne bosetningene.<ref>J. Otto Pohl, ''The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953'', McFarland, 1997, p.&nbsp;71; ISBN 0-7864-0336-5.</ref> I tillegg var {{formatnum:316600}} sovjetiske tyskere tvangsarbeidere under andre verdenskrig. Sovjettyskere var ikke godtatt i hæren, eller i væpnede styrker, og ble i stedet brukt som arbeidere i såkalte «arbeidshærer». Arbeiderhærmedlemmene var inndelt i arbeiderbataljoner som levde under leirlignende reguleringer, og mottok rasjoner lik de en fikk i [[GULag]]leirer.<ref>Polian, Pavel. ''Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR'', Central European University Press, 2003, p.&nbsp;137; ISBN 963-9241-68-7.</ref> I løpet av 1945 deporterte sovjeterne {{formatnum:203796}} etniske tyskere som hadde blitt bosatt i [[Polen]] av [[Nazi-Tyskland]] til de spesialopprettede bosetningene i Russland.<ref>Pohl, J. Otto. ''Ethnic Cleansing in the USSR, 1937–1949'', Greenwood Press, 1999, p.&nbsp;42. ISBN 0-313-30921-3.</ref> Disse etterkrigsdeporteringene økte befolkningen i disse bosetningene til {{formatnum:1035701}} i 1949.<ref>Pohl, J. Otto. ''The Stalinist Penal System: A Statistical History of Soviet Repression and Terror, 1930–1953'', McFarland, 1997, p.&nbsp;80; ISBN 0-7864-0336-5.</ref> Ifølge J. Otto Pohl døde {{formatnum:65599}} tyskere i disse bosetningene. Han mener også at {{formatnum:176352}} personer med uviss skjebne «sannsynligvis døde i arbeidshæren».<ref>Pohl, J. Otto. ''Ethnic Cleansing in the Ussr, 1937–1949'', Greenwood Press, 1999, p.&nbsp;54; ISBN 0-313-30921-3.</ref> I [[Stalin]]tiden fortsatte sovjetiske myndigheter å holde sovjetiske tyskere i egne bosetninger under strengt oppsyn. I 1955 ble de rehabilitert, men fikk fortsatt ikke vende tilbake til den europeiske sovjetrepublikken.<ref>Polian, Pavel. ''Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR'', Central European University Press, 2003, pp.&nbsp;201–210; ISBN 963-9241-68-7.</ref> Den sovjettyske befolkningen vokste på tross av deportasjoner og tvangsarbeid under krigen, og i 1939 viste en folketelling at det var {{formatnum:1427000}} tyskere i unionen. Innen [[1959]] hadde tallet vokst til {{formatnum:1619000}}.<ref>Polian, Pavel. ''Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR'', Central European University Press, 2003, p.&nbsp;194; ISBN 963-9241-68-7.</ref>

Den vesttyske forskeren [[Gerhard Reischling]]s beregninger sier at totalt {{formatnum:980000}} sovjettyskere ble deportert i løpet av krigen, hvorav {{formatnum:310000}} døde i tvangsarbeid.<ref name="Gerhard Reichling pp. 21-36"/> I løpet av de første månedene av invasjonen okkuperte Tyskland flere områder med tyskere bosatt i områder tilhørende Sovjet. {{formatnum:370000}} etniske sovjettyskere ble tvangsflyttet til Polen av Tyskland i løpet av krigen. I 1945 fant Sovjet {{formatnum:280000}} av disse i nå sovjetiskkontrollerte områder, og tvangsflyttet dem tilbake til Sovjet. {{formatnum:90000}} ble flyktninger i Tyskland etter krigen.<ref name="Gerhard Reichling pp. 21-36" />

De etniske tyskerne som forble i sovjetkontrollerte områder, til tross for befolkningsutvekslingene, og hvis bosetningsområder hadde blitt okkupert av Tyskland før sovjetiske myndigheter kunne deportere dem østover, forble hvor de var fram til 1943 da [[Den røde armé]] befridde området og Wehrmacht flyktet vestover.<ref>Conseil de l'Europe Assemblée parlementaire Session Strasbourg, Council of the European Union in Straßburg, Documents, Document 7172: Report on the situation of the German ethnic minority in the former Soviet Union, Council of Europe, 1995, p.&nbsp;7,</ref> Fra januar 1943 dro mesteparten av disse tyskerne til samlet Warthegau eller Schlesien, hvor de slo seg ned.<ref name="ceu8"/> Mellom {{formatnum:250000}} og {{formatnum:320000}} hadde ankommet Nazi-Tyskland innen slutten av 1944.<ref>Heinemann, Isabel. ''"Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas'', 2nd edition, Göttingen: Wallstein, 2003, p.&nbsp;469; ISBN 3-89244-623-7; Heinemann says 250,000 is the number given by primary sources, but also cites and dismisses as too high the 320,000 estimate given by Ingeborg Fleischmann, ''Die Deutschen'', pp.&nbsp;284–286.</ref> Ved deres ankomst ble de plassert i leirer og gjennomgikk raseevaluering av myndighetene. De som bestod evalueringen, og ble ansett som viktige for rasen, ble sendt til gårdsarbeid i de annekterte provinsene av Polen. De som ble vurdert som av en tvilsom «raseverdi» ble sendt til arbeid i Tyskland.<ref>Heinemann, Isabel. ''"Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas'', 2nd ed., Göttingen: Wallstein, 2003, pp.&nbsp;469seq; ISBN 3-89244-623-7.</ref> Den røde armé underla seg disse områdene tidlig i 1945, og 200000 sovjettyskere hadde enda ikke blitt evakuert<ref name="ceu8" />, siden de ikke hadde undergått rasevurdering.<ref>Heinemann, Isabel. ''"Rasse, Siedlung, deutsches Blut": das Rasse- und Siedlungshauptamt der SS und die rassenpolitische Neuordnung Europas'', 2nd edition, Göttingen: Wallstein, 2003, p.&nbsp;470; ISBN 3-89244-623-7.</ref> Av Sovjet ble disse ansett som sovjetiske statsborgere, og de ble sendt til leirer og spesialbosetninger i Sovjetunionen.<ref name="ceu8" /> 70–80000 som fortsatt befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen etter krigen ble også sendt til Sovjet, etter en avtale med de vestlige allierte. Dødstallene under deres arrest og transport anslås til å være mellom 15 % og 30 %, og mange familier ble splittet.<ref name="ceu8" /> De egne tyske bosetningene i Etterkrigs-Sovjet ble administrert av innenrikskommisjonæren, og de i bosetningene måtte jobbe med tvangsarbeid fram til slutten av 1955. Innen den tid hadde alle de 1,5 millioner etniske tyskerne i Sovjet blitt deportert til egne bosetninger i Sentral-Asia og Sibir. De ble sluppet fri etter Stalins bortgang gjennom et amnestidekret den 13. september 1955,<ref name="ceu8" /> og de som var anklagd for å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland fikk anklagen droppet gjennom et dekret den 23. august 1964.<ref name="ceu10"/> De fikk ikke lov til å vende hjem til sine tidligere hjem, og forble i den østlige delen av Sovjet, og ingen tidligere eiendom ble gitt tilbake.<ref name="ceu8" /><ref name="ceu10" /> Siden 1980-årene har sovjetisk og russiske myndigheter godkjent etniske tyskeres emigrasjon til Tyskland.

[[File:Bundesarchiv Bild 146-1979-084-05, Ostpreußen, Flüchtlingstreck.jpg|thumb|left|250px|Flyktningsspor, [[Den kuriske bukten]], Nord-Østpreussen, mars 1945]]
Forskjellige situasjoner angående [[Königsberg]] (omdøpt [[Kaliningrad]]), og [[Memelland]] rundt Memel (dagens [[Klaipèda]]) oppsto i Nord-Østpreussen. Königsbergområdet ble annektert av Sovjetunionen, og ble en [[Enklave og eksklave|eksklave]] tilhørende [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk]]en. Memelland ble integrert i [[Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk]]en. Mange etniske tyskere fra Østpreussen og Memelland ble evakuert gjennom [[operasjon Hannibal]], og mange flyktet i panikk før Den røde armé ankom. Innen krigens slutt ville de fleste tyskere igjen i Østpreussen ble kastet ut.<ref name="Wasserstein" /> Etniske russere og militærstab med familie ble bosatt i området. I juni 1946 var {{formatnum:114070}} tyskere, og {{formatnum:41029}} sovjetere, registrert som bosatt i [[Kaliningrad oblast]], med et ukjent antall tyskere som kan ha blitt sett bort fra. Mellom juni 1945 og 1947 ble omtrent en halv million tyskere kastet ut.<ref>Eberhardt, Piotr & Jan Owsinski, ''Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis'', M.E. Sharpe, 2003, p.&nbsp;456; ISBN 0-7656-0665-8.</ref> Mellom [[24. august]] og [[26. oktober]] 1948 dro omtrent 21 transporter med totalt {{formatnum:42094}} tyskere fra Kaliningrad til [[den sovjetiske okkupasjonssonen]] i Tyskland. De siste gjenværende tyskerne ble kastet ut mellom november 1949 ({{formatnum:1401}} personer)<ref name="Wasserstein" /> og januar 1950 (syv personer).<ref>Andreas Kossert, ''Damals in Ostpreussen'', Munich: 2008, pp.&nbsp;179–183; ISBN 978-3-421-04366-5.<!-- publishing info needed --></ref>
Tusenvis av tyske barn, kalt «[[Ulvebarna|ulvebarn]]», hadde blitt foreldreløse, forlatt, eller døde med deres foreldre under den harde vinteren uten mat. Mellom 1945 og 1947 bosatte omtrent {{formatnum:600000}} sovjetere seg i oblasten.<ref>Piotr Eberhardt, Jan Owsinski, Ethnic Groups and Population Changes in Twentieth-century Central-Eastern Europe: History, Data, Analysis, M.E. Sharpe, 2003, p.&nbsp;457; ISBN 0-7656-0665-8.</ref>

=== Jugoslavia ===
{{Utdypende|Donauschwabere}}
Før andre verdenskrig var omtrent {{formatnum:500000}} tyskere (hovedsakelig [[Donautyskere]]) bosatt i [[Jugoslavia]].<ref name="Wasserstein" /><ref name="ReferenceB">Bundesministerium für Vertriebene (ed.), "Das Schicksal der Deutschen in Jugoslawien", in: ''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa''; vol.&nbsp;5, 1961</ref> De fleste flyktet under krigen, eller emigrerte etter 1950. Takket være den amerikanske flyktningsloven fra 1948 klarte noen å emigrere til [[USA]]. I de siste månedene av andre verdenskrig flyktet brorparten av de etniske tyskerne i Jugoslavia sammen med de tilbaketrekkende Wehrmachtstyrkene.<ref name="ReferenceB"/> Etter befrielsen av Jugoslavia utførte jugoslaviske partisaner hevnaksjoner mot de etniske tyskerne grunnet de forskjellige krigsforbrytelsene utført av Nazi-Tyskland, som mange jugoslaviske tyskere hadde deltatt i, særlig i [[Banat]]området i [[Serbia]]. De omtrent {{formatnum:200000}} etniske tyskerne som var igjen i Jugoslavia var offer for forfølgelse, og person- samt økonomiske tap.<ref name="Wasserstein" /> Omtrent {{formatnum:7000}} ble drept da lokalbefolkningen og partisaner tok hevn for tyske krigsforbrytelser<ref name="Wasserstein" /><ref name="EU5354" />, og fra 1945 til 1948 ble tyskere holdt i arbeidsleirer hvor omtrent {{formatnum:50000}} døde.<ref name="EU5354"/> De som overlevde disse prøvelsene fikk lov til å innvandre til Tyskland etter 1948.<ref name="EU5354" /> Ifølge vesttyske tall, transporterte sovjetiske myndigheter mellom {{formatnum:27000}} og {{formatnum:30000}} etniske tyskere, hvorav de fleste var kvinner i alderen mellom 18 og 35 år, til [[Ukraina]] og [[Donbass]] for tvangsarbeid. Omtrent 20 %, ({{formatnum:5683}}), ble rapportert døde eller forsvunnet.<ref name="Wasserstein" /><ref name="EU5354" /><ref>Bundesministerium für Vertriebene (ed.), "Das Schicksal der Deutschen in Jugoslawien",i: ''Dokumentation der Vertreibung der Deutschen aus Ost-Mitteleuropa''; vol.&nbsp;5, 1961</ref> Tall fra russiske arkiver offentliggjort i [[2001]], viser, basert på faktisk opptelling, at det var {{formatnum:12579}} som ble sendt fra Jugoslavia til Sovjet for reparasjonsarbeid, hvorav 16 %, ({{formatnum:1994}}), døde.<ref>Polian, Pavel. ''Against Their Will: The History and Geography of Forced Migrations in the USSR'', Central European University Press, 2003, pp.&nbsp;268–294; ISBN 963-9241-68-7.</ref> Etter mars 1945 begynte en ny fase hvor etniske tyskere ble samlet i landsbyer omgjort til arbeidsleirer, som [[Gakowa]] og [[Kruševlje]]. All møblement ble fjernet, og strå ble lagt på gulvet. De som ble holdt i tvangsarbeid ble behandlet som dyr, og fikk lite mat, lite sykdomsbehandling for de tøylesløse sykdommene som bredte seg, og de ble voktet av militærvakter. Familier ble delt mellom de uegnede kvinnene, de gamle og barn, og de som var egnet for slavearbeid. Totalt {{formatnum:166970}} etniske tyskere ble internert, og 29 %, ({{formatnum:48447}}), døde.<ref name="Jugoslawien, Sindelfingen 1995" /> Leirsystemet ble lagt ned i mars 1948.<ref name="cadmus.iue.it"/>

I [[Slovenia]] var den etnisk tyske befolkningen ved slutten av andre verdenskrig konsentrert i [[Nedre Steiermark]], nærmere bestemt [[Maribor]], [[Celje]], og andre småbyer som [[Ptuj]] og [[Dravograd]], samt landlige områder rundt [[Apače]] ved den [[Østerrike|østerrikske]] grensen. Det nest største tyske samfunnet i Slovenia var det stort sett landlige [[Gottschee]] rundt [[Kočevje]] i [[Dolenjska]] – sør for [[Ljubljana]]. Mindre grupper tyskere levde også i Ljubljana og i noen landsbyer i [[Prekmurje]]. I 1931 var antallet etniske tyskere i Slovenia rundt {{formatnum:28000}}, hvorav halvparten levde i Nedre Steiermark og i Prekmurje, og den andre halvparten levde i Gottschee og i Ljubljana. I april 1941 ble Sør-Slovenia okkupert av italienske styrker. Innen våren 1942 ble de etniske tyskerne i Gottschee/Kočevje flyttet med tvang til tyskokkuperte [[Štajerska]] av tyske myndigheter. De fleste bosatte seg i [[Posavje]]-regionen (et område langs [[Sava|elven Sava]], mellom landsbyene [[Brežice]] og [[Litija]]), hvorfra omtrent {{formatnum:50000}} slovenere hadde blitt forvist. Gottscheetyskere var stort sett misfornøyde med deres tvangsflytting fra deres historiske hjemtrakter. En grunn var blant annet at jordsmonnet og gårdsverdien i det nye området ble ansett som mye dårligere enn i Gottschee. Da tyske styrker trakk seg tilbake, flyktet også de fleste etniske tyskere i frykt for represalier. Innen mai 1945 var kun et fåtall tyskere gjenværende, hovedsakelig i de styriske byene Maribor og Celje. Den slovenske folkefronten kastet ut de fleste etter kontroll over regionen hadde blitt oppnådd i mai 1945.<ref name="cadmus.iue.it" />

Mange ble fengslet i konsentrasjonsleirene [[Strnišče, Kidričevo|Sterntal]] og [[Teharjeleiren|Teharje]]. Myndighetene nasjonaliserte også deres eiendeler gjennom valget om å «omgjøre fiendens eiendeler til statseierskap, sikre statsadministrasjon av forsvunne personers eiendeler, og deponering av eiendom tatt av okkupasjonsmyndighetene», lagt frem den 21. november 1944 av Det [[antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia]].<ref name="cadmus.iue.it" /><ref>{{Cite book|url=http://www.hic.hr/books/seeurope/016e-geiger.htm|title=An International Symposium – SOUTHEASTERN EUROPE 1918–1995|publisher=Croatian Heritage Foundation & Croatian Information Centre|author=Aleksander Ravlic (ed.)|isbn=953-6525-05-4|year=1996|access-date=2015-04-01|archive-date=2009-08-30|archive-url=https://web.archive.org/web/20090830181956/http://www.hic.hr/books/seeurope/016e-geiger.htm}}</ref>

Etter mars 1945 ble etniske tyskere plassert i såkalte «landsbyleirer».<ref name="EU55"/> Separate leirer fantes for de som kunne arbeide, og de som ikke kunne.<ref name="cadmus.iue.it" /> I den sistnevnte typen, med hovedsakelig barn og eldre, var dødsraten omtrent 50 %. De fleste barn under 14 ble deretter plassert i statsstyrte hjem, hvor forholdene var bedre, men tysk språk forbudt. Disse barna ble gitt til jugoslaviske familier, og ikke alle tyske foreldre som ville ha tilbake sine barn i 1950-årene fikk til det.<ref name="cadmus.iue.it" />

Vest-Tyskland anslo i 1958 at {{formatnum:135000}} sivile døde.<ref>''Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50'', Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, s. 46</ref> En nyere studie publisert av etniske tyskere i Jugoslavia, basert på faktisk opptelling, reviderte tallet til omtrent {{formatnum:50000}}. Totalt {{formatnum:48447}} døde i leirer, {{formatnum:7199}} ble skutt av partisaner, og {{formatnum:1994}} døde i sovjetiske arbeidsleirer.<ref name="EU57"/> De tyskerne som fortsatt ble ansett som jugoslaviske statsborgere ble benyttet i industri og det militære, men kunne kjøpe seg frihet fra jugoslavisk statsborgerskap for en sum tilsvarende tre månedslønner. Innen 1950 hadde {{formatnum:150000}} av disse funnet sin vei til etterkrigs-Tyskland, {{formatnum:150000}} til Østerrike, {{formatnum:10000}} til USA, og {{formatnum:3000}} til Frankrike.<ref name="cadmus.iue.it" />

Ifølge vesttyske tall var {{formatnum:82000}} tyskere igjen i Jugoslavia i 1950.<ref name="Overy" /> Etter 1950 flyttet de fleste til Vest-Tyskland, eller ble assimilert inn i lokalbefolkningen.

=== Kehl, Tyskland ===
De {{formatnum:12000}} innbyggerne i den sørvesttyske byen [[Kehl]], på den høyre elvebredden av [[Rhinen]], på motsatt side av [[Strasbourg]], flyktet eller ble evakuert under [[befrielsen av Frankrike|slaget om Frankrike]] den [[23. november]] 1944.<ref name="BO" /> Franske styrker okkuperte byen i mars 1945 og hindret innbyggerne i å vende hjem helt til 1953.<ref name="BO"/><ref>{{kilde www|url=http://mygoddess.de/files/Veroeffentlichungen/SonderfallKehl.pdf |tittel=Sonderfall Kehl |besøksdato=2013-04-30 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20050302094145/http://mygoddess.de/files/Veroeffentlichungen/SonderfallKehl.pdf |arkivdato=2005-03-02 }}</ref>

=== Latin-Amerika ===
4 058 tyskere ble forvist fra flere latinamerikanske land til amerikanske interneringsleirer.<ref name="Adam182"/>

=== Palestina ===
Ved starten av andre verdenskrig ble kolonister med tysk statsborgerskap samlet av britiske styrker og satt i interneringsleirer i [[Waldheim]] og [[Betlehem i Galilea]] sammen med ungarske og italienske utlendinger. 611 [[tempelgesellschaft]]-tilhengere ble deportert til [[Australia]] via [[Egypt]] den 31. juli 1941, og 345 forble i [[Palestina]]. Internering fortsatte i [[Tatura]], [[Victoria, Australia]], fram til 1946–7. I 1962 betalte [[Israel|den israelske staten]] 54 millioner [[tyske mark]] som kompensasjon til de som fikk sine eiendommer nasjonalisert.