Redigerer Fionn mac Cumhaill (avsnitt)

== I moderne litteratur ==
[[Fil:Ary Scheffer - Death of Malvina.jpg|right|thumb|Malvine dør i armene på Fingal, maleri ved [[Anne-Louis Girodet de Roussy-Trioson]]]]
[[Fil:Musée Ingres-Bourdelle - Le songe d'Ossian, 1813 - Ingres - Joconde06070001439.jpg|thumb|''Ossians drøm'', [[Jean Auguste Dominique Ingres]], 1813]]
I [[1761]] annonserte [[James Macpherson]] «oppdagelsen» av et [[epos]] skrevet av Ossian (Oisín) på [[skotsk-gælisk]] om emnet «Fingal» (Fionnghall i betydningen «hvite fremmed»: <ref>Behind the Name: [http://www.behindthename.com/php/view.php?name=fingal Fingal]</ref> det er blitt antydet at Macpherson gjenga navnet som Fingal via en villfarelse av navnet som i den gammelgælisk verden ville ha opptrådt som Finn.<ref>[http://www.sundown.pair.com/SundownShores/Volume_IV/notes.htm Noter til førsteutgaven] {{Wayback|url=http://www.sundown.pair.com/SundownShores/Volume_IV/notes.htm |date=20131016052544 }}</ref>). I desember 1761 publiserte han ''Fingal, an Ancient Epic Poem in Six Books'' («Fingal, et eposdikt fra oldtiden i seks bind»)<ref>Den fulle tittelen var faktisk ''Fingal, an Ancient Epic Poem in Six Books, together with Several Other Poems composed by Ossian, the Son of Fingal, translated from the Gaelic Language''</ref> Han syklus av dikt fikk omfattende gjennombrudd og begeistret diktere som [[Goethe]] og den unge [[Walter Scott]], men det kom etterhvert strid om utgangspunktet for Macphersons påstand om at han hadde oversatt diktene fra verker fra oldtidskilder. Ektheten i diktene ble den gang og er fortsatt betvilt, skjønt de kan i bestefall ha vært basert på fragmenter i gælisk legender. At Macpherson selv holdt fast på at han selv ikke var forfatteren, men «oversetteren» har siden overskygget diktenes litterære kvaliteter og den påvirkning de hadde på [[romantikken]] som litterær utvikling på [[1800-tallet]].

En fortelling om kampen mellom Fionn MacCumhail, som i denne historien skal ha bodd i dalen Glencoe i Skottland, og en hær av vikinger som ble ledet av Earragan, blir fortalt i boken ''Glencoe: The Story of the Massacre'' (1966) av John Prebble.<ref>Prebble, John: ''Glencoe: The Story of the Massacre'', Secker & Warburg, 1966</ref> Her fortelles det at førti vikinggaleier (sic) kom opp innsnevring ved Ballachulish og inn sjøen [[Loch Leven]], og det påfølgende kampen mellom nordboerne og Feinn i dalen Glencoe. Her blir Earragan drept av Goll MacMorna.

Fionn mac Cumhaill opptrer hyppig i moderne [[irsk litteratur]]. Mest kjent er det gjentatte opptredende i [[James Joyce]]s ''[[Finnegans Wake]]'', og tittelen er antagelig tatt fra den folkelige balladen «Finnegan's Wake», som kan være en sammentrekning av ''«Finn again is awake»'', en referanse til Finns eventuelle oppvåkning for å forsvare Irland.

Fionn opptrer også som en figur i [[Flann O'Brien]]s komiske roman ''At Swim-Two-Birds'' ([[1939]]) i avsnitt som fungerer som [[parodi]]er på den litterære stilen til irske myter. [[Morgan Llywelyn]]s bok ''Finn Mac Cool'' ([[1994]]) forteller om Finns framgang som leder av Fianna og kjærlighetsfortellingene som kom i livet hans. Figuren er også omtalt i sangen «The Legend of Finn MacCumhail» til den [[Boston]]-baserte musikkgruppen [[Dropkick Murphys]] på deres album ''Sing Loud Sing Proud!'' (2001):

:''Known as a hero to all that he knew, ''
:''long live the legend of Finn MacCool! ''
:''The brave celtic leader of the chosen few, ''
:''long live the legend of Finn MacCool!''


Den samtidige skotske poeten [[Marie Marshall]] har skrevet delvis seriøse ballader som parodierer stilen til middelalderdyrkingen på 1800-tallet; ''How Finn McCool became Lord of Tara''. Den forteller om hvordan Finn reddet adelsfamilien Tara fra de onde forhekselsen til Allan-of-the-Harp, en alvekonge med et hat mot menneskelig framgang:

:''The harping of the evil elf – ''
:''In mystery was Tara cloaked –''
:''Until young Finn McCool himself''
:T''he right of rest and board invoked''
:''One summer’s end, and joined their feast.''

I en diskusjon<ref>[http://irishfables.com/ The Lost Tales of Fionn Mac Cumhaill]</ref>om Tom O' Neills noe uærbødig bok med «nye» fortellinger om Fionn Mac Cumhaill, har Gary Chapman hevdet at moderne gjengivelser av irske legender som heltesyklusen og fortellinger om Finn McCool<ref>Finn McCool, Finn MacCool, og Fion MacCumhaill er blant de mest vanlige gjengivelser av navnet til helten i Chapmans artikkel.</ref> møter interessante utfordringer om de gjør magien levende for dagens lesere. Med denne boken som bakteppe diskuterer han de utfordringer som dagens forfattere har i forsøket på å holde ånden i heltelegendene levende i moderne litteratur. Han forsikrer at konteksten og det medium hvor folkeminne og legende hviler på i dag er så forskjellig fra den som da disse ble først nedskrevet (først av munker og siden av folkeminneforskere) at dagens forfattere står overfor valget om være sannferdig til de siste nedtegnelsene eller til ånden av de eldste historifortellerne og skaldene, som han hevder hadde hovedsakelig underholdning som mål.