Redigerer FULRO (avsnitt)

== Etter Vietnamkrigen ==
Den [[17. april]] [[1975]] tok [[borgerkrigen i Kambodsja]] slutt da [[Røde Khmer]] inntok [[Phnom Penh]]. De 150 FULRO-medlemmene som befant seg i byen på det tidspunktet, ble offentlig henrettet. Dette inkluderte geriljaens øverste leder, Y Bham Enuol. Geriljaen opplevde tilsvarende tilbakeslag etter [[Saigons fall]], som markerte slutten på Vietnamkrigen. Amerikanske løfter om støtte gav imidlertid opprørerne det håpet det trengte for å fortsette kampen om selvstendighet. Tusenvis av FULRO-krigere fortsatte å kjempe mot [[Vietnam]], som nettopp var blitt forent, men det ble aldri noe av den amerikanske støtten.

Geriljaen fortsatte sine operasjoner i høylandet mellom [[Vietnam]] og [[Kambodsja]]. Her ble FULRO-styrkene i mange hensyn stengt inne mellom [[Røde Khmer]]-regimet i [[Kambodsja]] og [[Vietnam]], noe som hemmet ders muligheter. Imidlertid skulle [[den kambodsjansk-vietnamesiske krig]] indirekte føre til en prosess som gikk i FULROs favør. [[Folkerepublikken Kina]] [[Den sino-vietnamesiske krig|invaderte]] Vietnam som et svar på at landet hadde invadert Kambodsja, og i en kort men svært blodig krig mistet titusener livet på begge sider. Kina trakk seg ut litt mindre enn en måned med kamper, uten å ha oppnådd målet om å frigjøre Kambodsja. En påfølgende utmattelseskrig mellom Kina og Vietnam ([[den andre sino-vietnamesiske krig]]) førte til at den kinesiske regjeringen begynte å bli interessert i å støtte FULRO for å åpne en ny front i konflikten. Samtidig som Kina hadde konstante grensetrefninger med Vietnam utover [[80-tallet]], var det tilsvarende trefninger på grensen mellom [[Kambodsja]] og [[Thailand]]. [[Røde Khmer]] hadde trukket seg ut av Kambodsja og slått seg ned i grenseområdene i Thailand, og vietnamesiske styrker og pro-vietnamesiske [[FUNSK]]-styrker gikk ofte til direkte angrep på disse i Thailand. Dette gjorde begrepet «min fiendes fiende er min venn» sant, og Kina ønsket gjerne å inkludere FULRO i dette samarbeidet. Derfor mottok FULRO flere materielle forsendinger fra Kina via Røde Khmer.

I [[1986]] var Røde Khmer blitt så svakt at de ikke lenger hadde operativ mulighet til å gi forsendinger til FULRO. Dermed ble FULRO sterkt svekket, og til slutt var geriljaen redusert fra flere tusen krigere til noen få hundre. En representant for Røde Khmer uttalte at mens de innfødte geriljaene var «veldig, veldig modige», hadde de «ingen støtte fra noe lederskap» og «ingen politisk visjon».<ref>Jones, S. et al, [http://books.google.co.uk/books?id=5y57UQ9PozEC&printsec=frontcover&source=gbs_v2_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false Repression of Montagnards]</ref> Mangelen på støtte førte til at geriljaens medlemmer sank til bare noen få hundre. Bevegelsen opphørte å fungere i 1992, da den siste gruppen av 407 FULRO-soldater og deres familier overga seg og sine våpen til [[UNAMIC]], [[FNs fredsbevarende styrker]] i landet. De fikk flyktningestatus gjennom UNHCR og fikk eksil til USA<ref>Nate Thayer: «Forgotten Army: The Rebels Time Forgot», ''Far Eastern Economic Review'', sidene 16-22, 10. september 1992</ref> og de fleste bosatte seg i [[Greensboro (Nord-Carolina)|Greensboro]] i [[Nord-Carolina]] som har den største degar-samfunnet utenfor [[Sørøst-Asia]].<ref>{{Kilde www |url=http://cnnc.uncg.edu/wp-content/uploads/2012/08/montagnards.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2014-11-14 |arkiv-dato=2013-12-02 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131202233426/http://cnnc.uncg.edu/wp-content/uploads/2012/08/montagnards.pdf |url-status=yes }}</ref>