Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== 1914: invasjon av Belgia, Frankrike og Tyskland ===

{{Tekstboks
|overskrift=Hærstyrker i 1914
|De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.

Fra grenseområdene forflyttet [[infanterist]]er (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under [[Napoléon Bonaparte]]s eller [[Julius Cæsar]]s tid.<ref name="Howard2002-19">Howard 2002, s. 19</ref> Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20&nbsp;km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.<ref>Keegan 1998, s. 73-76</ref>

I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17&nbsp;500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15&nbsp;000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18&nbsp;073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands [[Divisjon (forband)|divisjoner]] hadde 24 maskingeværer.

En [[Armé (forband)|armé]] (fra 50 til 250 tusen soldater)<ref>EB 2010, bind 29 s. 963</ref> besto av to eller flere [[Korps (forband)|korps]], som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i [[brigade]]r (4-5 tusen mann), [[regiment]]er (2-3 tusen mann), [[bataljon]]er (600-1000 mann), [[kompani]]er (100-200 mann), [[tropp]]er (30-50 mann), og [[Lag (militær enhet)|lag]] (8-11 mann).<ref>Stevenson 2012, s. xvii</ref>|align=right}}

==== Uenighet om sentralmaktenes strategi ====
Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av manglende koordinering.<ref>Ferguson 2006, s. 111</ref> Basert på [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]]<ref group="note">Ifølge historikeren [[Hew Strachan]] er det feil å si at det tyske angrepet fulgte Schlieffenplanen. De tyske planene ble revidert hvert år, og Schlieffens opprinnelige plan hadde vært gjennom en rekke revisjoner da krigen brøt ut i 1914. Se Strachan 2013, s. 44-45</ref> konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest. En mindre styrke skulle føre oppholdende strid mot Russland i øst.<ref name="Keegan 28-36"/> Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.<ref name="Keegan 1998, s. 42-43"/><ref name="Strachan2001-288-290">Strachan 2001, s. 288-290, 293</ref><ref group="note">«Den store fordelen ved denne planen var at den syntes å gi et svar på hvordan Tyskland kunne vinne krigen i Europa. Den østerriksk-ungarske arméen måtte holde ut mot russerne inntil Frankrike var slått. Problemet var at østerrikerne ble ikke informert, og at den østerriksk-ungarske generalstabsjefen, Conrad von Hötzendorf, utviklet sin egen plan.», se Strachan 2014, s. 30</ref>

Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette større styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn det som var nødvendig for å slå Serbia.<ref>Keegan 1998, s. 60, 64, 151-152</ref><ref name=":1">Strachan 2013, s. 23-27</ref><ref name=":20">Stone 1998, s. 70-76</ref><ref>Stevenson 2012, s. 69-71</ref>

==== Østerrike-Ungarns mislykkede felttog i Serbia ====
{{Utdypende|Serbiafelttoget (første verdenskrig)}}
Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet [[slaget om Cer]] i august 1914. De serbiske styrkene var overlegne i antall, hadde krigserfaring og kjente det vanskelige terrenget. De østerriksk-ungarske styrkene var uerfarne, og ledelsen undervurderte motstanderne.<ref group="note">Den serbiske generalen [[Radomir Putnik]] hadde erfaring fra en rekke kriger på Balkan, mens den østerriksk-ungarske generalen [[Oskar Potiorek]] var uten krigserfaring. Som britene nedvurderte osmanene, så de østerriksk-ungarske generalene på serberne som en gjeng amatører som trengte å få en oppvisning i hvordan vesten førte krig. Se Stone 1998, s. 79</ref> I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap, og håpet om en rask seier over Serbia ble knust.<ref name=":1" /> Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i [[Bosnia-Hercegovina]] invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og [[slaget om Kolubara]] ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo igjen tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 nok en gang de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia.<ref>Keegan 1998, s. 151-154</ref> De østerriksk-ungarske styrkene gikk brutalt frem mot den serbiske sivilbefolkningen under det korte felttoget, mellom 3500 og 4000 sivile ble massakrert.<ref name="Watson-142">Watson 2014, s. 142</ref>

==== Vestfronten, tysk invasjon av Frankrike og nederlag ved Marne ====

{{Utdypende|Vestfronten (første verdenskrig)|den tyske invasjonen av Belgia (1914)}}
[[Fil:Western front 1914 NO.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over tysk invasjon av Frankrike|Skisse av krigføringen i Belgia og Frankrike august-september 1914: det tyske angrepet, de alliertes motangrep og stabiliseringen av fronten. {{Byline|Vitor|type = Kartskisse av}}]]

Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som [[Aachen]], [[Trier]] og [[Metz]]), hvor styrkene ankom med tog.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/transportation_and_logistics|tittel=Transportation and Logistics|besøksdato=25. januar 2018|forfattere=Ian M. Brown|dato=8. oktober 2014|forlag=International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Derfra måtte soldatene marsjere til fots, gjennom Belgia og Luxembourg mot Frankrike.<ref name="Howard2002-19"/> Totalt utgjorde de tyske styrkene i vest, 78 [[Divisjon (forband)|infanteridivisjoner]] og 10 [[kavaleri]]divisjoner, fordelt på 7 [[Armé (forband)|arméer]].<ref name=":19">Stevenson 2012, s. 50-51</ref> De første troppene angrep Belgia 4. august 1914, og besto av tre [[Armé (forband)|arméer]] med totalt 16 [[Korps (forband)|korps]].<ref>Strachan 2014, s. 40</ref> Tyskerne regnet med at belgierne ville akseptere de tyske styrkenes gjennommarsj, slik det hadde skjedd i Luxembourg. Men de belgiske styrkene motsatte seg invasjonen. Sterke belgiske fort i [[Liège]] og [[Namur]] forsinket den tyske fremrykkingen.<ref name=":4">Keegan 1998, s. 77-81</ref> Den tyske invasjonen av Belgia var ulovlig i henhold til internasjonal rett, og i tillegg brøt de tyske styrkene med folkeretten ved å summarisk skyte over fem tusen sivile, [[Deportasjon|deportere]] rundt 13 tusen sivile til Tyskland, og ødelegge mellom 15–20 tusen bygninger. Invasjonen av et lite, nøytralt land, og de tyske soldatenes fremferd, ga det tyske keiserriket et omdømmetap det aldri klarte å rette opp.<ref name="Watson-127-131">Watson 2014, s. 127, 131</ref>

Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i [[Alsace-Lorraine]], som Frankrike hadde tapt under [[den fransk-prøyssiske krig]]en i 1870. Offensiven startet bra, og byen [[Mulhouse]] ble erobret. Kort tid etter gikk imidlertid de tyske 6. og 7. arméer til motangrep, og de franske styrkene ble slått tilbake i slutten av august 1914. De stridende motpartenes styrker ved vestfronten var omtrent like store, men de franske soldatene var dårligere trent og utstyrt enn de tyske.<ref name=":19" />

Den franske øverstkommanderende, general [[Joseph Joffre]], ble nokså sent i august klar over at den tyske hovedstyrken rykket frem gjennom Belgia. Han begynte derfor å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet.<ref>Keegan 1998, s. 94-100</ref> Den franske 3. og 4. armé forsøkte 21.–23. august å angripe i [[slaget om Ardennene]], men ble slått tilbake av angripende tyske styrker.<ref>Keegan 1998, s. 87-94</ref> Den franske femte armé ble slått og led store tap i [[slaget om Charleroi]] 21.–23. august. Etter harde kamper under [[slaget om Mons]] 23. august, trakk [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) seg tilbake. [[Beleiringen av Liège]] ble avsluttet med tysk erobring den 16. august, mens fortene i Namur ble erobret den 24. august. Ved sin seier i det som senere ble kjent som [[slaget om grensene]] 21.–24. august, presset de tyske arméene seg inn i Frankrike fra nord.<ref>Keegan 1998, s. 87</ref><ref>Strachan 2013, s. 51-52</ref>

Den 23. august befant de franske og britiske styrkene seg i en sterkt presset situasjon. Dagen etter beordret general Joffre en generell retrett, senere kjent som [[Den store retretten (vestfronten)|den store retretten]]. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store franske styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst.<ref>Keegan 1998, s. 100-112</ref> Den 23. august sto 24 tyske divisjoner mot 17 franske og britiske ved fronten nær Paris. I begynnelsen av september 1914  var styrkeforholdet endret til 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske.<ref name=":5">Strachan 2013, s. 55-58</ref> Den tyske fremrykkingen var dårlig koordinert fra generalstaben, med lange forsyningslinjer. I tillegg ble styrken redusert. Ett korps ble avsatt til å dekke belgiske styrker i Antwerpen og to korps ble sendt til østfronten.<ref group="note">Mens de franske og britiske styrkene kunne trekke seg tilbake i eget område, med intakte jernbanelinjer, måtte de tyske styrkene rykke frem til fots. Generaloberst Alexander von Klucks armé marsjerte om lag 500 km på én måned. Generalstabsjef Moltkes beslutning om å overføre to korps til østfronten ble mye diskutert og kritisert i etterkant, da det bidro til å svekke angrepsstyrken uten å ha noen avgjørende effekt i øst. Se Stevenson 2012, s. 54-55</ref> Den tyske generalstaben var tvunget til å lede de fremrykkende styrkene uten effektiv etterretning og kommunikasjon. De franske forsvarerne kunne på sin side bruke landets telefon- og telegraflinjer.<ref>Strachan 2001, s. 234</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Albert Farrington - It's a Long Long Way to Tipperary - 1915.oga
 | tittel        = «It's a Long Way to Tipperary»
 | beskrivelse  = <small>«[[It's a Long Way to Tipperary]]» fremført av Albert Farrington (1915), den ble sunget av britiske styrker på vei mot fronten i 1914</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

Den 5. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet, og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som [[slaget ved Marne]]. Det var en rekke sammenhengende kamper over en frontlinje på om lag 160&nbsp;km, hvor begge parter angrep og hvor mye av striden var i tysk favør.<ref>Stevenson 2012, s. 57</ref> I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, i antall var overlegne (25 tyske, mot 41 franske og britiske divisjoner), hadde den tyske 1. og 2. armé under [[generaloberst]]ene Kluck og Karl von Bülow rykket frem i en retning som gjorde dem sårbare for angrep i flanken. Etter råd fra sin etterretningssjef [[oberstløytnant]] [[Richard Hentsch]] bestemte den tyske generalstabssjef (i praksis øverstkommanderende), generaloberst [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Helmuth von Moltke]], at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett.<ref name=":15">Keegan 1998, s. 112-122</ref><ref>Watson 2014, s. 134-136</ref> Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne.<ref name=":5" /><ref>Strachan 2001, s. 261</ref> Ved den tyske retretten gikk prosentandelen okkupert fransk land ned fra 7,5 % til 4 %, men med de viktige industriområdene i nord og malmfeltene i [[Lorraine]] under tysk okkupasjon.<ref>Stevenson 2012, s. 60</ref><ref group="note">Om den tyske retretten var nødvendig har vært diskutert mye i etterkant, historikeren David Stevenson mener etterretningssjefen oberstløytnant Hentsch, generaloberst Bülow som kommanderte 1. armé og generaloberst Moltke som sjef for generalstaben var i overkant forsiktige, se Stevenson 2012, s. 58-60 Andre historikere, som John Keegan og Hew Strachan mener tyskerne hadde forstrukket seg, var for få, og ville lidd nederlag om de ikke hadde trukket seg tilbake, se Strachan 2013, s. 56-58 og Keegan 1998, s. 117-122</ref>

{{lytte
 | filnavn     = Gruber - Schumann-Heink - Stille Nacht.ogg
 | tittel        = «Stille Nacht, heilige Nacht», engelsk «Silent night», norsk «Glade jul»
 | beskrivelse  = <small>«[[Glade jul|Stille Nacht, heilige Nacht]]» fremført av Ernestine Schumann-Heink, under [[julevåpenhvilen]] - i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}

De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven [[Aisne (elv)|Aisne]] som ga gode forsvarsstillinger. Der gravde de skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde dermed styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte [[kappløpet mot havet]].<ref>Keegan 1998, s. 122-127</ref> I ettertid har [[Erich von Falkenhayn]], ny sjef for den tyske generalstaben, forsøkt å fremstille det som en sikring av flanken, med tanke på en langvarig krig. Historikeren [[Hew Strachan]] mener det er rasjonalisering av Falkenhayn, og at de tyske styrkene gjorde et siste forsøk på en rask seier i Frankrike.<ref>Strachan 2001, s. 270, 274, 280</ref> Ved den belgiske byen [[Ieper]] (fransk: Ypres) utkjempet de stridende [[det første slaget ved Ypres]] fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd.<ref>Keegan 1998, s. 129-136</ref> Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits,<ref>Keegan 1998, s. 136</ref> i en lengde av totalt 700&nbsp;km.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 151, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 115-2087, Frankreich, Maubeuge, deutsche Besatzung.jpg|Tyske soldater ved [[Maubeuge]], august 1914 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 115-2087 / CC-BY-SA 3.0}}
Réquisition des autos 1914.jpg|Taxier fra Paris, brukt for å frakte tropper til fronten
Georges Scott, A la baïonnette !.jpg|Fransk infanteri under angrep med bajonetter{{Byline|Georges Scott }} 
Algerian riflemen of the French army attacking German guns during the Battle of the Marne in 1918 (C20).jpg|Franske soldater fra Algerie angriper tysk artilleri i 1914
Fotografie-ersten-weltkrieg4.jpg|Franske soldater tar en pause i 1914, bemerk luer, ikke hjelmer, og fargerike bukser
Chasseur d'Afrique, bataille de la Marne 1914.jpg|Fransk kavalerist fra Algerie i Frankrike, 1914
Pièce la bataille de la Marne (cropped).jpg|Scene fra slaget ved Marne, fra tysk film, laget etter krigen
</gallery>

==== Østfronten, Russlands invasjon av Tyskland og Østerrike-Ungarn, russisk nederlag ved Tannenberg, og fremgang i Galicja ====
[[Fil:MapOfWWIEasternFrontAutumn1914.svg|miniatyr|alt=Kartskisse for slag på østfronten|Kartskisse for [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] og [[slaget om Galicia|slaget om Galicja]] i 1914 {{Byline|Bearbeidet fra opprinnelig av The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
{{Utdypende|Østfronten (første verdenskrig)}}

Russland innledet angrepet i øst med to [[Armé (forband)|arméer]] mot [[Øst-Preussen]] i Tyskland, og fire arméer mot [[Galicja]] i Østerrike-Ungarn.<ref name=":3">Strachan 2013, s. 28-30</ref> De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av ni infanteridivisjoner og tolv brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren).<ref name=":19" /> Etter innledende motgang i [[slaget ved Stallupönen]] og [[slaget ved Gumbinnen]] ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for general [[Paul von Hindenburg]] og general [[Erich Ludendorff]] som hans stabssjef. I [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 27. og 30. august<ref>Howard 2002, s. 35</ref>), og [[Det første slaget om de masuriske sjøer|slaget om de masuriske sjøer]] i begynnelsen av september, ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om [[de masuriske sjøer]], dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte [[interne linjer]]). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag.<ref>Stone 1998, s. 59-68</ref><ref>Stevenson 2012, s. 66-68</ref> Dårlig planlegging fra den russiske overkommandoen ([[Stavka]]) bidro sterkt til tysk styrkeoverlegenhet i de enkelte slag.<ref>Strachan 2001, s. 318-319, 334-335</ref>

De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende.<ref>Stone 1998, s. 58, 62</ref><ref>Strachan 2001, s. 314-315</ref> De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd.<ref name=":18">Strachan 2014, s. 48-49</ref> Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etter hvert etablerte landet som et tilnærmet [[diktatur|militærdiktatur]].<ref>Strachan 2013, s. 134-137</ref> Den russiske invasjonen av Øst-Preussen vekket sterke følelser i hele landet. I en kort periode var rundt to tredjedeler av provinsen besatt av russiske styrker. Nyheter om de russiske styrkenes harde fremferd og herjinger spredte seg over hele riket, gjorde et stort inntrykk på befolkningen, og levnet ingen tvil om hva som ville skje om Tyskland tapte krigen.<ref name="Watson-161-162-179-181"/>

[[Fil:EasternFront1914b.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over felttoget i russisk Polen|Felttoget i den sørvestre delen av russisk Polen, november-desember 1914 {{Byline|Fra The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

For Østerrike-Ungarn gikk det verre, keiserrikets hovedproblem var manglende koordinering med alliansepartneren Tyskland, og derved sprikende oppfatning av ansvarsområder.<ref name="Strachan2001-288-290"/> Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de heller ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen.<ref>Stone 1998, s. 76-80</ref> Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i [[Galicja]], mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på 4 arméer som rykket frem fra nord og øst.<ref name=":20" /> Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved [[Lviv|Lemberg]] (dagens Lviv i Ukraina) og til tross for sin underlegne posisjon angrep de i slutten av august 1914 russisk Polen.<ref>Strachan 2001, s. 347-350</ref> Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som [[slaget om Galicia|slaget om Galicja]]. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn samlet deretter styrker ved [[beleiringen av Przemyśl]]. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland.<ref name=":3" /><ref name=":18" /> De østerriksk-ungarske styrkene behandlet den [[rutenere|rutenske]] sivilbefolkningen i det østre Galicja som fiender, og mellom 25–30 tusen rutenere ble myrdet i forbindelse med krigføringen høsten 1914.<ref name="Watson-151-155">Watson 2014, s. 151-155</ref> De russiske erobrerne på sin side var spesielt ute etter den jødiske delen av befolkningen, de ble plyndret, mange kvinner voldtatt og mange ble myrdet.<ref name="Watson-183,193">Watson 2014, s. 183, 193</ref>
<ref group="note">Årsakene til Østerrike-Ungarns problemer på slagmarken var flere. Med en større befolkning enn Frankrike, hadde de om lag halvparten i antall soldater. Med keiserdømmets kompliserte styringstruktur var det i årene før krigsutbruddet, ikke mulig å få økt bevilgningene til forsvaret i vesentlig grad. Da krigen brøt ut hadde de begrensede styrkene dårlig utstyr, ble dårlig ledet av arrogante og ofte inkompetente generaler som stadig engasjerte styrkene i slag mot større styrker. Rustningsindustrien fungerte dårlig, så etterforsyningen av våpen og ammunisjon var begrenset. Se Stone 1998, s. 71-72, 122-126</ref>

I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området [[Øvre Schlesien]], som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Øst-Preussen ble transportert sør til [[Kraków]]. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven [[Wisła|Weichsel]] (dagens Wisła), og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til [[Toruń|Thorn]] (dagens Toruń), hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etter hvert som de nærmet seg [[Łódź]]. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten, klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn, først i [[slaget ved Kraków]], og så i [[slaget ved Limanowa]], ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.<ref>Stevenson 2012, s. 77-79</ref>

==== Britisk/fransk overtak, Boeroppstand, tysk utholdende strid i Øst-Afrika ====
{{Utdypende|Felttoget i Øst-Afrika (første verdenskrig)|felttoget i Sørvest-Afrika}}

Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de [[Imperialisme|imperialistiske statene]] i Europa til [[koloni]]ene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere, stort sett bærere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer dem på vestfronten.<ref>Strachan 2013, s. 67-69</ref> I motsetning til i Europa var de største tapene under krigen i Afrika knyttet til sykdom.<ref>Strachan 2001, s. 500-502</ref>

Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: [[Kamerun#Tysk Kamerun|Tysk Kamerun]] (dagens Kamerun), [[Togoland]] (deler av det er dagens [[Togo]], mens noe er del av [[Ghana]]), [[Tysk Sørvest-Afrika]] (dagens [[Namibia]]) og [[Tysk Øst-Afrika]] (dagens [[Tanzania]]). Styrkene var i hovedsak lokale soldater, samt en del [[India|indiske]]. Særlig [[Frankrike]] rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa.<ref>Strachan 2014, s. 95-96</ref> De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.<ref>Strachan 2014, s. 92-93</ref> Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep [[ententemaktene]] de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene satset på å kontrollere kysten med sine sjøstridskrefter, var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander. Formålet var dels å fastholde kravet på landområdet etter krigen,<ref>Strachan 2001, s. 510-511</ref> dels å binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]].<ref>Strachan 2013, s. 81, 84</ref> Sistnevnte strategi lå til grunn i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som klarte å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Ententens styrker i Øst-Afrika var i praksis mest lokale, og lite egnet for andre områder.<ref>Strachan 2001, s. 628, 641-642</ref> Mens kampene de andre stedene i Afrika tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen,<ref>Strachan 2013, s. 92-93</ref><ref>Strachan 2001, s. 540-541</ref> den siste trefningen mellom tyske og britiske styrker fant sted 12. november 1918, og formell tysk kapitulasjon skjedde 25. november 1918.<ref>Strachan 2001, s. 641</ref>

I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra [[Nigeria]] og franske fra [[Fransk Ekvatorial-Afrika]]. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden [[Douala]] i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid. De tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut til februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni (Spansk Guinea, dagens [[Ekvatorial-Guinea]]), og ble internert der.<ref name=":7">Keegan 1998, s. 206-208</ref>

Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse), men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann, angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens [[Botswana]]) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden den andre [[boerkrigen]]. Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Hovedstaden [[Windhoek]] ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.<ref name=":7" />

I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant [[Paul von Lettow-Vorbeck]] mot en overlegen britisk styrke i [[slaget ved Tanga]] (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten, bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915.<ref>Strachan 2013, s. 84-85</ref><ref>Keegan 1998, s. 210-211</ref> Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general [[Jan Smuts]] for å slå ut Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte von Lettow-Vorbeck sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten.<ref>Keegan 1998, s. 299-300</ref> De stridende partenes konfiskering av lokale matforsyninger førte til en utstrakt hungersnød, og rundt {{formatnum:300000}} sivile døde i de tysk-kontrollerte områdene.<ref>Nasson, s. 441, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Transmitter mast kamina togo.jpg|alt=Tyske radiomaster i Afrika|Radiomaster ved Kamina i Togoland, britenes primære mål {{Byline|Deutsche Kolonialgesellschaft (DKG)}}
Bombardement Tschaukaib 1914.jpg|Tysk flyangrep mot alliert leir i Sørvest-Afrika {{Byline|Paul Fiedler}}
Kamerun 1914.jpg|alt=Tysk Kamerun i 1914|Tysk Kamerun i 1914 {{Byline|''[[The Times]]''| type = Kartskisse av }}
Südwestafrika 1915.jpg|alt=Kartskisse felttog|Felttoget i Sørvest-Afrika (dagens Namibia) {{Byline|Eduard Rothert (1839-1916)|type = Kartskisse av}}
Gernan East Africa, 1914-1918.jpg|alt=Kart over tysk Øst-Afrika|Kart over tysk Øst-Afrika {{Byline|H. C. (Herbert Charles) O'Neill, 1879-1953|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3109, Deutsch-Ostafrika, Gute Deckung.jpg|alt=Tyske styrker i stilling|Tyske styrker i stilling {{Byline|Walther Dobbertin  (1882–1961), Bundesarchiv, Bild 105-DOA3109 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 183-R36256, MG-Abteilung des Kreuzers "Königsberg" bei Kiomboni.jpg|alt=Soldater med maskingevær|Maskingeværlag fra krysseren «Köningsberg» {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-R36256 / CC-BY-SA 3.0}}
World War I in East Africa.jpg|alt=Kart over felttog i tysk Øst-Afrika|Kartskisse over felttoget i tysk Øst-Afrika {{Byline|Mehmet Berker|type = Kartskisse av }}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3104, Deutsch-Ostafrika, Askari beim Kartenspiel.jpg|alt=Tyske innfødte soldater spiller kort|Tyske innfødte soldater, såkalte [[askari]], spiller kort{{Byline|Bundesarchiv, Bild 105-DOA3104 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 105-DOA3040, Deutsch-Ost-Afrika, Dampfer "Rubens".jpg|alt=Tysk dampskip|Dampskipet «Rubens» brakte forsyninger til de tyske styrkene fra Europa {{Byline|Bundesarchiv, Bild 105-DOA3040 / Walther Dobbertin / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

==== Midtøsten, Osmanenes angrep i Kaukasus, nederlag og tap ====

{{Utdypende|Kampene i Kaukasus|felttoget i Persia (første verdenskrig)}}
[[Fil:CampañaDelCaucaso1914-1916 NO.svg|miniatyr|alt=Kartskisse fronten i Kaukasus|Frontene mellom osmanske og russiske styrker i Kaukasus, 1914–1916]]

Under julikrisen og utbruddet av krigen var styresmaktene i Det osmanske rike splittet, en del arbeidet for å holde landet nøytralt, mens andre støttet en allianse med sentralmaktene. Deler av statsledelsen inngikk en allianse med Tyskland 2. august 1914, men landet var ikke klart for krig, og begynte mobilisering mens det forsatte å være nøytralt.<ref>Strachan 2001, s. 670</ref> I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter, hovedsakelig bestående av to forhenværende tyske kryssere (SMS «Goeben» og SMS «Breslau»), et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved [[Svartehavet]]. [[Ententemaktene]] erklærte så [[Det osmanske rike]] krig, og det sluttet seg til [[sentralmaktene]].<ref name="Stevenson-109">Stevenson 2012, s. 109-110</ref> Storbritannias mangeårige støtte til landet, for å demme opp for Russland, ble med det reversert.<ref>Morrow jr., s. 419, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe [[Jihad]] (hellig krig), fikk så godt som ingen oppslutning.<ref>Strachan 2013, s. 99-101</ref>

Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i [[turanisme]] (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i [[Kaukasus]]. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene 80–90 tusen mann.<ref name="Strachan 2013, s. 109-111">Strachan 2013, s. 109-111</ref><ref name=":10">Keegan 1998, s. 221–223</ref> Den russiske seieren i det som senere ble kjent som slaget ved [[Sarıkamış]] var strategisk viktig, den stoppet osmansk fremrykking mot oljeforekomstene i [[Baku]], og ga Det osmanske rike et negativt omdømme som senere seire ikke kunne endre.<ref>Strachan 2001, s. 728-729</ref>

==== Asia og Stillehavet, Japans seier og erobring av tyske kolonier ====

{{Utdypende|Asia og Stillehavet under første verdenskrig}}
Kamphandlinger i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av [[Liste over tidligere tyske kolonier|de tyske koloniene]] i [[Stillehavet]] og i [[Republikken Kina|Kina]]. Japan erklærte seg nøytral 4. august, en posisjon støttet av både Storbritannia og Kina, men Storbritannia endret kort etter standpunkt, ba om støtte fra Japan og den 15. august ga Japan et ultimatum til Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 455-460</ref> Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av [[Qingdao|Tsingtao]] (dagens Qingdao), i dag en del av [[Folkerepublikken Kina|Kina]]. [[Japan]] sluttet seg til alliansepartneren Storbritannia, ikke ententen, og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater.<ref>Strachan 2001, s. 463, 493</ref> De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å overta deler av Tysklands kolonier i Asia, utvide sin innflytelse i Kina og få støtte innenlands for opprustning for å avskrekke Russland.<ref>Keegan 1998, s. 205-206</ref><ref>Stevenson 2012, s. 108</ref>

Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i [[Tysk Ny-Guinea]], falt alle andre tyske og østerriksk-ungarske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte [[Det indiske hav]] og [[Stillehavet]], de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.<ref>Strachan 2013, s. 72-73</ref>

<gallery class="center">
German soldiers in a railroad car on the way to the front during early World War I, taken in 1914. Taken from greatwar.nl site.jpg|alt=Tyske soldater i jernbanevogn|Tyske soldater i jernbanevogn i 1914, på vei til vestfronten
Belgian refugees 1914.jpg|alt=Belgiske sivile på flukt|Belgiske sivile på flukt i august 1914
Bataille des Frontières NO.svg|alt=Kartskisse over vestfronten august 1914|Kartskisse over tyske, franske og britiske arméer i august 1914 {{Byline|Lvcvlvs|type = Kartskisse av}}
Bundesarchiv Bild 146-1970-038-68, Feldtelefon, Leitungsbau.jpg|alt=Tysk soldat bruker felttelefon|Tysk felttelefon i bruk i 1914 {{Byline|Bundesarchiv, Bild 146-1970-038-68 / CC-BY-SA 3.0}}
Battle of Frontiers - Map.jpg|alt=Kartskisse over slag|Slaget ved grensene {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}
Bundesarchiv Bild 183-R05939, Westfront, Bauern auf der Flucht.jpg|alt=Fransk bondefamilie på flukt|Fransk bondefamilie på flukt {{Byline|Bundesarchiv, Bild 183-R05939 / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 134-C1299, Tsingtau, Vorderste deutsche Frontlinie.jpg|alt=Kartskisse over frontlinje, Kina|Frontlinjen ved [[Qingdao|Tsingtao]] {{Byline|Bundesarchiv, Bild 134-C1299 / CC-BY-SA 3.0}}
Farman-seaplane-japan.jpg|alt=Japanske sjøfly i Kina|Japanske sjøfly under kampene ved Tsingtao {{Byline|Den keiserlige japanske marine}}
Siege of Tsingtao, soldiers of IJA 18th division took over german trench Kopie.jpg|alt=Japanske soldater i Kina|Japanske soldater under erobringen av Tsingtao
Route de l'escadre allemande d'Extrême-Orient 1914-1915-no.svg|alt=Kartskisse over seilas for tyske kryssere i Stillehavet|Tyske kryssere i Asia og Stillehavet, juni 1914 til mars 1915 {{Byline|Telaneo|type = Kartskisse av}}
Battle of Coronel map NO.svg|alt=Skisse av slaget ved Coronel|Skisse av [[slaget ved Coronel]], det første britiske nederlag til sjøs siden [[Napoleonskrigene]]
Cfbattlepainting (Retouched).jpg|alt=Maleri av tysk krigsskip som synker|Tysk krysser synker under [[slaget ved Falklandsøyene]] {{Byline|William Lionel Wyllie (1851–1931)|type = Malt av}}
Russian Troops NGM-v31-p372.jpg|alt=Russiske tropper marsjerer mot fronten|Russiske tropper marsjerer mot fronten. {{Byline|George H. Mewes}}
</gallery>

==== Krigen til sjøs, sentralmaktenes underlegenhet, ubåtangrep på handelsskip, senkning av tyske kryssere ====

{{Tekstboks
|overskrift=Sjøstridskrefter i 1914–1915
|Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske sjømilitære koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.

De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.<ref name=":6">Keegan 1998, s. 263-265</ref>

Fra februar 1915 erklærte tyskerne [[uinnskrenket ubåtkrig]] (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten. Begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene,<ref>Stevenson 2012, s. 247</ref> ifølge professor [[Rolf Hobson]] var den britiske blokaden et bevisst brudd på folkeretten.<ref>Hobson 2015, s. 332</ref>|align=right}}

Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av [[slagskip]] i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. [[Raidene på Scarborough, Hartlepool og Whitby]] i desember 1914 var den eneste gangen under krigen hvor den tyske flåten hadde lokal overvekt, og hadde mulighet for å nærme seg likevekt ved å senke en del av den britiske flåten.<ref>Strachan 2001, s. 426-429, 437</ref> En relativt beskjeden flåte av [[undervannsbåt|ubåter]] var tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens ententemaktenes sjøstridskrefter bidro til [[blokade]]n av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å senke handelsfartøy for å begrense tilførslene til Storbritannia.<ref name=":6" />

{{Sitat|Det var liten trøst for herr Britling i tanken at britiske hjem, kvinner og barn, tross alt, kun gjennomgikk den samme slags opplevelse som våre skip har påført mange ganger tidligere på uskyldige mennesker i landsbyer i Afrika og Polynesia...|note=<ref group="note">It was small consolation for Mr. Britling to reflect that English homes and women and children were, after all, undergoing only the same kind of experience that our ships have inflicted scores of times in the past upon innocent people in the villages of Africa and Polynesia...</ref><ref>Olusoga 2014, s. 30-31</ref>|Forfatteren [[H.G. Wells]] i boken ''Mr. Britling Sees It Through'', om de tyske raidene på Scarborough og Whitby}}

Et mindre antall tyske [[krysser]]e var ved krigens utbrudd stasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes [[handelsfartøy]]. Grunnlaget for utplassering av kryssere var dels at det dro britiske fartøy vekk fra Nordsjøen, derved ble forholdet mellom tyske og britiske sjøstridskrefter der bedre for Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 452-453</ref> Britiske [[Royal Navy]] begynte en systematisk jakt for å spore dem opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren SMS «Emden» klarte å senke eller overta 23 skip, blant de en russisk krysser og en fransk [[jager]], før hun ble senket av HMAS «Sydney» i november 1914.<ref>Strachan 2001, s. 479-480</ref>

Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I [[slaget ved Coronel]], ved kysten av [[Chile]], ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden [[Napoleonskrigene]], og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske [[slagkrysser]]e i [[slaget ved Falklandsøyene]], var britene overlegne, og i alt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren SMS «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved [[Isla Robinson Crusoe]] vest av [[Chile]].<ref>Keegan 1998, s. 212-215</ref><ref name="Strachan-75">Strachan 2013, s. 75-80</ref>