Redigerer Første slesvigske krig (avsnitt)

== Krigen ==
Krigen var egentlig en [[borgerkrig]], hvor den slesvig-holstenske opprørhæren kjempet mot den danske regjeringen. Tidlige venner og slektninger kom i kamp med hverandre i de etterfølgende slagene for tre år framover, spesielt var offiserkorpset i den danske hæren hardt rammet av oppbruddet som ledet til åpen strid. Samtidige var det også en av 1800-tallets første nasjonale krigene mellom [[nasjonalitet]]er som med den tyske intervensjonen fra Det tyske forbund og kongeriket [[Preussen]] ble en faktisk [[dansk]] – [[tysk]] krig. De storpolitiske interesser og den tyske intervensjonen gjorde krigen til et internasjonalt spørsmål. I slutten var det de storpolitiske interessene som avgjorde krigen.

===Den danske hæren===
Etter tre firedeler av den danske hæren hadde brutt ut, begynte den danske regjeringen opprustningen av den stående hæren på 24 000 mann. Oppstillingen av de væpnede styrkene kom fra ''hærloven af 1842'' som omorganiserte den til 23 [[infanteri]]bataljoner, tre separate [[eskadron]]er og seks dragonregimenter samt 12 feltbatterier med åtte kanoner hver. I sommeren 1850 hadde den danske hæren blitt forsterket til å ha 41&nbsp;000 mann under fullstendig mobilisering.

På papiret besto hver [[bataljon]] av omtrent 1&nbsp;000 mann, fordelt på 4 [[kompani]]er på cirka 240 mann, igjen delt i to divisjoner, som hver bestod av to [[pelotong]]er på 60 mann. Under krigen var enhetene sjeldne på full styrke. Hærens rytteriet hadde blitt redustert til seks dragonregimenter på hver fire eskadroner og tre gardeeskadroner. Artilleriet var delt opp i to regimenter med i alt 12 batterier. 

Det hadde vært hensikten om at hæren skulle fordobles med reserve- og forsterkningsenheter bestod av en mobiliserte klasse med åtte års tjeneste og en reservestyrke av vernepliktige opptil 45 års alder. Disse enhetene eksisterte på papiret, men ble i stigende grad tatt i bruk i løpet av krigen. Reservebataljonene var de første som fikk de nye blå uniformer med den såkalte «[[kepi|ungarske feltluen]]» som hodeplagg.

De danske infanteristene i begynnelsen var kledt i den røde uniform modell 1842 med rød kjole, blå bukse og hvite [[bandolær]] med en høy svartfarget [[sjako]].  Denne eldre uniformen ble upopulært fordi den med sine kraftige farger var for iøynefallende og lett å sikte etter, de tyske soldatene gav deres danske motstykker økenavnet «rødekjoler». Den nye uniformen av modell 1848 var derimot mer populært med en mørkeblå jakke, lyseblå bukse, hvite bandolær og den blå feltluen som ble symbolet for «den danske landsoldaten».

===Den slesvig-holstenske hæren===
Den nye hæren som hadde blitt dannet av regjeringen i Kiel, talte 8. april 26&nbsp;000 mann, sammensatt av tidlige danske enheter og nydannede enheter som de tyske frikorpser, enheter med frivillige opptil cirka 1&nbsp;000 mann. Andelen tyske frivillige fra de andre tyske statene utgjorde en stor del av de slesvig-holstenske enhetene som var også over samme oppbygning som de danske enhetene. I årene 1848 og 1849 utgjorde hæren en del av den større tyske hæren som var sammensatt av styrker fra Det tyske forbund og Preussen. I september 1850 kom den opp i omkring 42&nbsp;000 mann, hvorav 5&nbsp;000 frivillige.

Preussen ble raskt forbildet for den slesvig-holstenske hæren som kom under sterk innflytelse av de prøyssiske offiserer som fylte ut gapene etter de danske offiserene i april 1848. Det meste direkte resultatet kan sees i de slesvig-holstenske soldatenes uniform. Man hadde i begynnelsen en blanding av danske, prøyssiske, tyske og fargede danske uniformer i de oppstilte enhetene. Den nye uniformen var etter prøyssisk mønster med mørkeblå jakke, lysblå bukse med hvit belte og en ''[[pikkelhjelm]]'' av lær som var blitt de tyske soldatenes vanligste stridshjelm.

===De svensk-norske frivillige===
[[Fil:Skandinavism.jpg|thumb|Et samtidig propagandabilde som skulle symbolisere de skandinaviske brødrefolk]]
Det svensk-norske korpset som overvåket våpenhvilen i [[1849]] var ikke den eneste svensk-norske deltagelsen i krigen. I 1830-årene og 1840-årene hadde [[skandinavismen]] spredt seg i Danmark, Norge og Sverige, først i studentkretser og det danske synet på det slesvigske spørsmålet deles av skandinavistene også i Sverige og Norge. Etter krigens utbruddet meldte et antall nordmenn og svensker seg som frivillige til den danske hæren. 

I 1848 og 1849 var 243 svensker og 114 nordmenn fordelt i ulike danske enheter, de deltok i flere av krigens slag. Disse som ikke hadde tidligere militær utdanning fikk to uker med trening og opplærning. Det var 24 norske og minst 60 svenske [[offiser]]er samt et antall [[underoffiser]]er og [[menige]] soldater. 

Selv om det ikke var mange svensk-norske frivillige, var danskene takknemlig over disses innsats. 44&nbsp;000 skrev under på en takkeskrivelse til de frivilliges adresser etter krigens slutt.

===Våpnene===
Den danske hæren og de tyske hærene befant seg i en overgangstid mellom den eldre og den nye krigsføring omkring valg av taktikk og den våpenteknologiske utviklingen, flere nyheter hadde begynte å få gjennomslag på det militære. 

En av de viktigste oppfinnelser som kom gjennom i tiden før og under krigen er [[perkusjonslås]]en som erstattet den gamle og upålitelige [[flintlås]]en. Den nye avfyringsmekanismen økte påliteligheten i de eldre flintlåsgeværene som ble ombygget til å ha perkusjonslås. De glattborede geværene ble standardvåpenet for den danske soldaten, men av rent nødvendighet fordi erobringen av Rendsborg tok bort den beste utrustningen og produksjonen av de nye riflede geværer kalt ''perkusjonsrifler'' hadde begynte i det samme året. 

Det tok lang tid før de glattborede geværene var erstattet med de perkusjonsriflene som skulle være den danske hærens standardvåpenet. [[Jeger (soldat)|Jeger]]e organiserte i ''jegerkorpser'' ofte var de eneste enhetene som hadde de nye riflene under krigen. I slaget på Isted Hede, 1850, hadde mellom 20 og 80 % av jegere perkusjonsrifler mot bare 6 % av de alminnelige ''linjeinfanteristene''.

Det danske artilleriet baserte på ''system 1834'' var utmerket i sin samtid som kan likestilles med det tyske artilleriet. System 1834 har utgangspunktet i nyere teknologi med to typer skyts, kanoner med solide ammunisjon og kanoner med [[granat (ammunisjon)|granat]]. Feltartilleriet bestod av 6-, 12- og 24-punds kanoner som var selvfølgelig hestetrukket. De lette kanonene krevde seks hester, de tyngre åtte. De større feltkanonene hadde en rekkevidde på over to km, men det var sjeldne at man skjøt på mål lengre enn 500 m vekk. 

Under krigen ble det vanlig å ha blandede batterier med ''kulekanoner'' og ''granatkanoner'' for å ha begge kanontypenes fordeler. Disse med faste prosjektiler hadde lengre rekkevidde enn disse med granater.

===Taktikk===
Den vanlige bataljonen bestod av fire kompanier som anvendte både linjeformasjon og kolonneformasjon. Under normale omgivelser var bataljonen ansett som den minste selvstendige taktiske enheten som skulle manøvrere fritt i 1800-tallets krigene, men dette var ikke mulig på det slesvigske terrenget. Det lokale terrenget var uoversiktige, sterkt preget av bakker, ufremkommelige områder, skoglendte områder og tette hegner. Dermed var kompaniet som i full styrke skulle ha 240 mann, den minste taktiske enheten i selvstendighet.

Kompaniet ved bruk av linjeformasjon stod på tre geledder, de forreste geleddene fyrte av salve i ildgivning mens tredje geledd stod med geværet i hvil. I kolonneformasjon ble de to divisjoner plassert bak hverandre med en skyttertropp dannet av tredje geledd fra første og andre divisjon (også kalt [[tropp]]). Når kompanikolonnen avanserte, rykket skyttertroppen fram og dannet en ''skytterkjede'' og en mellomreserve kalt «soutien» foran den første divisjonen.

Den tynne skytterkjeden avanserte videre for oppklaring opptil 100 m i åpent terreng foran kompanikolonnen og hvis de støttet på sterk motstand, kan mellomreserven gå frem til den forreste skytterkjeden for å øke ildkraften. Bak disse to skytterkjedene kom de egentlige kolonner som innledet angrepet ved å slutte seg sammen til en kompakt enhet. Etter en salve eller to, gikk soldatene løs på motstanderen med [[bajonett (våpen)|bajonett]]en. Avstanden var ofte ned til 40 m før et bajonettangrep.

Kompanikolonnen er den vanligste taktikken i krigen under både forsvar og angrep med ekstra støtte av en rytterstyrke og et halvbatteri på to kanoner som normalt var avdelt til de forreste kompaniene som stod ikke langt fra hverandre og dermed gav hverandre gjensidige støtte.

[[Brigade]]n er den største taktiske enheten av sammensatte enheter av alle våpenarter under krigen at den kan føre en kamp som en selvstendig enhet under ledelse av offiserene, oftest en [[generalmajor]] som kan ha opptil fem bataljoner på 4000 til 5000 mann sammen med et eller to rytterregimenter og et eller to feltbatterier. Under avansement ble de forreste kompaniene sendt ut for å teste fiendens styrke. Flere brigader samles i [[divisjon]]er, som var den største militære enheten for begge parter.

[[Kavaleri]]et under stridighetene ble mest anvendt til oppklaring og forfølgelse i selvstendige [[eskadron]]er, det trange terrenget i Slesvig og Sønderjylland forhindret en manøvreringskrig med større rytterstyrker, de fikk aldri utnyttet deres mobilitet. Under slag var de ikke lenge så slagkraftig som tidlig.

Artilleriet på begge sider var dessuten ikke mulig å bevege rundt på det oppbrutte terrenget og dermed fikk lite virkning på kampene. Begge parter var tvunget til å ha mindre enheter enn normalt for rask forflytning.

===Det første året===
[[Fil:Episode fra Slaget ved Slesvig 23 april 1848.jpg|thumb|right|Episode fra [[slaget ved Slesvig]] 23. april 1848. Rittmester Würtzens dragoner erobrer tilbake to danske kanoner.<br/>Maleri: [[Niels Simonsen]] 1849]]
Etter erobringen av Rendsborg trengte de slesvig-holstenske styrkene seg mot nord, men de ble slått tilbake av den danske hæren under general Hedemann den 9. april i [[slaget ved Bov]], nord for [[Flensburg]]. Slesvig-holstenerne flyktet tilbake til festningen i Rendsborg. Den danske hæren tok kontroll over Slesvig medregnet Eckernförde ned til [[Ejderen]].

Preussen og Det tyske forbund besluttet å støtte de slesvig-holstenske opprørerne, og under ledelse av den prøyssiske general [[Friedrich Ernst von Wrangel|Wrangel]] gikk 32&nbsp;000 mann med 74 kanoner til angrep på de danske stillinger i [[slaget ved Slesvig]], påskedag [[23. april]] 1848. Tross tapper motstand måtte de ca. 10&nbsp;000 danske med 32 kanoner trekke seg tilbake nordover. Etter en mindre strid ved [[Oeversee|Oversø]] [[24. april]] dro den danske hæren til [[Als]].<ref>[[#RefBjerg2005|Bjerg/Frantzen (2005), side 271 – 277]]</ref> Wrangel tok Slesvig og Sønderjylland under kontroll med den tyske hæren, før han trosset advarsler og rykket over [[Kongeå]] inn i Nørrejylland 2. mai. [[Russland]] reagerte umiddelbart mot den tyske innmarsjen, og 25. mai måtte generalen etter ordre fra Berlin gå tilbake over Kongeå.<ref>[[#RefBjerg2005|Bjerg/Frantzen (2005), side 280 – 281]]</ref>

Fra Als foretok Hedemann og [[Friderich Adolph Schleppegrell|Schleppegrell]] et vellykket angrep på [[Nybøl]] 28. mai 1848. General Halkett ble tvunget til retrett fra Nybøl. Denne seieren, samt seieren ved [[Det første slaget ved Dybbøl|slaget ved Dybbøl]] 5. juni, vakte begeistring hos den danske befolkning.<ref>[[#RefBjerg2005|Bjerg/Frantzen (2005), side 283 – 284]]</ref> 

Nå ønsket [[Russland]] og [[Storbritannia]] å innlede forhandlinger om en våpenstillstand og en fredelig løsning. Kampene ebbet ut, forhandlingene begynte og man ble enige om en sju måneders våpenstillstand i [[Malmö]] 26. august 1848.

Se også [[Slavekrigen]].

===Det andre året===
[[Fil:Landsoldaten.jpg|thumb|200px| «Landsoldaten» - monumentet over de danske soldatene i Fredericia 1849.]]
I mars 1849 sa den danske regjeringen opp våpenstillstanden, og krigen ble tatt opp igjen 3. april 1849 da den danske hæren rykket fram i Sundeved og i Nord-Slesvig. Den danske hæren bestod nå av 41&nbsp;000 mann, mens den slesvig-holstenske hæren hadde 14&nbsp;000 mann og ca. 5&nbsp;000 i reserve, sammen med en tysk forbundshær på 46&nbsp;700 mann, satt sammen av kontingenter fra 23 tyske stater. Generalløytnant [[Karl Ludwig Wilhelm Ernst von Prittwitz|Prittwitz]] ledet den tyske hæren på 65&nbsp;000 mann.

Krigshandlingene i året 1849 begynte med danske angrep fra Als gjennom Sundeved, der de vant et nytt slag ved Dybbøl [[13. april]], og fra Kolding ned gjennom det østlige Slesvig, og vant mindre seire ved Haderslev, Avnbøl og Ullerup. Imidlertid endte en flåteoperasjon med to større krigsskip i en katastrofe ved [[slaget i Eckernförde Fjord]] 5. april, hvor begge ble ødelagt eller erobret av tyskerne.<ref>[[#RefBjerg2005|Bjerg/Frantzen (2005), side 286 – 292]]</ref> 

Overfor den tyske overmakten besluttet man å trekke de danske styrkene nordover. Den slesvig-holstenske hæren ble ledet av [[Eduard von Bonin|Bonin]] som fulgte etter over Kongeå og inntok byen Kolding 20. april. Et dansk motangrep ble slått tilbake i [[slaget ved Kolding]] 23. april. Seieren førte til at den prøyssiske kongen godkjente den tyske fremrykkingen av den tyske forbundshæren, ledet av Prittwitz, 7. mai opp mot [[Jylland]]. De tyske forbundsstyrkene okkuperte et område helt opp til [[Århus]]. General [[Olaf Rye]] trakk brigaden sin ut til [[Mols]] og forskanset seg på [[Helgenæs]], mens [[Christian de Meza|Meza]]s brigade forble på Als.

I [[Fredericia]] ble en styrke på 7&nbsp;000 mann under kommando av oberst N. C. Lunding beleiret i to måneder av 14&nbsp;000 slesvig-holstenere. Lunding fikk tillatelse av overgeneral Bülow til å foreta et utfall fra Fredericia etter at en dansk hærstyrke på omtrent 19&nbsp;000 mann var trukket sammen fra [[Fyn]], Als og Helgenæs ved hjelp av den danske flåten. [[Slaget ved Fredericia|Utfallet]] om morgenen 6. juli 1849 kom som en total overraskelse på de tyske forsvarene, og de ble slått. Det endte som en stor dansk seier, men til en høy pris, da general Rye falt sammen med flere hundrede av sine menn.<ref>[[#RefBjerg2005|Bjerg/Frantzen (2005), side 293 – 299]]</ref> Russland grep inn og truet med å bryte forbindelsene med Preussen om Prittwitz ikke rømte Jylland.

10. juli 1849 ble en ny våpenstillstandsavtale underskrevet. Nord-Slesvig helt ned til Flensburg ble besatt av 4&nbsp;000 svensk-norske soldater som en buffer mellom danskene og tyskerne, og i mellomtiden forhandlet Danmark og de fleste tyske statene. I over et år varte forhandlingene der stormaktene viste stor interesse i en fredelig løsning på konflikten.

===Det tredje året===
[[Fil:Otto Bache 1896 General Frederik adolf Schleppegrell ved Isted 25 juli 1850 IMG 5878.jpg|thumb|Generalmajor [[Friderich Adolph Schleppegrell|Schleppegrell]] i regnvær under [[slaget på Isted Hede]]]]
Preussen, som hittil hadde støttet de slesvig-holstenske opprørerne, måtte etter russisk press inngå en fredsavtale med Danmark [[2. juli]] [[1850]], uten at de langvarige forhandlingene hadde funnet en akseptabel løsning på det slesvigske spørsmålet mellom danskene og slesvig-holstenerne. 

I en konferanse i [[London]] ble Storbritannia, Frankrike, Russland og [[Sverige-Norge]] enig om å opprettholde det danske kongerikets integritet, av hensyn til den europeiske maktbalansen. Danmark aksepterte den såkalte «[[London-protokollen]]» 2. august, men da hadde krigen brutt ut på nytt. Det var for lengst klart at slesvig-holstenerne ikke ville eller kunne akseptere avtalene. Dermed var krigen i gang igjen fra den [[14. juli]], etter at den slesvig-holstenske hæren på 34&nbsp;000 mann under kommando av overgeneral [[Karl Wilhelm von Willisen]] begynte innmarsjen inn i Slesvig. 

Den danske hæren, som ved fullstendig mobilisering var økt til 41&nbsp;000 mann, rykket 16. juli under kommando av general [[Christopher von Krogh]] inn i Slesvig fra Nørrejylland og Als og frem til Flensborg. I den uutholdelige sommervarmen var to meget store hærer oppstilt mot hverandre for et oppgjør i det indre Slesvig. Krogh besluttet å gå til angrep på slesvig-holstenerne 24. juli, ved [[Isted]], 20 km sør for Flensborg. 

Etter et slag ved Helligbæk begynte [[slaget på Isted Hede]] 25. juli 1850 om morgenen, det største slag i danmarkshistorien og det største slag som er utkjempet på nordisk grunn frem til [[vinterkrigen]] mellom Finland og Sovjetunionen 1939 – 40.<ref>[[#RefBjerg2005|Bjerg/Frantzen (2005), side 309]]</ref> Ca. 65&nbsp;000 soldater sloss i den varme sommerdagen helt fram til den slesvig-holstenske hæren 12 timer senere var drevet på retrett. 5&nbsp;500 døde og sårede var resultatet. General [[Friderich Adolph Schleppegrell]] og oberst [[Frederik Læssøe]] var blant de falne.

Til tross for nederlaget var ikke slesvig-holstenerne slått, kun fordrevet fra Slesvig tilbake til sikkerheten bak [[Eider]]. En dansk fremrykning inn i det tyske hertugdømmet Holsten var ikke politisk mulig, det ville ha blitt oppfattet som et brudd på fredstraktatens bestemmelser med Preussen, og en krenkelse mot stormaktene. Den danske overkommando måtte derfor forsvare Danevirkestillingen som ble utbygget med en rekke skanser og holdepunkter. Mot vest lå store myrlendte områder som ble oversvømmet for å hindre et tysk motangrep.

Willisen, som reformerte den slagne hæren på nytt, hadde nå 42&nbsp;000 mann under sin ledelse, men den slesvig-holstenske ledelsen var desperat besluttet på å fortsette krigen, og beordret ham til å gå til angrep på de danske stillingene. Willisen anså et angrep på Dannevirke-stillingen som altfor risikabelt, og valgte å gå til angrep på mindre objekter som [[Mysunde]] ved [[Slien]] 12. september og [[Friedrichstadt]] 4. oktober. I begge slag ble de slesvig-holstenske styrkene slått tilbake av sterk motstand, uten annet resultat enn mer ødeleggelse og flere falne.<ref>[[#RefBjerg2005|Bjerg/Frantzen (2005), side 300 – 311]]</ref> 

Forbundsdagen i [[Frankfurt am Main]] ratifiserte den 26. oktober freden mellom Danmark og Preussen, mens [[Østerrike]] forlangte stans i fiendtlighetene mot danskene. Stattholderskapet i Slesvig-Holsten nektet å oppgi kampen, og krevde enda en gang at Willisen skulle gå til angrep på de danske stillingene. Willisen nektet å motsette seg forbundsdagens henstilling. Etter at Preussen 26. november måtte gå med på forliket med Østerrike i Olmütz, var den siste rest av støtte falt bort. Østerrike ønsket at Slesvig-Holsten skulle tvinges til en kapitulasjon, med gjenopprettelse av det danske styret i Holsten. 

Den siste kampen i den første slesvigske krigen fant sted foran Mysunde, der danske forposter ble angrepet uten suksess av mindre slesvig-holstenske tropper på årets siste dag.