Redigerer Ernest Shackleton (avsnitt)

== Mellom ekspedisjonene (1909–14) ==
[[Fil:Shackleton-tour.jpg|thumb|upright|Shackleton ut på en omfattende foredragsturné der han snakket ikke bare om sine egne polarreiser, men også de til Scott og [[Roald Amundsen|Amundsen]].]]

=== Folkehelt ===
Ved Shackletons hjemreise var de offentlige æresbevisningene raskt forestående. Kong Edward VII tok imot ham den 10. juli og gjorde ham til [[Royal Victorian Order|kommandør av Royal Victorian Order]];{{Sfn|Fisher|s=263}}{{Sfn|London Gazette, 16. juli 1909}} i kongens bursdagsliste i november ble han utnevnt til [[Knight Bachelor|ridder]] og fikk dermed tittelen Sir Ernest Shackleton.{{Sfn|Fisher|s=272}}{{Sfn|London Gazette, 24. desember 1909}} Han ble også hedret av [[Royal Geographical Society]], som tildelta han sin gullmedalje. Forslaget om at han skulle få en medalje som var mindre enn den som ble tildelt Scott førte ikke frem.{{Sfn|Fisher|s=251}} Alle medlemmene av Nimrod-ekspedisjonens landgruppe mottok [[polarmedaljen]] i sølv.{{Sfn|Fisher|s=272}} Shackleton ble også utpekt som en yngre bror av [[Trinity House]], en betydelig heder for britiske sjøfolk.{{Sfn|Fisher|s=263}}

Foruten de offisielle æresnevisningene, ble Shackeltons bragder i Antarktis tatt i mot med stor entusiasme i Storbritannia. Under en skål for oppdageren under en lunsj i Royal Societies Club, uttalte [[Hardinge Giffard, 1. jarl av Halsbury|Lord Halsbury]], en tidligere [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler]],: «Når man husker på hva han hadde gått gjennom, tror man ikke på den antatte degeneringen av den britiske rasen. Man tror ikke at vi har mistet all følelse av beundring for motet [og] utholdenhet».{{Efn|name=sitat8}}{{Sfn|Huntford|s=298–99}} Heroismen ble også hevdet av Irland: Dublin ''Evening Telegraph''s overskrift lød «Sørpolen nesten nådd av en ire»,{{Sfn|Huntford|s=298–99}} mens ''Dublin Ekspress'' sakket om «kvalitetene som var hans arv som en ire».{{Sfn|Huntford|s=298–99}}

Øvrige oppdagere uttrykte også sin beundring over Shackleton: [[Roald Amundsen]] skrev i et brev til [[John Scott Keltie]] i Royal Geographical at Society at «den engelske nasjonen har ved denne gjerning av Shackletons vunnet en seier som aldri kan overgås».{{Sfn|Fisher|s=242–43}} [[Fridtjof Nansen]] sendte et privat brev til Emily Shackleton hvor han priset den «unike ekspedisjonen som hadde blitt en komplett suksess på alle måter».{{Sfn|Fisher|s=242–43}} Realiteten var imidlertid at ekspedisjonen hadde etterlatt Shackleton i dyp gjeld, og han var ute av stand til å møte de finansielle garantiene han hadde gitt til sine lånegivere. Til tross for hans forsøk, måtte det statlig hjelp til i form av et tilskudd på {{formatnum:20000}} pund (1,5&nbsp;millioner pund i 2008) for å rydde unna de mest presserende forpliktelsene. Sannsynligvis ble mange gjeldsposter aldri betalt, men skrevet av.

=== Avventende tid ===
I perioden umiddelbart etter hjemkomsten tok Shackleton del i et anstrengende program med offentlige opptredener, foredrag og sosiale engasjementer. Han forsøkte å tjene penger på sin kjendisstatus ved å gjøre en formue i næringslivet.{{Sfn|Fisher|s=284–85}} Blant de foretakene han håpet å fremme var et tobakksselskap,{{Sfn|Huntford|s=351–52}} et opplegg for å selge [[frimerke]]r med «King Edward VII Land» (basert på Shackletons utvelgelse som antarktis' postmester av newzealandske myndigheter) til samlere,{{Sfn|Huntford|s=312}} og utviklingen av en ungarsk [[gruve]]konsesjon i nærheten av byen [[Baia Mare|Nagybanya]] (nå en del av [[Romania]]) som han hadde kjøpt.{{Sfn|Huntford|s=323–26}}

Ingen av disse foretaken blomstret, og hans viktigste inntektskilde var inntektene fra foretdragsturnéene. Selv om han i september 1910, like etter at han flyttet med familien til [[Sheringham]] i [[Norfolk]], skrev til sin kone: «jeg skal aldri dra sørover igjen og jeg har tenkt gjennom alt og min plass er hjemme nå»,{{Efn|name=sitat9}} gikk han fremdeles med tanker om en ny ekspedisjon sørover.{{Sfn|Fisher|s=284–85}} Han hadde vært i diskusjoner med [[Douglas Mawson]] om en vitenskapelig ekspedisjon til kysten av Antarktis, mellom [[Kapp Adare]] og [[Gaussberg]], og han hadde skrevet til Royal Geographical Society om dette i februar 1910.{{Efn|name=Mawson's expedition}}{{Sfn|Riffenburgh|2005|s=298}}

Ethvert fremtidig forsøk av Shackleton på å nå Sørpolen var avhengig av resultatene fra Scotts [[Terra Nova-ekspedisjonen|Terra Nova-ekspedisjon]], som dro fra [[Cardiff]] i juli 1910. Våren 1912 ble verden klar over at polpunktet hadde blitt nådd av Roald Amundsen og hans mannskap. Skjebnen til Scotts ekspedisjon var enda ikke kjent. Shackleton vende tankene sine mot et prosjekt som tidligere hadde blitt offentliggjort, men senere forlatt, av den skotske oppdageren [[William Bruce]] – en ekspedisjon som skulle krysse hele kontinentet fra hav til hav, med utgangspunkt ved [[Weddellhavet]] via polpunktet og ut til McMurdo-sundet.

Bruce, som ikke hadde lyktes i å skaffe nok finansiell støtte, var glad for at Shackleton skulle overta hans planer,{{Sfn|Huntford|s=367}} som lignet de som ble fulgt av den tyske oppdageren [[Wilhelm Filchner]]. Filchner hadde forlatt [[Bremerhaven]] i mai 1911, og i desember 1912 kom nyheten om at ekspedisjonen var mislykket.{{Efn|name=Filchner's expedition}}{{Sfn|Huntford|s=367}} Den transkontinentale ferden var, i Shackletons ord, «et stort stykke antarktisk reise» som gjenstod, og som nå lå åpen for ham.{{Sfn|Shackleton, ''South'' | loc=forord, s. xii–xv}}