Redigerer Erling Dekke Næss (avsnitt)

== Krig og flukten fra Norge ==
I september 1939 brøt den [[andre verdenskrig]] ut og tankmarkedet ble svært sterkt. Selv om skipene eid av ''Viking Tanker Company'' seilte under nøytralt flagg var de istand til å operere siden selskapet fulgte britiske bestemmelser. Næss reiste til Norge i april 1940 da han hadde blitt bedt av det britiske handelsdepartementet å kontakte norske skipsredere som ikke støttet blokaden av Tyskland. Han skulle også møte sine partnere i [[Sandefjord]], Johan Rasmussen og Torger Moe. Næss hadde et møte med den norske utenriksministeren, [[Halvdan Koht]] 8. april og våknet dagen etter, den 9. april med den tyske invasjonen av Norge. Næss kunne se de tyske transportfly lande på Fornebu flyplass fra sin bror Arne Dekke Næss' hus i Holmenkollen. Næss var pessimistisk med hensyn til Norges sjanser mot den tyske krigsmakten og han flyktet fra Oslo 10. april, på ski vestover gjennom Nordmarka. Flukten gikk med tog, ski, bil og småbåt inntil han tilslutt nådde [[Ålesund]] der han meldte seg for den britiske ekspedisjonsstyrken og ble brukt som en oversetter av dem. Under flukten ble han to ganger arrestert og sperret inne av norsk politi, mistenkt for å være spion. Etter noen uker i Ålesund måtte de britiske styrkene trekke seg tilbake og Næss fulgte dem tilbake til Storbritannia.

Vel tilbake i London måtte Næss få kontakt med de 7 fartøyene gruppen opererte, de hadde inntil invasjonen blitt styrt av kontoret i Sandefjord. Det var hvalkokeriet ''Vestfold'', tankerne ''Norness'', ''Norbris'', ''Norlys'', ''Norvinn'' og til sist tørrlastskipene ''Nordal'' og ''Nortun''. Den britiske regjeringen ønsket imidlertid å kontrollere flåten han drev, idet de forlangte å få fartøyene på såkalt bareboat charter. Dette kravet var et hardt slag for Næss, han følte seg krenket av hva han anså var uvennlig behandling av en venn av Storbritannia. Næss insisterte på å drive selskapet selv, idet han kjente fartøyene og besetningen mente han at han var den mest kompetente person for oppgaven. Den britiske regjeringen aksepterte ikke dette; og i ukevis var Næss mer eller mindre et gissel, han ble ikke tillatt å kontakte fartøyene eller forlate landet. Løsningen kom gjennom bankmannen Sam Guiness, da gruppen hadde store reserver i dollar i banker i New York. Disse pengene kunne bare frigjøres av Næss og den britiske regjeringen trengte dollar. Så mot å overføre $&thinsp;{{formatnum:1125000}} fikk Næss sin utreisetillatelse til USA.

I august 1940 ankom Næss New York med White Star/Cunard linjens ''Scythia'' og han begynte umiddelbart arbeidet med å sikre lokaler for selskapet i State Street. Den britiske regjerigen insisterte imidlertid fremdeles på å kontrollere fartøyene, og deres våpen var bunkerstillatelsen som alle fartøy i britiskkontrollerte havner måtte ha. Da Næss mente han var den mest kompetente til å drive flåten, tok han saken til ''United States Maritime Commission''. Etter et ti minutter langt møte med lederen for kommisjonen, admiral Emory S. Land, ble han i september 1940 meddelt at to av hans fartøy skulle chartres ut til britene og fem til USA. Slik ble Næss en av de få private skipsrederne som fikk anledning til å fortsette sin virksomhet under krigen. Siden fraktratene var gode, var dette et pluss, men også en stor utfordring. De andre lands fartøy kontrollerte sine besetninger mens Næss med sitt Panamaflagg måtte rekruttere sine sjøfolk på frivillig basis. I det hele gikk dog virksomheten meget bra og Næss etablerte et godt forhold til ''United States Maritime Commission''. For regnskapsåret som endte 31. juli 1940 var selskapets netto overskudd £&thinsp;{{formatnum:150325}}, for 1941 var det £&thinsp;{{formatnum:155844}} og for 1942 £&thinsp;{{formatnum:158397}}.

Selskapets første krigstap var ''Norness'', det ble torpedert utenfor Long Island, New York i januar 1942, det første skipet som ble senket så nær den amerikanske østkysten. Senkningen ble mye omtalt og var en sensasjon, selv om hele besetningen ble reddet.