Redigerer Engelsk litteratur (avsnitt)

== Klassisisme og opplysning (1700–1780) ==
[[Fil:AlexanderPope.jpg|thumb|Alexander Pope (1688–1744)]]
Forfattere på [[1720-årene|1720-]] og [[1730-årene|1730-tallet]] (eksempelvis [[Voltaire]] og [[Oliver Goldsmith]]) ga litteraturen i perioden [[1689]] til [[1750]] betegnelsen «augustansk litteratur». Tidens kong [[Georg I av Storbritannia|Georg I av England]] ga seg selv tilnavnet «Augustus» fordi han mente det var betegnende for sin egen storhet<ref group="Note">''[[Augustus (tittel)|Augustus]]'' er latin og betyr «opphøyet», og ble vanligvis brukt om de romerske keiserne.</ref>, men forfatterne brukte betegnelsen fordi de så en parallell til [[romerriket|romernes]] overgang fra den tidlige røffe litteraturen til en meget politisk og polert litteratur.

Tidens litteratur var åpent politisk; det var en tid preget av frodighet og skandaler, stor energi og oppfinnsomhet og krenkelser, en periode da engelskmenn, [[Skottland|skotter]] og [[irer]] befant seg i en ekspanderende økonomisk oppgangstid, flere fikk utdannelse og [[den industrielle revolusjon]]en sprang ut.

Den mest fremstående av tidens poeter var [[Alexander Pope]], men Popes storhet ligger delvis i hans konstante strid med andre poeter, og hans kaldblodige, tilsynelatende neoklassiske tilnærming til poesien konkurrerer med idiosynkratiske versemål fra poeter som [[Ambrose Philips]]. Det var på denne tiden at [[James Thomson]] skrev sin melankolske ''The Seasons'' og [[Edward Young]] skrev ''Night Thoughts''. Dette er også æraen da man konkurrerte alvorlig om [[hyrdediktning]]ens rette utforming. I kritikken slet poetene med en doktrine om sømmelighet, om å kunne koble høvelige ord med en høvelig mening og oppnå en språkbehandling som passet til emnets tyngde. På den samme tiden var ''den latterlige helten''<ref group="Note">Det mest kjente eksempelet på en slik «ridder av den bedrøvelige skikkelse» er [[Miguel de Cervantes Saavedra|Cervantes]]' ''[[Don Quijote]].''</ref> på sitt mest populære. Alexander Popes ''Rape of the Lock'' og ''The Dunciad'' er fortsatt blant de største liksomhelt-dikt som er skrevet.

[[Fil:Robinson Crusoe and Man Friday Offterdinger.jpg|thumb|[[Daniel Defoe]] lar sin ensomme helt Robinson Crusoe møte «villmannen» Fredag.]]
I den tidligste delen av perioden ble prosaen overskygget av det ''engelske essays'' utikling. [[Joseph Addison]] og [[Richard Steele]]s ''[[The Spectator (1711)|The Spectator]]'' etablerte en form for britisk periodisk [[essay]]  hvor de ved å betrakte verden gjennom øynene til en uengasjert observatør gjorde det mulig å meditere over menneskenes liv uten å gjøre seg til talsmann for bestemte endringer. 

Den engelske romanen ble også introdusert under restaurasjonen og utviklet seg til å bli en viktig kunstform på denne tiden. [[Daniel Defoe]] vendte seg fra journalistikken og skriving av avisartikler om kriminelle løpebaner til å skrive fiktive, oppbyggelige, historier om ''Roxana'' og ''[[Moll Flanders]]''' kriminelle karrierer, med tilhørende anger og lovnad om bot og bedring. Defoe skrev også [[Robinson Crusoe]] ([[1719]]), en enkelt fortalt reiseskildring om et skipbrudd, sannsynligvis basert på den sanne historien om Alexander Selkirk. Romanen som sjanger lærte av teaterets tragedier, og ved midten av århundret var det stadig flere forfattere som begynte å skrive romaner.

Om Addison og Steele skremte med én type prosa, gjorde [[Jonathan Swift]] det med en annen. Swifts prosastil var ubehøvlet og direkte med en klarhet som få av hans samtidig maktet eller ville stå for. Han var gjennomgående skeptisk til den moderne verden, men han var tilsvarende mistenksom overfor nostalgi. Historien så han som en katalog over løgner og forfengelighet, mens han betraktet samtiden som en vill malstrøm av forfengelighet og løgner. Kristne kjerneverdier var uunnværlige, men disse verdiene måtte være sterke og kategoriske og utvikles gjennom en klar avvisning av bondefangere og deres kumpaners renkespill. ''A Tale of a Tub'', Swifts første prosasatire, hadde brodd mot katolikker og kalvinister, var mer vennlig innstilt overfor den engelske kirken. Senere prosaverker, eksempelvis hans kamp mot [[astrologi|astrologen]] John Partridge, og mest av alt hans latterliggjøring av stolthet og hovmot i ''[[Gullivers reiser]]'', viser hans skepsis til den moderne verden. Etter at Swift dro i «landflyktighet» til Irland begynte han motvillig å forsvare det irske folket mot den engelske kolonialismens rovdrift. Satirene ''[[Et beskjedent forslag]]'' og ''Drapier-brevene'' provoserte fram opprør og arrestasjoner, men Swift, som ikke var begeistret for de irske katolikkene, var opprørt av mishandlingen og barbariet han så rundt seg.

[[Fil:Gullivers_travels.jpg|thumb|Jonathan Swifts [[satire|satiriske]] ''Gullivers reiser'' kom første gang i [[1726]].]]
I begynnelsen av perioden ble dramatikken dominert av [[John Vanbrugh]] og [[William Congreve]], som med noen tilpasninger videreførte forrige epokes komedier. Hovedmengden av teaterstykkene var mindre [[Farse (teater)|farser]] og langt mer seriøse tragedier. [[George Lillo]] og [[Richard Steele]] skapte tragedier med en moral tilpasset mellom- eller arbeiderklassens interesser. Dette reflekterte en endring hos publikum ettersom kongelig støtte ikke lenger var viktig for at et teaterstykke skulle oppnå suksess. I tillegg begynte [[Colley Cibber]] og [[John Rich]] å bekjempe hverandre med stadig større oppsetninger. Figuren [[Harlekin]] ble introdusert og [[pantomime]]teater begynte å bli satt opp. Denne formen for folkelig underholdning ble ganske populær, og stykkenes dramatiske kvaliteter ble underordnet iscenesettingen. [[Opera]] ble også ganske populært i London tross en betydelig litterær motstand mot dette italienske innslaget. Denne trenden ble brutt etter bare noen få forsøk med en ny form for komedie. Pope og [[John Arbuthnot]] og [[John Gay]] mislyktes med et stykke kalt ''Three Hours After Marriage'', men i [[1728]] kom John Gay tilbake med ''[[Tiggeroperaen]]'' (The Beggar's Opera). Gays opera var på engelsk og fortalte historien om Jack Sheppard og Jonathan Wild. Den syntes imidlertid å være en allegori på [[Robert Walpole]] og direktørene i [[South Sea Company]] slik at Gays påfølgende opera ble forbudt før den ble satt opp. ''The Licensing Act'' i [[1737]] forårsaket at [[18. århundre|1700-tallets]] dramatikk brått ble avsluttet da teatrene igjen ble underlagt statlig konroll, dvs offisiell statssensur.

[[Fil:Samuel Richardson.jpg|thumb|Samuel Richardson]]
Sensuren førte til at fremadstrebende dramatikere gikk over til å skrive romaner. Henry Fielding begynte å skrive romaner og satirisk prosa etter at hans skuespill ikke lengre slapp gjennom sensuren. [[Henry Brooke]] begynte også å skrive romaner. [[Samuel Richardson]] skrev romanen ''Pamela, or Virtue Rewarded'' ([[1749]]) som hadde til hensikt å bekjempe romanens skadelige virkninger i samfunnet. [[Henry Fielding]] angrep med sine to romaner, ''Joseph Andrews'' og ''Shamela'' det absurde i denne romanen, og bekjempet Richardsons ''Clarissa'' med den komiske ''[[Tom Jones (roman)|Tom Jones]]''. Brooke skrev ''The Man of Feeling'' og åpnet dermed indirekte opp for den sentimentale romansjangeren. ''[[Tristram Shandy]]'' som var [[Laurence Sterne]]s forsøk på en roman i Swifts ånd hadde et unikt perspektiv på biografiens umulighet og forståelse – biografer var modell for de fleste romaner opp til denne tiden. Mange vurderer i dag denne romanen som en forløper for senere romaners [[bevissthetsstrøm]] og selvreflekterende metateknikker. Selv hans motstander [[Tobias Smollett]] fremhevet den [[Pikaresk roman|pikareske roman]] med sine verker. Hver av disse romanene representerte en formell og tematisk divergens fra andre romaner. Hver romanforfatter var i dialog og i konkurranse med andre, og på en måte etablerte romanen seg selv som en mangfoldig og åpen sjangre i en eksplosjon av kreativitet. Den mest varige effekten av disse eksperimentene var Richardsons psykologiske realisme, Fieldings underholdende fortellerstemme og Brookes sentimentalitet.

Litteraturen på [[18. århundre|1700-tallet]] speilet [[opplysningstiden]]s verdenssyn: en rasjonell og vitenskapelig tilnærming til religiøse, sosiale, politiske og økonomiske spørsmål som virket for et verdslig verdensbilde og en allmenn sans for framgang og forbedring. Den ble ledet av filosofer som var inspirert av forrige århundres oppdagelser ([[Isaac Newton|Newton]]), og av [[René Descartes|Descartes]], [[John Locke|Locke]] og [[Francis Bacon|Bacons]] skrifter. De søkte å oppdage, og handle etter universelt gyldige prinsipper for styring av mennesker, natur og samfunn. De angrep geistlige og vitenskapelig autoriteter, dogmatisme, intoleranse, sensur og økonomisk og sosial ufrihet. De anså staten som det riktige og rasjonelle styringsverktøyet. Tidens til dels ekstreme rasjonalisme og skepsis førte også til gudstro, og senere også til en romantisk reaksjon. [[Denis Diderot]]s ''[[Encyclopédie]]'' sammenfattet tidens ånd. 

Det var også en tid som i økende grad la vekt på instinkter og følelser heller enn på dømmekraft og selvbeherskelse. Etter renessansens nedvurdering av [[middelalderen]] fikk man nå en økende positiv interesse for middelalderen, dette tente også interessen for [[middelalderballade]]r og folkelitteratur. [[Ann Radcliffe]]s roman ''The Mysteries of Udolpho'' var et uttrykk for alt dette.