Redigerer Energi i Norge (avsnitt)

===Industrireisning etter andre verdenskrig===
[[Fil:From Oslo Lysverker operations center.jpg|mini|[[Oslo Lysverker]]s driftsentral i 1963 i Noreveien 26, Oslo.{{byline|Leif Ørnelund}}]]

[[Londonregjeringen]] opprettet i 1943 [[Industrikomiteen]] for at denne skulle planlegge industrialisering ved gjenoppbyggingen etter krigen.<ref name="EF"/> Industrikomiteen ble ledet av professor [[Fredrik Vogt]] (1892–1970), byråsjef i [[Forsyningsdepartementet]] [[Erik Brofoss]] (1908–1979) var også medlem. Komiteen anbefalte utbygging av vannkraftverk for produksjon av kraftkrevende produkter som aluminium eller andre industriprodukter.<ref>[[#SK|Thue, Lars: ''Statens kraft 1890-1947'' side 390-391.]]</ref>

Vogt ble generaldirektør i [[Norges vassdrags- og energidirektorat|Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen]], mens Brofoss ble finansminister rett etter krigen. Sammen med industriminister [[Lars Evensen]] (1896-1969) ble disse de ledende strateger for industrireisningen i etterkrigstiden. Det ble satt i gang flere store vannkraftutbygginger der Statkraftverkene stod for utbyggingen, og statsstyrt tungindustri sørget for aluminiumproduksjon gjennom Norsk Hydro. Hensikten var å få valutainntekter ved eksport. Nye fabrikker på [[Karmøy]], i [[Årdal]] og på [[Sunndalsøra]] ble etablert for aluminiumsproduksjon. I [[Mo i Rana]] startet byggingen av [[Norsk Jernverk]] i 1946, med oppstart i 1955.

Ettertiden viste at eksport av aluminium skulle bli mer lønnsomt enn noen hadde trodd på forhånd. Uten altfor store investeringer fikk en sårt tiltrengte valutainntekter fra foredlingen og eksporten av dette metallet.<ref>[[#StStyring|Thue, Lars: ''Strøm og styring'' side 64.]]</ref>

I etterkrigstiden ble det også satset mye på å skaffe elektrisk forsyning til alle innbyggere i landet. Elektrisitet ble sett på som et fellesgode som skulle gi økt velferd for alle.