Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Konge mot Storting mot regjering: Kampen om maktens tredeling (1830–1840) ====
[[Bilde:Severin Løvenskiold by Knud Bergslien.png|miniatyr|Norges statsminister i Stockholm [[Severin Løvenskiold]] ble symbolet på kongemakten, og stilt for riksrett.]]
Etter torgslaget og von Platens død i desember samme år, fikk Stortinget større handlingsrom, og regjeringen var nå ikke lenger styrt av en stattholder. I hans plass hadde finansminister Collett tatt over som formann i regjeringen.<ref>Side 84, Sejersted</ref> For å tilfredsstille et Storting med stadig flere bønder eller deltidsjordbrukere (mange var handelsmenn, fiskere eller hadde andre yrker på si), foreslo han en relativt radikal [[Formannskapslovene|formannskapslov]] som sikret lokalt selvstyre. Det var mer sentralistisk enn bøndenes opprinnelige forslag, men det betydde også at staten tok flere utgifter enn tidligere.<ref>Side 346, Sejersted</ref> Det tidligere samarbeidet mellom bøndene på Østlandet og Karl Johan var det lite igjen av, og Collett tok nå en posisjon som regjeringsleder langt nærmere Stortinget, og lenger fra konge og Norges statsminister i Stockholm, [[Severin Løvenskiold]]. Løvenskiold var økonomisk uavhengig, og han støttet kongen i kompetansestriden. Stortinget støttet Collett, og ga ham et stort gratiale i 1833.

I 1836 begynte gnisningene igjen. Yngre embetsmenn argumenterte i sitt nystardede blad ''[[Den Constitutionelle]]'' at Stortinget skulle være med på å utpeke statsråd. Den 16. mai ga Collett Karl Johan beskjed om at Stortinget kom til å feire 17. mai, og dermed anerkjenne grunnlovsdagen uten at Karl Johan rakk å protestere. Åpningen av Stortinget samme år var med på å understreke at Stortinget og Kongen ikke var ferdige med uenighetene. Det ble fremmet forslag om å utgi et offisielt Stortingstidende, og at kongens trontale skulle debatteres. Stortinget avviste også kongens nå tradisjonsrike forslag om absolutt veto uten å ha behandlet det. I tillegg ble flaggsaken tatt opp igjen.<ref>Side 84-88, Sejersted</ref> Mot slutten av 1820-årene hadde Frankrike tatt Algerie og andre [[Barbareskkysten|barbareskstater]], og dermed hadde argumentet for å bruke det svenske flagget som sivilt handelsflagg sør for Finisterre også forsvunnet.<ref>Side 233, Jensen</ref><ref>Lars Arne Nordborg: [http://www.nb.no/nbsok/nb/f2cb99ac69cf0db9676dfdf377285e46?index=1#73 ''Det sterke Europa''] i ''Aschehougs verdenshistorie'', Aschehoug, Oslo, 1986</ref>

Likestilling med hensyn på ordenstallene til kongene, den korrekte tittelen – Konge av Norge og konge av Sverige og ikke omvendt – på ting som angikk Norge og flere andre punktet ble også tatt opp. For å pakke dette inn pent, ble det sendt som en [[adresse (henvendelse)|adresse]] til Karl Johan, slik at han kunne ta initiativet i stedet for å motta et krav. Kongen tok istedet initiativ til oppløsning av Stortinget. Den 8. juli ble Stortinget oppløst, og dét før det hadde gjennomført flere av sine plikter, deriblant å vedta budsjett. Kongen krevde skriftlig at Stortinget skulle gjennomføre sine forhandlinger innenfor minimumsgrensen på tre måneder. Stortinget svarte med å stille den norske statsministeren i Stockholm, Severin Løvenskiold, for riksrett. Løvenskiold hadde kontrasignert beslutningen om å oppløse Stortinget.<ref>Side 87-88, Sejersted</ref> Han ble funnet skyldig i Riksretten, og straffen ble en bot på 1000 speciedaler, noe som for ham var en liten sum. Fem av seks høyesterettsdommere i riksretten stemte for å frifinne Løvenskiold.<ref>Side 88-91, Sejersted</ref>

Karl Johan gjorde noen fremstøt som kokte bort, men han forsto nå at regjeringen i Christiania utgjorde en mindre trussel enn Stortinget. Som resultat av dette besatte han stattholderrollen som hadde vært ubesatt siden 1829, og det ble Hermann Wedel Jarlsberg som tok den. Han krevde at Collett måtte gå, ettersom han oppfattet Collett som for svak overfor Stortinget. Dette skjedde også, og Hermann Wedel Jarlsberg fikk dermed mye friere spillerom for å hindre Stortingets utvidelse innen bevilgninger og lover. Wedel Jarlsberg var også med på det som rørte seg i neste generasjon. Han hadde finansiert ''Den Constitutionelle'', og de yngre embetsmenn var enige med ham i at Norge trengte en sterkere regjering. Wessel Jarlsberg styrte fra 1836 til sin død i 1840.<ref>Side 91-93, Sejersted</ref>