Redigerer Eirik Håkonsson (avsnitt)

== Erobringen av England ==
[[Fil:Olav den helliges saga - Knut den mektige ruster til krig - H. Egedius.jpg|thumb|300px|Kong Knut ruster seg til å invadere England.]]

I [[1014]] eller [[1015]] forlot Eirik Håkonsson Norge og slo seg sammen med danskekongen [[Knut II av Danmark|Knut Sveinsson]], sønn av Svein Tjugeskjegg, for dennes hærtog til England. Eiriks deltagelse var sannsynligvis prisen for å styre Norge uavhengig av Danmark, og nå var tiden inne for at lojaliteten skulle betales. Å unnslå seg var ikke bare feighet, men også å erklære fiendskap med danskekongen. Antagelig var det likevel ikke en uvillig jarl som kom seilende med en norsk hær.

I henhold til [[Tord Kolbeinsson]]s ''Eiriksdråpa'' møttes den norske og den danske flåten ved den engelske kysten i 1015, men kronologien i de ulike kildene er ikke samstemte, og noen forskere mener at møtet først skjedde i Danmark i 1014. På denne tiden var Knut en ung og uerfaren hersker som sto i skyggen av sin avdøde far Svein Tjugeskjegg som hadde erobret England i [[1013]], men døde fem uker senere. Eirik Håkonsson var på den annen side en erfaren krigsstrateg med en utprøvd intelligens og krigslykke, i henhold til ''Fagrskinna''. Forskeren [[Frank Stenton]]s mening om Eirik var at han var «den beste rådgiver som var å finne for en ung prins som var i ferd med å begynne sin erobring».<ref>Stenton 2001, side 387.</ref>

Den dansk-norske invasjonsstyrken tok landgang i [[Sandwich]] på midtsommeren 1015. De møtte liten motstand. Knuts styrker forflyttet seg inn i [[Wessex]] og plyndret i [[Dorset]], [[Wiltshire]] og [[Somerset]]. Alderman [[Eadric Streona]] samlet en engelsk hærstyrke på 40 skip og underkastet seg deretter kong Knut. ''Encomium Emmae'' er den eneste engelske kilden som gir informasjon om Eiriks bevegelser på denne tiden, men opptegnelsene om hans antatte uavhengige hærtokt er vage og står ikke i samspill med andre kilder.

Tidlig i [[1016]] flyttet den norrøne styrken, kanskje forsterket med [[Angelsaksere|angelsaksiske]] medsammensvorne, seg over elven [[Themsen|Thames]] og inn i [[Mercia]], og plyndret omgivelsene etter hvert. Prins [[Edmund II av England]], eller Edmund Jernside som han ble kalt, forsøkte å mønstre en hær til å stå imot invasjonen, men hans anstrengelser var ikke vellykket. Knut fortsatte uhindret inn i [[Northumbria]] hvor jarlen for Northumbria, [[Uchtred den modige]], ble myrdet i kaoset. Da kontrollen var tatt i nord ble det store nordengelske jarldømmet gitt til Eirik Håkonsson slik at han kunne administrere det. Den store hæren beveget seg deretter sørover og mot [[London]]. Før den kom fram døde kong [[Ethelred II av England|Ethelred den rådville]] den [[23. april]]. Prins Edmund ble valgt til ny konge av England.

I kjølvannet av Ethelreds død beleiret de norrøne styrkene London. I henhold til ''Encomium Emmae'' ble beleiringen overvåket av Eirik Håkonsson. ''Den legendariske saga om Olav den hellige'' indikerer at Eirik var til stede ved beleiringen, og et vers av [[Tord Kolbeinsson]] sier at Eirik kjempet et slag med en Ulfkytel «vest for London».<ref>Ulfkytel eller Ulfkel var, ifølge Keynes, Simon: ''Cnut's Earls, The Reign of Cnut'', London, 1994, side 79: «Ulfcetel, who clearly held office of some kind in East Anglia (ASC (CDE), s.a. 1004, 1010, 1016), but who is not styled 'ealdorman' in contemporary sources, and who attested Æthelred's charters from 1002 to 1016 as a 'thegn'». Han navngis som Úlfkell snillingr i de norrøne kildene og deltok i slaget ved Hringmararheiðr.</ref>

[[Fil:Angelsaksiske-jarldommer.jpg|thumb|300px|Dansk-angelsaksiske jarldømmer rundt 1025.Northumbria er markert i gult.]]Etter flere slag kom Knut og Edmund til en enighet om å dele kongedømmet England, men Edmund dør noen få måneder senere. I [[1017]] er Knut den udiskutable kongen over hele England, noe som ga ham tilnavnet «den mektige» eller «den store». Han delte landet inn i fire deler: [[Wessex]] beholdt han selv, [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]] ga han til [[Torkjell Høge]], [[Northumbria]] til Eirik, og [[Mercia]] til angelsakseren [[Eadric Streona|Eadric]] – som ble henrettet som forræder i løpet av det samme året. I henhold til ''Encomium Emmae'' befalte han Eirik «å betale denne mannen hva vi skylder ham». Nordmannen skilte hodet hans fra kroppen med øksa.<ref>Keyser 1849, side 8.</ref>