Redigerer Edvard Bekjenneren (avsnitt)

==Helgen==
[[Fil:The Wilton Diptych (left).jpg|thumb|Venstre panel på [[Wilton-diptykonet]], hvor Edvard (i midten), sammen med [[Edmund martyren]] (venstre) og [[Johannes døperen]], er avbildet mens presenterer den unge [[Rikard II av England|Rikard II]] for den himmelske vert.]]
Allerede mens han levde fikk Edvard ry på seg for å være hellig. Det ble snakket om flere mirakler; han skal blant annet ha helbredet [[skrofulose]] ved håndspåleggelse. Dette førte til en tradisjon senere i middelalderen om at en konges berøring kunne helbrede sykdommen.

Politisk ble hans kult viktig for England, ettersom han som halvt angelsaksisk og halvt normannisk var et bindeledd mellom de to gruppene. For normannerne, som hevdet at Vilhelm var utnevnt til tronarving av Edvard, var det han som berettiget deres maktposisjon i landet, og for angelsakserne var han den siste konge av den gamle angelsaksiske kongelinje.

I 1102 ble hans skrin åpnet, og man fant at liket ikke hadde gått i oppløsning. Han ble dermed flyttet til en ny grav. I 1138 forsøkte kong [[Stefan av England|Stefan]] å få istand en formell [[helligkåring]]. [[Innocent II]] utsatte avgjørelsen, og oppfordret munkene i Westminster til å samle med informasjon. I 1160 tok [[Henrik II av England|Henrik II]] opp saken med Roma igjen. Han var gjennom sin oldemor, den hellige [[Margrete av Skottland]], i slekt med Edvard. Ved å støtte [[Alexander III (pave)|Alexander III]] mot en [[motpave]] i 1161 fikk han gehør hos paven, og Edvard ble helligkåret.

[[13. oktober]] [[1163]] ble Edvards levninger lagt i helgenskrinet av erkebiskopen av Canterbury, [[Thomas Becket]]. Prekenen ved anledningen ble holdt av [[Aelred av Rievaulx]], som også skrev en biografi om Edvard. Begge de to geistlige ble selv senere helligkåret. Translasjonsdagen 13. oktober ble gjort til minnedag for ham.

Ved [[reformasjonen i England|reformasjonen]] ble Westminster Abbey plyndret, og mange [[relikvie]]r ble ødelagt. Men Edvard fikk ligge i fred, fordi [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] så faren i å tillate angrep på kongelige personer, enten de var døde eller levende. Bare helgenskrinet ble noe skadet. Under hans datter [[Maria Tudor]], som var [[den katolske kirke|katolikk]], ble Westminster igjen et kloster, og abbed Feckenham restaurerte skrinet.

Det forgylte treskrinet som vanligvis tilskrives abbeden, er antagelig eldre. Det ser ut til at det var en gave fra [[Henrik VII av England|Henrik VII]], og det er muligens laget av [[Torrigiano]].

Edvard ble utropt til Englands [[vernehelgen]] sammen med [[Edmund martyren|Edmund av East Anglia]]. De ble senere fortrengt av [[Georg Ridderen|St. Georg]].

Hans opprinnelige helgenfest var på dødsdagen, 5. januar. Denne dagen sto gamle [[Norge|norske]] kalendere som «Edvard Konge», mens [[translasjon (kristendom)|translasjonsdagen]] 13. oktober sto som «Edvardi translatio». I England ble translasjonsdagen raskt den viktigste, og i 1680 den eneste minnedagen.

Han er avbildet på [[Bayeux-teppet]], så man har et samtidig portrett av ham (i den grad portretter fra perioden gir et korrekt bilde av en persons utseende). Han framstilles derfor i kunsten som en høy mann med langt ansikt, askeblondt hår og skjegg, rødlig ansiktsfarge og lange, tynne fingre. Mye av dette er nok like mye konvensjoner i kunsten som egentlige portrettdetaljer. Han avbildes gjerne med en fremtredende fingerring, noe som viser til en legende om at han engang ga en ring til en tigger ved Westminster. To år senere møtte noen engelske [[pilegrim]]mer en mann i [[Det hellige land]] (eller i [[India]] ifølge en versjon av legenden), som sa at han var [[apostelen Johannes]]. Han ga dem ringen som Edvard hadde gitt til ham tidligere, og ba dem bringe den tilbake til ham og fortelle at han ville dø et halvt års tid senere. Uansett hva man tror om slike legender virker den usannsynlig; pilegrimene kunne knapt ha kommet seg tilbake til England og fått adgang til kongen i løpet av et halvt år. Han avbildes også noen ganger bærende på en mann, noe som viser til legende om at han engang helbredet en giktsyk mann ved å bære ham.